– Selv om det er Færøyene, så er det en toppliga

– Det er ikke alltid den røde løperen er ute og blitzlampa slår gnister.

Det er plusser og minuser med å være norsk fotballproff på Færøyene, men glamorøst er ikke et ord keeper Marius Berntzen nevner. Sammen med Mats Walberg og Johan Gulliksen (ble skadet og har dratt hjem) flyttet han i vinter fra Norge til fotball-minputten for å leve av fotballen.

Men hvordan ender tre relativt ukjente norske fotballspillere på Færøyene, og i en liga der selv de største fotballnerdene vil slite med å komme opp med et eneste klubbnavn?

Vi antar du neppe har særlig mye kunnskap om KI Klaksvik, Vikingur, NSI Runavik, HB Torshavn, TB/FC Suderø/Royn, B36 Torshavn, EB/Streymur, Skala, 07 Vestur eller IF Fuglafjördur - selv om enkelte trøndere nok skjemmes over at lille Vikingur klarte 0-0 mot RBK på Lerkendal i Europaliga-kvalifiseringen for to år siden.

Men dette er altså de ti beste klubbene på Færøyene. Tilbake til nordmennenes fotballeventyr:

På øya Suderø bestemte tradisjonsrike Tvøroyrar Boltfelag seg i vinter for å øke satsingen og dannet TB/FC Suderø/Royn sammen med to naboklubber.

Hentet trener fra Norge

Det ble bestemt å kikke utenlands for å finne ny trener, og det ble napp da man krysset Norskehavet og fant skotten Maurice Ross i Rogaland.

Den tidligere Viking-backen, Sola- og Egersund-treneren kjente naturlig nok godt til det norske spillermarkedet og forsøkte tidlig å styrke troppen med nordmenn.

Marius Berntzen, med en fortid i Sandefjord, Ørn-Horten og FK Fyllingsdalen, hadde vist seg frem på trening med enkelte 1. divisjonsklubber uten hell da Ross tok kontakt. I Nest-Sotra forberedte Mats Walberg seg på nok en sesong på nivå tre.

– Maurice overtalte meg til å ta sjansen over telefon. En side var det sportslige, som jeg selv var litt usikker på, men den andre siden var eventyret og muligheten til å spille fotball i et annet land, sier 23 år gamle Walberg.

– Jeg trente litt her og der, men ting tok tid. Etter at Maurice tok kontakt, ble jeg overbevist om at dette var det riktige valget for meg. Jeg hadde ikke dratt hvis det ikke var for ham. I tillegg har det alltid vært et mål å få betalt i en annen valuta enn norske kroner - noe mitt idol Øyvind Bolthof aldri klarte, forklarer Berntzen og sikter til den tidligere Vålerenga-målvakten.

Tjener godt på profflivet

Nå heter valutaen færøyske kroner, og de tikker inn på kontoen i et slikt omfang at både Berntzen og Walberg trygt kan kalle seg fotballproffer i TB/FC Suderø/Royn. Sistnevnte forteller at han nå «lever godt av fotballen».

– Jeg spiller fotball på heltid, og klarer meg bra på det. Satsningen i klubben er helt okay i færøysk sammenheng, men jeg vet at det også finnes mer ressurssterke klubber her, sier Berntzen.

Den norske duoen visste lite hva som ventet i landet med kun 50.000 innbyggere. På øya Suderø, den sørligste av de totalt 18 som danner Færøyene, bor det kun drøye 4.500 mennesker. I februar fikk de selskap av to nordmenn.

– Hva skal jeg si? Det er ikke akkurat New York. Når man trener mye og kun driver med fotball, så føler jeg dagene er nokså like uansett om man spiller her eller andre steder i Norden. Klart mulighetene er mindre her, men det er en stilig cafè i nærheten og litt forskjellig man kan gjøre. Vi får dagene til å gå. Og når Wolfgang Wee smeller på fra 19 til 21 på fredagene, da spiller det ingen rolle hvor i verden jeg er, sier Berntzen og smiler.

Fire måneder senere ligger TB/FC Suderø/Royn midt på tabellen av de ti lagene som utgjør den øverste divisjonen på Færøyene - med de to nordmennene som bærebjelker.

Etter hjemmekampen mot HB fredag 23. juni, får de en snau måneds sommerferie. Sesongen spilles som i Norge og avsluttes 21. oktober.

– Det spilles en veldig fysisk fotball her. Nivået er ganske variert, men de fem beste lagene holder nok norsk 1. divisjonsnivå. Maurice har virkelig levd opp til det jeg håpet på. Det er veldig lærerikt å ha en trener som har vært på toppnivå i Europa. Han er på et helt annet nivå taktisk og på detaljer enn jeg er vant til i Norge, sier Walberg.

Kok på kampene

Berntzen forteller at de fleste klubbene nå har hentet inn mellom to og fire utlendinger - noe som bidrar til å heve kvaliteten på ligaen. I TB/FC Suderø/Royn er de to nordmennenne de eneste importene.

– Vil du anbefale andre nordmenn å prøve fotballykken på Færøyene?

– Det er ikke alltid den røde løperen er ute og blitzlampa slår gnister, men hvis man får en sjanse ville jeg absolutt anbefale å sjekke det ut. Selv om det er Færøyene, så er det en toppliga. Og jeg vil si at man er mer eksponert her kontra norsk 2. divisjon. Det er heller ingen nevneverdig språkbarriere i og med at de aller fleste forstår dansk eller norsk.

Den tidligere Sandefjord-målvakten skjønte fort at fotball betyr mye på øya rundt 600 kilometer vest for Bergen. Samarbeidsklubben trekker rundt 1.000 tilskuere på hjemmekampene på øya hvor det bor 4.500 mennesker.

– Det er ingen tvil om at det er en god fotballkultur her ute, og jeg syntes det koker bra på kampene. Særlig hjemme, sier Berntzen.

Bedre enn Norge

Planen var i utgangspunktet å vende tilbake til Norge etter sesongslutt i oktober, men hverken keeperen eller Walberg vil utelukke at de spiller i Meistaradeildin, som ligaen heter, også i 2018.

Færøyene, den tidligere så latterliggjorde miniputten i landslagssammenheng, er nå en respektert motstander som også på sensasjonelt vis har passert Norge på FIFA-rankingen. Med sin 80. plass kikker øya ned på Norge som er rekordsvakt plassert som verdens 87. beste nasjon.

– Vi blir faktisk ikke minnet på det så ofte! Men det er utrolig at dette lille øysamfunnet er foran oss på FIFA-rankingen. Det viser nok en gang hva kultur og vilje kan skape, sier Berntzen.