Det finnes en slags uskreven regel i England om at du ikke har bevist noe før du har lyktes i Premier League. Du kan gjerne vinne 21 titler på syv år i andre land.
Men kreditt her får du ikke før du har nedsablet Stoke, Burnley og Hull.
Taktikere som Arsène Wenger og José Mourinho har gått gjennom det samme ritualet. Og nå som Manchester City har spilt seks kamper uten seier, er det Pep Guardiolas tur til å forsvare sine ideer:
- Hvorfor spille seg ut bakfra, når man kan klarere trygt?
- Hvorfor kaste ut Englands førstekeeper Joe Hart til fordel for Claudio Bravo?
- Hinter ikke seks kamper uten seier om at noe er galt?
Guardiola har ristet på hodet og repetert at ingenting vil endres. Selvsagt har han det. Det skulle bare mangle når man husker den suksessen han har hatt.
Meritterte metoder
Man vet nemlig hva man driver med når man har vunnet 14 av 19 titler i Barcelona, tatt tre strake seriemesterskap med Bayern München og nådd semifinalen i mesterligaen i alle sine syv sesonger på elitenivå.
Alt dette, som kjent, med frispilling bakfra og pasningssikre keepere.
Guardiola er mannen som raffinerte spillestilen bak VM-seierne til Spania (2010) og Tyskland (2014). Han har skrevet seg inn i historiebøkene som en vinner, en innovatør og en viderefører av Johan Cruyffs tidløse prinsipper.
Nå blir han altså spurt om han vil endre disse verdiene etter seks kamper i City.
Glem den «spanske» stilen
Det er galskap å betvile Guardiola basert på slikt. Selv argumenter om at han bør tilpasse spillestilen sin etter det høye tempoet i Premier League, ignorerer det faktum at han har gjort betydelige endringer allerede.
For likesom Lionel Messi ble gjort til midtpunktet i Barça, og Arjen Robben og Franck Ribéry var hovedfokuset fra starten i Bayern, har Guardiola strukturert City rundt David Silva og Kevin De Bruyne som offensive indreløpere.
Glem den «spanske» stilen. City har vært intensive og direkte, med høyt tempo i pasningsspillet og lynkjappe omstillinger. Ingen har scoret like mange kontringsmål denne sesongen.
Hele tre lag har en bedre treffprosent på pasningene.
Det Guardiola imidlertid forsvarer er å bruke ballen, å dominere kamper, å spille seg ut bakfra. Det er disse prinsippene som har kjennetegnet suksessen hans.
For Guardiola er disse hugget i stein.
Guardiolas prinsipper gjør han mer sårbar enn andre trenere
På en måte gjør dette Guardiola mer sårbar enn andre trenere. Ikke bare fordi det er lett å kritisere når en stopper gir bort ballen, men fordi spillestilen er så krevende å lære.
Guardiola er kjent for et prinsipp som heter juego de posición. Det refererer til de små trekantene spillerne danner på midtbanen, hvor pasningene tres gjennom ledd via overtall sentralt. (Et mer utdatert og misforstått navn er tiki-taka.)
Dette er Barça og Spania på sitt beste, når det virker som om de har én spiller mer.
Sir Alex Ferguson kalte det «pasningskarusellen»: Man blir så rundspilt at man blir svimmel.
Dette ser enkelt ut, men det setter enorme krav til teknikk, posisjonering og orientering i forkant. Da Guardiola tok over Bayern, var hele regimet så fremmed for stallen at assistenttrener Domènec Torrent var redd for å overbelaste spillerne.
– Vi må huske at alt dette er som et nytt språk for dem, sa Torrent i boken Pep Confidential.
Peps pensum
Faktisk var stilen så særegen at Guardiola holdt igjen informasjon over flere måneder og år, slik at læreprosessen ikke skulle bli for komplisert.
Dette var ikke nødvendig i Barça, fordi Cruyff hadde introdusert prinsippene som trener mellom 1988 og 1996. Da Guardiola kom i 2008, var den grunnleggende forståelsen allerede på plass.
Men i Bayern måtte han lære opp spillerne på nytt.
– Det er som om vi viser dem tallene først, så ukedagene, så verbene. Dette er en enorm endring for dem, og vi må være fleksible og forsiktige, sa Torrent.
Nytt byggverk
Tenk litt på dette. Dette er altså Bayern, et lag som nettopp hadde vunnet trippelen.
De burde ikke ha vært helt fremmede for Guardiolas stil. Mellom 2009 og 2011 ble de trent av Louis van Gaal, en gammel Barça-sjef, som bruker en versjon av juego de posición og som vektlegger frispilling bakfra og høy ballbesittelse.
Og i sesongen før Guardiola kom, under Jupp Heynckes, hadde de hatt en ballbesittelse på over 60 prosent.
Så om Bayern likevel hadde så mye å lære, hva sier det da om City?
Ganske mye. Det understreker hvor mye Guardiola har å lære bort, og hvor omfattende prosessen er. Det sier også litt om hvor håpløst det er å betvile elementære deler av filosofien når spillerne ennå ikke har hatt sjanse til å mestre den skikkelig.
– Dere kan ikke forestille dere hvor vanskelig det er å bygge noe, sier Guardiola.
– Tror dere jeg kan dra til Camp Nou og vinne 4–0 etter tre måneder.
Nivået City jobber mot er skyhøyt
Derfor er det verdt å gi Guardiola litt mer tid før man påpeker at Bravo og John Stones heller bør klarere ballen opp på øverste rad. Seks kamper til tross.
Det er også verdt å huske at Barça og Bayern nådde et astronomisk nivå i Guardiolas tredje år. Noen argumenterer at hvem som helst kunne ha vunnet titler med slike lag, men ikke alle trenere kunne ha skapt et mannskap som Ferguson kalte det beste han noen gang hadde møtt.
Skotten refererte til Barça i 2011, som enkelte anser som tidenes beste klubblag.
Faktisk sa Diego Simeone akkurat det samme om Guardiolas Bayern i mai. Argentineren hadde da møtt Barça 17 ganger med sitt Atlético Madrid.
Det er disse lagene Guardiola har utviklet. Det er dette nivået City jobber mot.
Verdt å vente på Pep
Vil City bli like gode? Neppe, men det understreker at Guardiolas prosjekter ofte blir bedre over tid. Det er lettere å vise tålmodighet når man vet at treneren og spillestilen representerer kvalitet.
Det er ikke David Moyes i United vi snakker om her.
Og selvsagt vil Guardiola få tid i City, som styres av to direktører med fortid i Barça. I mellomtiden er det noe ironisk at City – til tross for skepsisen – faktisk leder Premier League.
Om dette er Guardiola i trøbbel, bør det bli litt av et fyrverkeri når han omsider lykkes.