– Jeg vil bli husket som en tøff utøver som alltid ga jernet og aldri nølte

– Nå fikk jeg hjertet i halsen, sa en rørt «Tutta» da hun mottok hedersprisen på Hamar.

Det er bare fire måneder siden hun la opp, og i et intervju med NRK der hun oppsummerer karrieren forteller «Tutta» om veien frem til valget om å legge opp – og hvordan hun ble en av verdens beste.

Hjertebank

– Jeg merket det i hele kroppen. Hjertet slo. Jeg prøvde å jobbe med pusten. Jeg gikk gjennom alt jeg hadde lært gjennom alle år. Men så tenkte jeg «fader det her orker jeg nesten ikke mer».

Slik opplevde Idrettsgallaens hedersprisvinner, Suzann Pettersen, de siste minuttene før den avgjørende putten i høstens Solheim Cup. Øyeblikket der hun under enormt press avgjorde den gjeve turneringen og sørget for at Europa slo USA.

Slaget ble hennes siste på den store golfscenen.

Det var 15. september og øyeblikket står igjen som et bilde på den mest suksessfulle karrieren i norsk golfhistorie – og en av de største karrierene i internasjonal kvinnegolf.

For akkurat der, på det 18. hullet på den ærverdige Gleneagles-banen i Skottland, viste Suzann Pettersen de egenskapene som har brakt henne til topps og som har gitt henne en karriere som lørdag kveld ble kronet med Idrettsgallaens hederspris.

– Jeg har alltid vært ganske sta og aldri vært redd for å si nei, sier «Tutta» når hun blir bedt om å forklare hvordan hun ble så god.

Banning

For 17 år siden ble hun kjent for det amerikanske TV-publikumet da hun bannet og bannet i et direktesendt intervju på storkanalen NBC etter debuten i nettopp Solheim Cup. Programlederen måtte beklaget språkbruken for seerne og «Tutta» ba om unnskyldning dagen etter.

Men 38-åringen fra Holmen i Oslo har aldri vært redd for å markere seg.

– Jeg håper å bli husket som en tøff utøver som alltid ga jernet og aldri nølte, sier hun.

Det er egenskaper som har gitt henne hele 15 seire på LPGA-touren. Egenskaper som i 2007 og 2013 tok henne helt til topps i to majorturneringer og som har sørget for utrolige åtte år blant de ti best rangerte spillerne i verden. Flere ganger har hun vært nummer to.

– Ikke nok dagslys for Tiger Woods

– Jeg har alltid vært ydmyk for å lære mer. Søkt ny kunnskap for å bygge mitt eget bibliotek så stort som mulig. Jeg har kanskje vært litt naiv til tider, men skal du bli best må du ha troa på det du gjør og de du velger å jobbe med.

En av dem hun har lært av, er Tiger Woods.

– I hans verden er det ikke nok dagslys. Han sover lite og trener ekstremt mye.

– Jeg har aldri møtt en person som jobber så hardt. Til og med jeg fikk en ny målestokk da jeg trente med ham og gikk hans skole.

Utrolig snuoperasjon

«Tutta» har selv jobbet døgnet rundt.

Hun har alltid gitt alt. Som i 2011 da hun på siste dag gikk ut ni slag bak lederen i Safeway Classic i Oregon i USA, og vant etter omspill.

– Det er noe med å gi alt uansett, sier hun om prestasjonen.

– Uansett hvilken idrett du driver med så er det hardt arbeid over tid som gir suksess.

«Sier hjertet ja? Sier hjertet nei?»

Men før den avgjørende putten i årets Solheim Cup, snek det seg altså inn tanker om at nok er nok.

Hun hadde kjent på det flere ganger etter at hun og mannen Christian i august 2018 ble foreldre til lille Herman:

«Orker jeg å ta fatt på det arbeidet som kreves for å komme tilbake i verdenstoppen? Gidder jeg? Har jeg lyst? Sier hjertet ja? Sier hjertet nei? Vil jeg være hjemme med familien?», spurte hun seg selv.

Hun bestemte seg for å gi karrieren en sjanse til og gjorde comeback i sommer. Suzann Pettersen var heller aldri i tvil om å takke ja da kapteinen på Europa-laget, Catriona Matthew, tok henne ut til Solheim Cup.

Men i kaoset på greenen etter den putten som skulle vise seg å bli hennes siste, falt brikkene på plass.

– Da jeg endelig fant Christian og Herman så jeg på Christian. Vi tenkt begge at «nå er det nok». Christian bare nikket og sa «det synes jeg er en veldig klok avgjørelse».

Mangler én ting

Hun kaller det «en eventyravslutning» og sier at «et tonn falt av skuldrene» da Solheim Cup-putten gikk i hullet. Hun hadde bevist at hun ikke ble tatt ut bare fordi hun hadde et navn, men fordi hun fortsatt var god. 20 år etter at proffkarrieren startet.

Når hun nå oppsummerer karrieren er det bare en ting som aldri gikk.

– Den store drømmen var å bli rangert som verdens beste kvinnelige golfer. Det er det eneste jeg aldri fikk oppleve av mine egne mål som liten.

– Men jeg har oppnådd så ekstremt mange andre morsomme ting, så jeg kan la den ligge, sier 38-åringen med et smil.