– Flytt Sánchez bort fra spissplassen

Det var et typisk eksempel på hva som kan skje med spillere som Alexis Sánchez mot motstandere som virkelig kan forsvare seg.

Stedet var Old Trafford, rivalen José Mourinhos Manchester United. Chileneren startet lørdagens storkamp som alenespiss, en rolle som er ment å involvere ham mer og flytte ham nærmere mål.

Men dessverre for Arsène Wenger var effekten den helt motsatte.

For siden United lå så kompakt, måtte Sánchez komme dypt i banen for å få kjenne på ballen. Med sin farligste spiller vandrende rundt på midtbanen klarte ikke Arsenal å fyre av et eneste skudd på mål før Olivier Giroud stanget inn en ufortjent utligning ett minutt før slutt.

Det er ikke slik Arsenals system skal fungere, men så er dynamikken rundt spillere som Sánchez ofte noe spesiell. Faktisk kan den skape et lite paradoks:

Om Sánchez skal bli mer målfarlig, bør Wenger muligens flytte ham tilbake på venstrekanten.

Falsk duo

Det høres ut som en merkelig teori, men det er ikke noe helt nytt. Det er ofte slik forholdene blir rundt såkalte «falske niere».

Begrepet har blitt brukt mer og mer de siste syv-åtte årene, og beskriver en midtbanespiller som brukes som alenespiss. Konseptet er at spilleren faller dypere i banen for å regissere angrep samt skape overtall i midtbaneleddet, i stedet for å slåss med sterke midtstoppere.

Rollen har en lang historie, men de mest kjente nylige eksemplene er Francesco Totti i Roma og Lionel Messi i Barcelona. (Begge har forlatt rollen nå.)

I Premier League har den blitt mer og mer vanlig. I 2014/15 brukte Brendan Rodgers for eksempel Raheem Sterling på topp til tider, mens både Michail Antonio (West Ham), Gylfi Sigurdsson (Swansea) og Son Heung-min (Tottenham) har inntatt spissrollen denne sesongen.

De fremste eksemplarene er likevel Sánchez og Roberto Firmino (Liverpool), en duo som har mange taktiske fellestrekk.

• Les også: Er det grunn til bekymring for Rashfords utvikling under Mourinho?

Klopps motorolje

For som Sánchez, spiller Firmino for et storlag med mye ballbesittelse som ofte møter dyptliggende motstandere. Dette gjør det naturligvis vanskeligere for alenespissen å finne rom: Forsvarerne ligger mye tettere og har lettere for å markere ham ut av kampen.

Firminos største oppgave er imidlertid ikke å score, men å skape sjanser for andre.

Derfor har Jürgen Klopp beholdt playmakeren som spiss på bekostning av Daniel Sturridge. Den slepne brasilianeren har blitt oljen som får Liverpool-motoren til å male så fint, med en bevegelse og spilleforståelse som får sylskarpe angrep til å gli på ett og to touch.

Denne rollen har en slags reverserende effekt: I stedet for at spissen er den mest målfarlige spilleren, faller ansvaret heller på en av midtbanespillerne.

I Liverpool er dette Philippe Coutinho, som har fyrt av 4,7 skudd per 90. minutt som venstre kant. Firmino ligger på 3,1.

Krutt på kanten

Denne trenden finnes også hos Arsenal. Denne sesongen har Sánchez prøvd 3,1 skudd per 90. minutt, som er 0,8 lavere enn snittet hans forrige sesong.

Samtidig har han skapt mer rom for andre, som Theo Walcott (3,1) og Mesut Özil (1,8).

Sánchez tar i tillegg skudd fra lengre hold enn før. Forrige sesong kom han til 2,1 forsøk per 90. minutt innenfor straffefeltet, mens tallet nå har falt til 1,6.

En betydelig forskjell er imidlertid at Sánchez er en litt annen spillertype enn Firmino. Firmino er en kombinasjonsspiller, mens Sánchez er likere Coutinho; mer eksplosiv, mer direkte og med større målteft. Ideelt sett er det han som burde skyte klart mest.

Spørsmålet blir da om Arsenal virkelig er farligere som lag med Sánchez alene på topp.

Superinnbytteren

Det virket lenge som om svaret var ja. Tidligere denne sesongen scoret Sánchez fire mål på fire ligakamper som spiss, mot Watford, Hull og Chelsea, før et femte kom borte mot Sunderland.

Totalt sett har han omtrent 0,5 ligamål per 90. minutt – et lignende snitt som forrige sesong.

Men mer nylig har målene tørket opp. Sánchez har scoret i to av sine siste ni kamper for Arsenal.

I denne perioden har det virket som at han sliter med å finne rom i boksen. Det er kanskje ikke helt tilfeldig at fem av hans seks ligamål har kommet på bortebane, hvor rivalene spiller mer offensivt, mens han har gått målløs av banen hjemme mot Swansea, Middlesbrough og Spurs.

Om ikke dette skulle få Wenger til å tenke seg om, kan man legge til at Giroud har scoret tre ligamål i løpet av seks kamper som innbytter, eller 109 minutter. Det er en rå prestasjon.

Både mot Sunderland og United kom den kraftige spissen inn da Arsenal trengte mål, ga laget et duellsterkt oppspillspunkt og sikret poengene med viktige scoringer.

Giroud skaffet også straffesparket på overtid som fikset 2–1-seieren hjemme mot Southampton.

Gamle takter

I tillegg til Girouds strålende form skal man heller ikke glemme at Sánchez faktisk har scoret to mål fra sin «originale» posisjon denne sesongen.

Hans andre mot Sunderland kom da Giroud var på banen, og var et klassisk eksempel på å luske inn i boksen og avslutte fra kort hold. Han sørget også for den viktige utligningen i 1–1-kampen borte mot Paris Saint-Germain i september.

Også dét ble scoret som venstre kant bak Giroud, som da duellerte med en forsvarer inne i boksen.

Hodebry for Wenger

Dilemmaet for Wenger er at Giroud kan være ustabil – han gikk fire måneder uten ligamål forrige sesong – og at franskmannen har fungert så bra som innbytter. Dessuten er Arsenal mer mobile når Sánchez spiller spiss.

Det kan imidlertid bli et problem om Arsenal blir stående uten et referansepunkt på topp, og uten at medspillerne til Sánchez klarer å true rommene rundt boksen, slik som på Old Trafford. Sánchez mottok 53 pasninger den kampen, men kun én var inne i feltet.

Derfor blir det spesielt interessant å følge Arsenals angrep de neste ukene. De tre neste kampene er alle hjemme – mot PSG, Bournemouth (Premier League) og Southampton (ligacup) – og bør gi Sánchez gode muligheter til å pynte på målstatistikken.

Men blir han liggende for dypt igjen, bør Wenger gjøre endringer. Skal Arsenal vinne noe denne sesongen, trenger de sin beste spiller i sin beste rolle.