Pause-eksperimentet

Jens Dreyer er del av et eksperiment. Ingen vet hva som skjer når mange er permittert over lang tid. Rett og slett fordi det aldri har skjedd før.

Jens Dreyer har tre regler:

  • Ikke bli liggende i sengen om morgenen.
  • Ikke TV på dagtid.
  • Ikke kosebukse.

– Eller Nav-bukse, som jeg kaller det, flirer Jens.

Den 50-år gamle lett sjenerte tobarnsfaren er del av den usynlige delen av kulturlivet. Dem du ikke tenker på at finnes. Ser du en sortkledd skikkelse pile over scenen har noe gått galt – og må fikses. Fort.

Det siste året har disse sorte skikkelsene vært usynlig av en annen grunn: Kulturlivet har vært nedstengt, konferanser avlyst.

Aldri har så mange vært permittert – så lenge.

Lydtekniker Jens Dreyer i Konsertsystemer.

Kalenderen er tom. Få tør å arrangere konferanser før i 2022. Festivalsommeren 2021 er kun en tanke.

Foto: Roy Pettersen / NRKFoto: Roy Pettersen / NRK

Et år etter nedstengingen er fortsatt nesten 80.000 personer helt eller delvis permittert. Håpet er fortsatt at alle skal komme tilbake, når det hele er over. Men, frykter forskerne, det er det ikke sikkert de gjør.

Én av ti risikerer å falle helt ut av arbeidslivet som følge av koronakrisen, frykter forsker Simen Markussen ved Frisch-senteret.

Og for dem som kommer tilbake:

Er det i det hele tatt mulig å gå hjemme i et år uten konsekvenser for jobben man gjør?

Endeløs ferie

13. mars 2020 kom avbestillingene rennende inn. Alle oppdragene til Konsertsystemer, der Jens Dreyer jobber som prosjektleder og lydtekniker, forsvant med vårsolen. Han og de 70 kollegene ble permittert på dagen.

Konserter, konferanser og eventer ble avlyst. Noen uker senere forsvant festivalsommeren fra kalenderen.

Jens, som til vanlig sto opp klokken fire flere ganger i uken for å kjøre døtrene til svømmetrening før lange arbeidsdager og like lange kvelder, var plutselig uten jobb. Det ble bråstans.

– Først tok jeg det litt som en ferie, tenkte «Ok, digg med fri.» Men det varte jo bare.

Jens Dreyer og datteren.

Hjemmeskolen til døtrene har også vært del av livet hjemme det sisteåret. Her er Jens sammen med datteren Ella på kjøkkenet i Ås.

Foto: Lars Thomas Nordby / NRKFoto: Lars Thomas Nordby / NRK

I et stengt Norge snevret livet til Jens seg brått inn.

– Det gjelder å stå opp, ta på seg vanlige klær. Gjøre noe.

Han bygget lydstudio i kjelleren sammen med kona, slik at hun kunne jobbe hjemmefra som stemmeskuespiller. Hele livet har de to vært frilansere, frem til Jens begynte i Konsertsystemer i 2018.

Selv om han har høy ansiennitet etter mange tiår i yrket, vet han ikke sikkert om han har en jobbe å gå tilbake til når dette er over. Sakte grafset uroen seg fast i ham.

– Man begynner å gruble. Har vi råd til ny oppvaskmaskin? Plutselig kommer det én regning der, og én regning der. Barna skal noe, og så baller det på seg, sier han.

I den nesten endeløse sommerferie kom samtalen stadig oftere inn på fremtiden.

Hva hvis det ikke går over?

Som permittert får man omtrent 70 prosent av det man tjener til vanlig. Overtidslønna kan man se langt etter.

Med hus, bil og to døtre på 12 og 15 er det ikke så lett å klare seg med en tredjedel mindre i lang tid. Han klamrer seg fast i håpet om at jobben snart kommer tilbake.

– Når høsten kommer går det over. Det trodde vi jo. Men det gjorde jo ikke det.

Jens Dreyer er lydtekniker og prosjektleder. Han er en av mange tusen som har vært langtidspermittert under koronakrisen.

Utenfor Parkteatret sitter folk spredt i vårsolen. Mange mangler fortsatt noe å gjøre på dagtid, som følge av pandemien.

Foto: Ketil Kern / NRKFoto: Ketil Kern / NRK

Jens holder seg i gang, vet ikke med hva. Han legger seg for sent, og står opp før halv syv om morgenen, som alltid. Lager kaffe. leser avisene, får barna av gårde.

Etter at hvert eneste rom i huset var malt, er det vanskeligere å få tiden til å gå.

Han og kona går ruten forbi husene i nabolaget på Ås, forbi åkrer og trær som gradvis mister bladene til det bare er nakne grener igjen.

En fast runde, en fast time. Han går – og lar tiden gå samtidig.

– Det er den samme turen hver dag. Ser de samme tingene. Ikke for å trene, men det slår i hjel en time eller to.

Lydtekniker Jens Dreyer

Kalenderen er tom. Få tør å arrangere konferanser før i 2022. Festivalsommeren 2021 er kun en tanke.

Foto: Lars Thomas Nordby / NRK

Om natten, når bekymringene topper seg, grubler han på å bytte jobb. Si opp, slutte å håpe på å komme tilbake. Ta lastebillappen, eller studere.

Utpå sensommeren kommer telefonen fra Nav. Damen i den andre enden lurer på hva planen er. Hva skal han gjøre hvis jobben blir borte?

– Du må ha en plan B, sa hun. Kanskje det bare er sånn de må si. Men det virket som om hun mente det, sier Jens.

Det kan bli for dyrt å gå hjemme lenge, men som 50-åring er det liksom ikke bare bare å sette seg på skolebenken.

– Skal jeg betale tilbake på studielånet på gamlehjemmet? Det går ikke.

Aldri si nei

Utover høsten ble de lange ukene avbrutt med noen få timers jobbing innimellom: en publikumsløs TV-produksjon, eller noen som trengte hjelp med lyd til digitale konferanser. Hver gang sjef Marius Widerøe ringte, sa Jens ja. Alltid ja.

– Det sitter i kroppen. Du må aldri si nei til å jobbe. Kan du jobbe, så jobb.

De mange årene som frilanser har satt sitt preg. Sier man nei en gang for mye, blir man ikke spurt igjen.

Når han ikke er på jobb følger han med på Workplace, den interne informasjonssiden i bedriften.

– Trykket «like» hvis noen skrev noe, prøvde å kommentere litt, sier Jens.

Han ville vise at han var der, at han ikke koblet seg fra. Han gjorde alt han kunne for å vise interesse. vise at han ville jobbe – komme tilbake.

Daglig leder i Konsertsystemer Marius Widerøe og ansatt Jens Dreyer på Parkteatret.

– Uten lydteknikernes kompetanse leier vi bare uten en stille boks, sier daglig leder i Konsertsystemer Marius Widerøe. Han er redd for å miste ansatte med viktig kompetanse som følge av krisen. Her sammen med Jens Dreyer på Parkteatret i Oslo.

Foto: Ketil Kern / NRKFoto: Ketil Kern / NRK

For nedstengingene ble forlenget, på nytt og på nytt. Det var ikke gitt at bedriften ville klare å ta alle tilbake etter krisen. Fra å ha en omsetning på 120 millioner kroner i 2019, omsatte de etter mars for bare en tredjedel av det. Selv med støtteordninger er økonomien trang.

Nesten ett år inn i pandemien begynner sjef Marius Widerøe å bli redd for hvordan det går med de ansatte. De fleste har vært hjemme hele året. De strever med å fylle tiden.

Mange av de unge har snudd døgnet, er våkne om natten, sover til langt på dag.

Bor du alene, uten jobb, uten noe å gå ut døren etter, spiller det kanskje ingen rolle når du sover og når du er våken.

– Vi merker at vi ofte ikke får tak i dem på dagtid. Så får vi høre at de kanskje spiller hele natta. Det blir tøft å komme tilbake i jobben igjen når natt og dag er opp ned, sier han.

De arbeidsløse i Marienthal

Livet som hjemmegående kan føre med seg helt nye problemer. Å være lenge uten jobb øker risikoen for at man ikke kommer seg tilbake i arbeid. Det gjelder både for langtidssykemeldte og arbeidsledige viser en rekke studier.

Men hvorfor er det sånn?

En av de første studiene om arbeidsløshet kom på 1930-tallet i Tyskland. Da førte økonomisk kollaps til en enorm arbeidsløshet. Den østerrikske sosialpsykologen Marie Jahoda var tidlig ute med å undersøke hvordan arbeidsledighet påvirker enkeltmenneskets psyke.

Sosialpsykolog Marie Jahoda sammen ektemannen Austin Albu i 1953.

Sosialpsykolog Marie Jahoda var en av de første som forsket på effekten av arbeidsledighet over tid. Her er hun i 1953 sammen med ektemannen Austin Albu.

Foto: ANL/REX / Shutterstock editorial

I boken «De arbeidsledige i Marienthal» skriver hun om hvordan arbeidsledige fikk en annerledes opplevelse av tid, basert på de mange tusen arbeidsledige i bydelen Marienthal i Hamburg.

Folk som tidligere hadde hatt en klar opplevelse av en halvtime eller en time, og som var produktive gjennom dagen, lot tiden skli.

Én avtale om dagen kunne ta all tiden man hadde.

Steinar Westin er professor emeritus i samfunnsmedisin. Han har blant annet forsket på sosialmedisinske følger av arbeidsløshet.

– En av de tingene Marie Jahoda oppdaget, var at jobben i tillegg til den åpenbare funksjonen – å tjene penger – også har mer skjulte funksjoner, sier Westin.

Jobben gir mestringsfølelse og en opplevelse av mening: at man gjør sin del og bidrar til noe, tar del i den store sammenhengen.

Disse skjulte funksjonene, som å ta del i et sosialt fellesskap og oppleve mening, smuldrer opp hvis man står lenge uten jobb.

Samtidig mister man tidssansen, sier Westin.

– Men folk som er uten jobb mister ideen om hva dagen inneholder. Det blir vanskelig å svare på hva man bruker tiden på, sier han.

1 av 10 kan falle ut for godt

Forskning viser at den sosiale kontakten med jobben er viktig for å unngå at man forsvinner ut etter lange pauser. Derfor er man blitt mer og mer opptatt av at de som er langtidssykemeldte trenger å opprettholde kontakten med arbeidsplassen.

– Om det så betyr å komme innom og spise lunsj en gang i uken, eller at man jobber litt, hvis man kan, sier Simen Markussen.

Han er forsker ved Frisch-senteret, og forsker blant annet på langtidspermitterte.

Så langt finnes det nesten ikke noe forskning på hva som skjer når folk er permittert så lenge, rett og slett fordi det aldri har skjedd før.

Det er et eksperiment.

Simen Markussen

Rundt en av ti av dem som er permitterte eller arbeidsledige som følge av koronakrisen risikerer å falle ut av arbeidslivet for godt. Særlig sårbare er de som har dårlig tilknytning til arbeidslivet fra før, sier forsker Simen Markussen ved Frisch-senteret.

Foto: Ole Jørgen Kolstadbråten / NRK

Opptil 10 prosent av arbeidsledige og langtidspermitterte under pandemien vil aldri komme tilbake i jobb, frykter Markussen.

Anslaget er basert på forskning på arbeidsledighet hos ansatte i årene etter at store bedrifter går konkurs.

– Hvis man regner med at pandemien gir omtrent 150.000 arbeidsledige og permitterte, så kan man anta at omtrent 15.000-16.000 av disse aldri kommer seg inn i jobb igjen, men havner på uføretrygd eller lignende, sier Markussen.

Plan B

Også for Jens begynner dagene å skli forbi. Gradvis mister han energien og motivasjonen. Det finnes ingen skole man kan gå for å bli lydtekniker på hans nivå. Han vet at det han kan er viktig for å få drømmer til å skje – musikk, foredrag, show. Både forskningskonferanser og festivaler trenger lydteknikk. Trenger sånne som han.

Jens Dreyer er lydtekniker og prosjektleder. Han er en av mange tusen som har vært langtidspermittert under koronakrisen.

God lyd trengs også i et nedstengt Oslo. Fra påske har Jens vært tilbake i full jobb. - Det gjør livet verdt å leve igjen, sier han.

Foto: Roy Pettersen / NRKFoto: Roy Pettersen / NRK

Han har grublet på plan B lenge.

– Hvis jeg ikke kan jobbe mer som lydtekniker, hadde jeg jobbet med nær sagt hva som helst, jeg, hvis det skulle til. Det viktigste er å jobbe. Det må man, sier han.

Hadde noen sagt til ham før at han kom til å gå månedsvis nesten uten å jobbe, ville skammen kommet over ham.

– Man tenker jo sitt når folk ikke jobber. Noen kan jo ikke jobbe, og de skal ikke jobbe. Men hvis man er frisk, og kan jobbe, så skal man jo det. Man skal ikke gå på Nav da, sier han.

Plan B er fortsatt en vond grublestein. Men Jens håper, håper, håper på å komme tilbake.

Den uventede giddalausheten

Og gradvis skjer det. Litt jobbing her, litt jobbing der. En TV-produksjon uten publikum, en digital konferanse. God lyd trengs også i et nedstengt Oslo.

I april 2021 rigges det til digital konferanse i Arktisk Råd på Stortinget. Fem tolker sitter i fem ulike land og oversetter i sanntid via skjerm.

I det lille rommet ved siden av salen ligger ledninger og svarte klosser sirlig ved siden av hverandre. Fem teknikere svinser rundt, stadig i mørke klær. Jens står og kobler. Skjerm, lyd, lys – alt må klaffe.

Oppdrag fra TV-produksjoner og digitale konferanser som denne gjør at Konsertsystemer har kunnet ta nesten alle ansatte tilbake, helt eller delvis, med hjelp fra lønnsstøtteordningen til regjeringen.

Etter å ha jobbet mer og mer de siste månedene, er Jens tilbake i full stilling. Det er et etterlengtet avbrekk fra hjemmelivet.

– Man skal kanskje ikke si sånt, men det er jo godt å være med gutta. Det er jo dette jeg vil, dette jeg elsker å drive med.

Men vel tilbake i jobben merket han hvor mye som hadde endret seg etter månedene hjemme.

– Det er ingenting jeg heller vil enn å være på jobb. Likevel må jeg dra meg selv litt i nakkeskinnet for å orke, sier han.

–Som om jeg er blitt giddalaus.

Jens Dreyer er lydtekniker og prosjektleder. Han er en av mange tusen som har vært langtidspermittert under koronakrisen.

– Jeg elsker jo dette. Å være med gutta igjen, sier Dreyer.

Foto: Roy Pettersen / NRKFoto: Roy Pettersen / NRK

Også daglig leder Marius Widerøe ser at de ansatte rett og slett blir mer slitne av å jobbe. Mye er glemt siden sist. Han er redd det kan bli en lang vei i oppoverbakke før ting er tilbake som før.

– Det er ikke realistisk å forvente at når alt dette er over så kan man bare skru på en bryter og så er alle som før krisen, sier han.

Hjulene ruller igjen

For Jens Dreyer er det verdt å bli sliten igjen. Skrekken for arbeidsledigheten er vondere enn et slitent hode og sigen kropp etter en lang arbeidsuke. Han har unngått at det ble et år med TV. Fortsatt er han redd latsabben i ham ville hatt det for godt da.

Kosebuksen ligger fortsatt i skapet.

– Å få lov å ta opp den tråden igjen og kjenne at hjulene ruller – det gjør livet verdt å leve igjen.

Nå er han del av en annen statistikk: de som er tilbake i jobb og forhåpentligvis blir der.