– Fjerner man sentimentaliteten, er sparkingen av Ranieri fullt forsvarlig

Så brutal kan fotballen være.

Mirakelmann i mai, syndebukk i februar: Claudio Ranieri har fått en hjerteskjærende slutt på eventyret som har fortryllet så mange.

Forrige måned ble han kåret til årets trener av FIFA. Nå er han altså arbeidsløs.

«Fotballen har mistet sin sjel», skrev enkelte kommentatorer i engelsk presse i går, og det er lett å vise sympati. Ranieri fortjente bedre. For alt han ga laget, fansen, byen og betatte nøytrale; for det lune smilet, humoren og sjarmen han viste da Leicester bykset mot tittelen.

For kun to uker siden ga styret Ranieri sin «full støtte». Det er ikke vanskelig å forstå at klubben har skapt sinne ved å behandle ham slik.

Men det betyr ikke at de tar feil. Fjerner man sentimentaliteten, er avgjørelsen fullt forsvarlig.

Sank som en stein

Prøv å sette deg inn i situasjonen til Leicesters thailandske eiere, som har sett situasjonen gå fra vondt til verre de siste månedene.

Laget synker som en stein i Premier League. De viser ingen tegn til forbedring. Rivalene forbedrer seg. Og ligaens lukrative TV-avtale gjør nedrykk til en finansiell katastrofe.

Revene har lenge vært inne i en mørk tunnel uten glimt av lys. De har tapt fem strake ligakamper og gått 10 timer uten å finne nettet. Formen til Jamie Vardy og Riyad Mahrez har kollapset i Premier League, mens en gammel forsvarsrekke lekker som en sil.

• Les mer: Fra sensasjonsgull til nedrykkskamp: Hva har skjedd med Leicester?

Hadde eierne funnet bevis på at Ranieri var i ferd med å få skuta på rett kjøl, kunne man gjerne ha kritisert sparkingen. Men det har de ikke.

Og det hjelper ikke at rivalene i bunnstriden forbedrer seg.

Kunne ikke vente

Eierne vil nemlig ha bemerket seg at to av dumpekandidatene har blitt transformert av trenerbytter siden starten av januar.

Hull virket fortapte under Mike Phelan, og solgte attpåtil sin beste spiller, Robert Snodgrass, forrige måned. Men ansettelsen av Marco Silva samt kjøpene av et par nye spillere har forvandlet laget. De har siden slått Bournemouth og Liverpool, og tatt poeng på Old Trafford.

Nå ligger de ett poeng bak Leicester, og er i langt bedre form.

Også Swansea kan ha berget plassen ved å satse på Paul Clement. Den tidligere Real Madrid-assistenten tok over laget da de lå i bunnen av tabellen, og har allerede ført dem til 15. plass.

I tillegg har Crystal Palace ansatt Sam Allardyce, som har fått en tung start, men som aldri har rykket ned i en full sesong som trener.

Utviklingen var dyster for Leicester. De hadde ikke råd til å vente lenger.

Intern uro

Dette betyr derimot ikke at sparkingen kun handler om hva andre lag har gjort. Det som muligens kan ha vært kroken på døra for Ranieri, er stemningen internt i laget.

Det virker nemlig som om spillerne hadde mistet troen på treneren.

Seriøse aviser som The Times, The Guardian og The Telegraph har alle rapportert lignende hendelser siden nyttår. De sier at spillerne har blitt forvirret og forbauset over flere av Ranieris avgjørelser, spesielt med hensyn til taktikk og laguttak.

Han har ofte byttet systemer for å prøve å snu formen. I én kamp ble spillerne fortalt at de skulle spille 3-4-3 i stedet for 4-4-2 mindre enn to timer før avspark.

Flere spillere har visstnok klødd seg i hodet over bruken av Ahmed Musa, floppen som ble kjøpt i sommer, i stedet for Demarai Gray. Endringer i treningsregimet og ernæringen har skapt videre bekymringer.

Også Ranieris forhold til enkelte medlemmer av støtteapparatet skal ha blitt dårligere.

Ifølge The Telegraph skal stallens tillit til treneren ha nådd et så lavt punkt at enkelte spillere hadde akseptert at de kom til å rykke ned med mindre han ble fjernet.

Om stemningen virkelig er så råtten, er treneren dømt til å betale prisen.

Syndebukken

Selvsagt kan mye av dette beskrives som urettferdig. Spillerne har sviktet Ranieri. De har mistet gløden og drivkraften som sto bak tittelen i fjor.

Om det så er Mikke Mus som trener laget, skal det ikke vært mulig at en seriemester styrter mot avgrunnen så kjapt, om alle spillerne gjør sitt beste. Dette er den samme gjengen som sto bak bragden i fjor, med unntak av Ngolo Kanté.

Men for eierne var det alltid mer praktisk å sparke treneren enn å kaste ut 11 spillere. Det er som oftest slik det fungerer.

Ironien for Ranieri er at han sannsynligvis hadde beholdt jobben om han så vidt hadde berget plassen i fjor. Forventningene hadde vært lavere. Han er ikke den første som har blitt et offer for sin egen suksess.

Det er også sant at han ikke har blitt en dårlige trener siden han løftet pokalen. Men dynamikken i et lag kan endres kjapt, og av og til er endringer nødvendige.

Smertefull avskjed

Noe lignende var faktisk tilfellet i laget som vant ligaen før Leicester, nemlig Chelsea.

Spillerne og trenerne som hadde levert tittelen i mai 2015, virket plutselig ubrukelige forrige sesong, og slet langt nede på tabellen.

Selvsagt var ikke José Mourinho en dårligere trener da enn han hadde vært noen måneder før. Men som i Leicester hadde den interne stemningen blitt uholdbar, med spillere som hadde mistet troen på treneren, og en psykologisk knekk som så ut å påføre tap etter tap.

Som Ranieri var Mourinho populær blant fansen, og klubbens mest suksessfulle trener noensinne. Avskjeden var smertefull for både fansen og styret.

Men den var nødvendig. Chelsea gikk ubeseiret gjennom sine første 15 ligakamper etter at Mourinho dro, og havnet til slutt på 10. plass. Spillerne var aldri så dårlige som de virket da det stormet som verst – det har vi sett denne sesongen.

Det de trengte var en endring. Nye ideer, et nytt fjes, et nytt prosjekt.

Dessverre for Ranieri er det samme sant i Leicester nå. Derfor er denne brutale, triste og hjerteskjærende avgjørelsen også er fullt forståelig.