Norske SS-frivillige kan ha blitt reddet av ukjent finne

«Johan Lökkemyke, sjømann.»
«Nils Asmund Naess, tekniker-student.»

Dette er beskrivelsen som ble gitt på fangekortet til fangene DL-67 og DL-60 i den finske interneringsleiren i Oulu i slutten av oktober 1944.

I virkeligheten var Johan Løkkemyhr og Nils Asmund Næss to norske SS-soldater. De hadde valgt å flykte fra sin avdeling i Graz i Østerrike, og på utrolig vis klart å ta seg over Østersjøen til Finland.

Det i seg selv kunne bli oppfattet som desertering med dødsdom som følge i det hardt pressede Nazi-Tyskland.

Nå ventet en ny fare.

Mellom barken og veden i Finland

Finland hadde 19. september 1944 inngått en midlertidig fredsavtale med Sovjetunionen, etter at landet i august samme år hadde sagt opp sitt våpenbrorskap med Tyskland.

Nå kunne de to norske 18-åringene bli utlevert til Sovjet, der stempelet som SS-soldat i beste fall betød mange år i fangeleir. I verste fall døden.

Det er den finske forfatteren og historikeren Samuli Miettinen som i sin bok «Paapeli 1944» har kommet over ny informasjon om de to nordmennene. Høsten 1944 havnet de mellom barken og veden, som internerte i et Finland som kjempet for å overleve som selvstendig stat.

Historiene til Johan og Nils Asmund er med på å fylle ut bildet av hvordan mange opplevde de dramatiske årene fra 1940 til 1945.

Hva fikk to unge, norske gutter til å kjempe for Adolf Hitler?

Ble kjent med tyske soldater

De hadde begge en vanskelig oppvekst med til dels fraværende foreldre og omsorgspersoner, noe som deres etterkommere har trukket fram som forklaring for de valg de tok under 2. verdenskrig.

Faren til Johan Løkkemyhr var stort sett til sjøs, som sjømann og hvalfanger.

13 år gammel ble Johan sendt på en spesialskole for vanskelige barn, etter at han skal ha fått personlighetsforstyrrelser på grunn av en hjernehinnebetennelse, som han fikk etter en koppervaksine.

I det tyskokkuperte Norge hadde han fra 1940 flere jobber som gårdsgutt, før han i 1943 fikk jobb på D/S Bonn fra rederiet Fred. Olsen. Båten gikk i ruten Oslo – Danzig – Hamburg – Oslo.

Mange norske redere tjente under 2. verdenskrig gode penger gjennom å jobbe for den tyske okkupasjonsmakten.

På båten ble Johan kjent med tyske soldater som bemannet luftvernet. Det skulle bli starten på et høydramatisk kapittel i livet hans.

«Eventyrlyst og nysgjerrighet»

Ifølge ham selv var dem han møtte på båten med på å påvirke ham til å melde seg til tysk militærtjeneste.

Sammen med noen andre norske unggutter som var om bord, bestemte han seg for å verve seg for det nyopprettede SS-Pansergrenaderregiment Norge.

Eventyrlyst og nysgjerrighet oppga han seinere som motiv for å gå i tysk krigstjeneste, 17 år gammel.

Som soldat for Hitlers Tyskland, ble Johan sendt til Kroatia. Der ble han tatt for å ha stjålet fire griser. Straffen var å måtte kjempe mot Den røde armé ved det daværende Leningrad, dagens St. Petersburg, som del av et straffekompani.

Der ble han skadet ved et uhell, og etter å bli behandlet på sykehus, ble han sendt til Graz i Østerrike. Her skulle han få videre opplæring som SS-soldat.

Men situasjonen tok en annen vending.

Meldte seg inn i Hirden

Nils Asmund Næss, som opprinnelig brukte sin stefars etternavn Knutsen, vokste også opp med en urolig familiesituasjon. I 1941 giftet moren seg med en tysker tilknyttet marinen.

Nils Asmund gikk i august samme år inn i ungdomsavdelingen av Nasjonal Samlings halvmilitære organisasjon Hirden.

Han var den gangen formelt bare 15 år, men løy på seg to år ekstra. Seinere i krigen oppga han sin fødselsdato til 31. mars 1924.

Han var vakt ved de beryktede fangeleirene som tyskerne opprettet i Nordland, i forbindelse med byggingen av Nordlandsbanen.

Deretter vervet han seg til det tyske flyvåpenet, men ble arrestert for tyveri av sukker ved avdelingen han tjenestegjorde i utenfor Warszawa.

Ifølge familien sa han at han gjorde dette for å hjelpe den hardt prøvede sivilbefolkningen i Polen, også jødene, noe som er vanskelig å få verifisert.

Planen om å flykte tar form

Nils Asmund Næss fikk beskjed om at alternativet til sju år i fengsel, var å verve seg til fronttjeneste. Derfor havnet også han i opplæringsavdelingen for pionerer som Waffen SS hadde i østerrikske Graz. Der møtte han landsmannen Johan Løkkemyhr.

Nå hadde både Johan og Nils Asmund fått nok av Tyskland og Waffen-SS. Minst av alt ønsket de å bli sendt til Østfronten.

De klarte å få tak i falske papirer som gjorde det mulig for dem å reise via Berlin opp til Danzig, det nåværende polske Gdansk. Det kom de den 27. juli 1944.

Sommeren 1944 så de nok også at krigen ikke gikk Tysklands vei.

Sovjetunionen hadde jaget de tyske styrkene vestover, samtidig som Vestmaktene på D-dagen 6. juni hadde gått i land i Frankrike og nå presset tyskerne østover.

Meldte seg for politiet

Med hjelp fra en norsk sjømann klarte de to nordmennene å komme seg om bord som blindpassasjerer i den finske passasjerbåt Bore III.

Da de kom til finske Åbo i midten av august 1944, var Finland altså fremdeles alliert med Tyskland.

Nils Asmund og Johan meldte seg umiddelbart for finsk politi, og ba om å få reise til Sverige eller Storbritannia. De la ikke skjul på at de hadde vervet seg til tjeneste i Waffen-SS, noe som de kanskje regnet som et pluss i tråd med den finsk-tyske alliansen.

De tok feil.

Internert i Nord-Finland

I stedet ble de overført til en interneringsleir i Kauhava lenger nord i Finland.

Dit havnet personer fra ulike land. Mange fra Nederland og Polen, seks dansker og altså nordmennene Johan Løkkemyhr og Nils Asmund Næss.

De to nordmennene kom til leiren samtidig som finnene sluttet fred med Sovjetunionen. Finland forpliktet seg til å jage de tyske troppene som stod på finsk jord, ut av landet.

Stalins mann strammer til

Det er med utgangspunkt i arkivene fra interneringsleiren i Kauhava, historikeren Samuli Miettinen har kommet over de nye opplysningene om denne delen av norsk krigshistorie.

I starten hadde fangene i Kauhava-leiren de det svært fritt og kunne gå ute blant lokalbefolkningen som de ville.

Men samtidig etablerte den allierte kontrollkommisjonen seg på hotell Torni i den finske hovedstaden. Kommisjonen ble ledet av Andrej Zjdanov, som var håndplukket av den sovjetiske diktatoren Josef Stalin.

Zjdanov sendte noen av sine menn til Kauhava, og nå begynte det å brenne under føttene til Johan og Nils Asmund.

For Zjdanov var klar i sin sak: Alle som hadde hatt noe med tyske styresmakter å gjøre, skulle utleveres til Sovjetunionen.

De to nordmennene ble overført til en annen leir i Oulu lenger nord, der Nils Asmund klarte å flykte. Men friheten var kortvarig – han ble tatt og ført tilbake til leiren noen dager seinere.

Livsviktige fangekort

De var nå begge klar over hva som ventet dem: utlevering over grensen østover til sovjetiske myndigheter.

Finsk Røde Kors laget fangekort til de to nordmennene. På kortet ble de oppført som sivile, det sto ikke et ord om at de hadde tjenestegjort i Waffen SS, selv om de begge hadde innrømmet det da de kom til Finland i august 1944.

Dette skulle bli livsviktig, da det fra midten av november 1944 ble klart at det ikke var noen vei tilbake.

I sovjetisk fangeleir

Johan Løkkemyhr og Nils Asmund Næss ble satt på toget østover, sammen med blant andre seks av de internerte danske statsborgerne.

24. november 1944 passerte de den nye finsk-russiske grensen ved Vainikkala, ikke langt fra den tidligere finske byen Viborg.

I første omgang kom de begge til leir nummer 300 ved Volosovskij, sørvest for det daværende Leningrad.

Johan og Nils Asmund kunne med det finske dokumentet i hånden si at de var sivile fanger, og at det ikke var noe grunnlag for å holde dem fanget i Sovjetunionen.

Med hundretusener av krigsfangesaker å behandle, så godtok det russiske sikkerhetspolitiet denne forklaringen. Etter noen måneder under tøffe forhold i sovjetiske leire, kunne de to nordmennene vende tilbake til Norge.

Johan og Nils Asmund var blant de heldige. Av de mer enn 200 nordmennene som av ulike grunner havet i sovjetisk fangeleir under krigen, døde minst 57 av sult og ulike sykdommer.

Veide 39 kilo

Johan ble overført fra Volosovskij-leiren til leir 213 ved byen Sjaskyj, før han 27. september 1945 kom til leir 69 i Frankfurt an der Oder, på den nye grensen mellom Polen og den sovjetkontrollerte delen av Tyskland.

Derfra ble han sendt vestover til Fallersleben i utkanten av bilbyen Wolfsburg, før han i begynnelsen av desember kunne reise til Norge via Hamburg, Danmark og Sverige.

Nils Asmund kom først til et amerikansk militærsykehus i Østerrikes hovedstad Wien. Derfra ble han 4. november 1945 sendt tilbake til Norge.

Ifølge hans halvsøster Elisabeth skal han bare ha veid bare 39 kilo da han ble innlagt på sykehuset i Wien.

Arrestert og dømt

Tilbake i Norge ble Nils Asmund Næss – Knutsen og Johan Løkkemyhr umiddelbart arrestert.

Selv om de mente at de gjennom flukten fra SS-avdelingen i Graz viste at de ikke lenger ville ha noe med Nazi-Tyskland å gjøre, ble de anklaget for å ha samarbeidet med fienden under krigen.

Nils Asmund anket og fikk omgjort en dom på et års ubetinget fengslet, til en betinget dom med tre års prøvetid. En medvirkende årsak til det var det han hadde vært gjennom under fangeoppholdet i Sovjetunionen.

Johan måtte sone en dom på ett år og tre måneder i Gullskogen leir i Drammen, sammen med andre som var dømt for landssvik.

– Mørklagt del av familiehistorien

Opplevelsene fra krigen forfulgte dem begge resten av livet, uten at familiene helt forstod hva som skjedde da de begge plutselig forandret karakter.

De fortalte bare små bruddstykker av det de hadde vært med på. Og ingenting om oppholdet i Finland og om hvordan det hadde vært i fangeleirene i Sovjetunionen.

– Dette var en nesten mørklagt del av vår familiehistorie, sier Johan Løkkemyhrs sønn Roy til NRK.

NRK-serien om de norske frontkjemperne har skapt mye debatt, og kritikere mener den i for liten grad ansvarliggjør dem som sa ja til å slåss på Nazi-Tysklands side for deres valg og gjerninger.

– Vi må huske på at dette dreide seg om unggutter på 17–18 år som begge hadde hatt en tøff oppvekst.

Roy forteller at faren en gang han våknet etter en narkose under en kreftbehandling på sykehuset, plutselig ropte: «Tyskerne kommer, tyskerne kommer!».

I dag tror han det må ha sammenheng med den redsel de må ha følt under flukten fra SS-leiren i Graz.

Johan Løkkemyhr døde i 2009.

Kontakt med noen i Østerrike

– Jeg tror at far skammet seg over det han hadde vært med på, sier Nils Asmund Næss-Knutsens sønn Eirik.

Faren fortalte lite eller ingen ting om krigen før han døde i 1997, 71 år gammel. Han sa bare at han hadde vært tilknyttet en avdeling av Luftwaffe og at han hadde flyktet fra Østerrike.

Nils Asmund holdt også kontakt med noen personer han møtte i Østerrike.

– Kanskje var dette de som hjalp ham å flykte fra SS-leiren, men det vet vi ikke med sikkerhet, sier Eirik.

Hverken Roy eller Eirik hørte noen gang at de to nordmennene som flyktet sammen fra SS-leiren i Graz, hadde kontakt med hverandre etter krigen.

Krigsforbrytelser av verste sort

Krig handler ofte om tapere og vinnere. Nyansene har en tendens til å forsvinne.

Men det er ingen tvil om at Nazi-Tyskland, og ikke minst elitesoldatene i Waffen-SS, påførte befolkningen i Øst-Europa og i Sovjetunionen enorme lidelser. Mellom 1938 og 1945 ble mer enn 6 millioner jøder drept, i tillegg til mer enn 8 millioner andre sivile, de fleste ukrainere, hviterusssere og russere.

Adolf Hitlers naziregime var ansvarlig for krigsforbrytelser av verste sort. Det gjaldt også frivillige fra de nordiske landene.

Reddet av ukjent person?

For Johan Løkkemyhr og Nils Asmund Næss, kunne livet kanskje endt annerledes dersom en ukjent person tok et annet valg seinhøsten 1944.

Røde Kors-medarbeideren som fylte ut fangekortene deres i Oulu i Finland, gjorde dem til sivilister med et pennestrøk.

Vi vet ikke hvem han eller hun var, men vedkommende var trolig med på å gjøre det mulig for de to å komme seg tilbake til Norge da krigen var slutt.

Kilder: Samuli Miettinen: Paapeli 1944, Ane Dahlen Ringheim: Stalins norske fanger, Riksarkivet, egne intervjuer.