– Han skulle bygge suksess over lang tid. Resultatet har vært katastrofalt

I perioden før José Mourinho ble gjenforent med Chelsea, ble han beskrevet av en profilert britisk journalist som det nærmeste man kommer en garanti for suksess.

En titt tilbake på resultatene i sesongene portugiseren har fullført, med start i Porto i 2002/03, forklarer hvorfor

Ligaplasseringene så langt har nemlig vært 1, 1, 1, 1, 2, 1, 1, 2, 1, 2, 3, 1.

Nå ligger Chelsea som nummer 16.

Dette ekskluderer 2007/08-sesongen, hvor han forlot Chelsea i september, men gjenspeiler fortsatt tyngden på dette dramatiske fallet. Det er bakgrunnen med nærmest kontinuerlig suksess som har gjort de siste månedene så surrealistiske. Om Mourinho en gang ble ansett som fotballens svar på Kong Midas, har de siste månedene knust fremstillingen sønder og sammen.

Og likevel handler det ikke bare om resultatene. Dette var Mourinhos første langtidsprosjekt etter den kontinentale turnéen, hvor han hoppet fra land til land og rasket med seg det ene troféet etter det andre. Ingen var like effektive over korte perioder.

Nå skulle Mourinho endelig bygge stabilitet og suksess over lang tid. Resultatet har vært katastrofalt.

• – Han skjøt seg selv i foten da han kritiserte egne spillere

Den vonde trenden

Det er denne konteksten som gjør sparkingen spesielt skadelig for Mourinho. Allerede før han vendte tilbake, slet han med å riste av seg klistrelappen om at han kun vant titler de første årene, før han dro eller begynte å slite. «God trener, men det ender nok som alltid».

Mourinho fnøs selv av trenden om at han alltid vinner ligatittelen i år to, men aldri i år tre. Disse månedene skal bli vanskelige å bortforklare.

Hvorfor har det skjedd igjen? Bruker Mourinho og fitnesstreneren Rui Faria et fysisk program hvor spillerne til slutt blir slitne? Bør Mourinho rotere laget oftere? Er det den intensive personligheten hans som tærer på kreftene? Går motivasjonsmetodene ut på dato? Spørsmålet er like mystisk som det er vanskelig å løse. Men noe er det. Helt klart.

Det Mourinho definitivt ikke kan gjøre, er å skylde på eget styre. Mye ble skrevet om det anspente forholdet til Roman Abramovitsj i 2007. I Real Madrid kjempet han en politisk borgerkrig. Denne sesongen ba han Abramovitsj om å vise at han hadde forandret seg; at dette var tiden hvor Chelsea ikke sparket treneren, men ga ham tid til å føre klubben inn i en stabil og suksessfull epoke.

Og for første gang lyttet Abramovitsj. Alle andre trenere hadde blitt sparket for lenge siden. Men til slutt finnes det også grenser for hvor lenge en eier kan vente.

• Mourinho ferdig som Chelsea-manager

Har slaktet spillerne

Mourinho kan heller ikke peke på eksterne faktorer. Ethvert pressekorps har kritiske røster, men det finnes ingen agenda mot ham i pressen. Han respekteres mer i England enn i land som Italia og Spania, og det er en grunn til at han foretrekker å jobbe i Premier League. Fansen? De har støttet ham hele veien.

Andre unnskyldninger? De er vanskelige å finne. Flere spillere burde blitt kjøpt i sommer, men det forklarer ikke formen. Kontroverser har oppstått, men kun fra Mourinhos egne handlinger, som for eksempel behandlingen av Eva Carneiro og kritikken av dommerne.

Hva det virkelig har handlet om er Mourinho og spillerne. De har virket slitne, noe som retter fokus mot treningsmetodene. Men rapporter har også hevdet at enkelte har blitt lei ham eller mistet troen. Følelsen har gått begge veier. Etter tapet mot Leicester sa Mourinho at laget hadde «forrådt» hans arbeid; hans kampplan hadde vært vanntett, men spillerne hadde ikke klart å følge instrukser. Kanskje hadde han trent dem opp på et nivå hvor de ikke hørte hjemme, og at de nå var tilbake på sin naturlige plass. Senere bekreftet han at han var frustrert av flere av spillerne.

Det var kanskje ikke rart at Mourinho snakket om stallen. For hvem andre kunne han skylde på?

Artikkelen fortsetter under bildet

Små forbedringer

Like etter sparkingen ble offisiell, skrev en respektert journalist at han trodde Mourinho kanskje visste han måtte gå da Chelsea tapte kampen. Sitatene hørtes definitivt ut som en siste forsvarstale.

• Sjelden har Mourinho hatt SÅ mye å tape

Den kvelden virket det som flere av problemene som har ligget i vannskorpen plutselig ble synlige. Det hadde vært interessant å vite hvor mye av styrets avgjørelse som faktisk skyldtes resultater, og hvor mye som var basert på Mourinhos forhold til spillerne.

Du kan sparke en trener, men ikke 15 spillere. Mister du stallens tillit, er du ferdig, selv om du heter Mourinho.

På banen var det faktisk små forbedringer. Laget hadde klart en poengdeling borte mot Tottenham, gått på et ydmykende men uheldig tap mot Bournemouth, og slått Porto 2-0 med deres beste prestasjon på mangfoldige måneder. Tapet mot Leicester var svakt, men Claudio Ranieris menn topper ikke tabellen grunnet flaks. Og de neste ukene møter Chelsea Sunderland og Watford hjemme; perfekte kamper for et lag med lav selvtillit.

Det blir kun spekulasjon, men om Mourinhos forhold til troppen hadde vært sunnere, hadde han kanskje fått litt tid til.

Allergisk mot tap

Tingen med Mourinho er at vinnermentaliteten i stor grad preger selvbildet hans. Og når dette trues, blir oppførselen hans mer uberegnelig. Det har vi sett før.

Både Deco og Ricardo Carvalho sier det samme: «Mourinho håndterer ikke å tape».

Dette er den mørke siden av Mourinhos enorme ego og selvtillit. Men alt i alt har kan kun seg selv å takke. Det fantes få årsaker til at han ikke kunne ha fortsatt dette prosjektet, foruten hans egne treningsmetoder og hans behandling av spillerne. Flere år vil gå før han igjen får bevist at han kan overleve over lang tid. Og skal han klare det, tyder det meste på at han må endre sine metoder.

Historikken sier nå at Mourinho har vunnet to ligatitler de siste seks sesongene. I de åtte sesongene før dét, vant han fem ligatitler og to mesterligatitler. Det er selvsagt ikke nok til å betvile hans potensiale – og han er fortsatt kun 52 – men trenden blir mildt sagt interessant å følge videre.

Hvor, når og hvordan Mourinho eventuelt vender tilbake får vi vente og se. Innen det skjer vil han ha tid til å gruble over den største nedturen i sin karriere.