Jeg får fortsatt vondt i magen av «Jurassic Park»

– Hvor gammel var du da du så «Jurassic Park» for første gang?

Jeg hadde forberedt meg på samtalen med Chris Pratt, likevel traff spørsmålet meg rett i magen.

Mannen jeg har en Zoom-samtale med er kjent fra filmer som «Guardians of the Galaxy» og TV-serien «Parks and Recreation». Nå spiller han igjen dinosaur-treneren Owen Grady i den sjette og siste «Jurassic Park»-filmen, «Jurassic World: Dominion».

Pratt har akkurat fortalt at han var 13 år da han så den aller første filmen, Steven Spielbergs mesterverk fra 1993. Han syns filmen var dritkul og ble ikke nevneverdig redd, mimrer tøffingen. Så spør Pratt om hvor gammel jeg var – og jeg svarer:

– Vel, jeg var syv år og hadde mareritt i flere uker etterpå.

– Off, det var kjipt å høre, sier Pratt lett ironisk.

Men dette er ikke tull for meg. Konsekvensene av «Jurassic Park» ble store i flere år etterpå.

Jeg vil nå fortelle historien om hvordan verdens mest kjente regissør klarte å skape en film som var så virkelighetsnær at den nesten ødela barnebursdagene. Og hvordan jeg 25 år senere fikk uventet støtte fra en pensjonert filmanmelder.

For som alle gode Hollywood-filmer har også denne historien en lykkelig slutt.

Endret filmbransjen

Vi skal bittelitt tilbake i tid. Nærmere bestemt 65 millioner år. Dinosaurene hersket på planeten. Så kom det en asteroide og drepte alle sammen.

65 millioner år fremover i tid sitter en livredd gutt i en skinnsofa. I sjokk og desperasjon ber han tanten sin om å umiddelbart skru av filmen der Tyrannosaurus rex er i ferd med å ta livet av to unger på sin egen alder. Guttens egen alder, altså. Aner ikke hvor gammel Rex skulle være på daværende tidspunkt.

Uansett, den gutten var meg. Jeg var syv år og hadde akkurat begynt på skolen. Steven Spielberg var 50 år og virket snart ferdig utlært. Likevel hadde filmgeniet fra Cincinnati i Ohio fortsatt evnen til å se verden gjennom et barns lekne øyne da han snekret dinosaurhistorien som endret filmbransjen.

Mennesket lekte Gud

Spielberg var på starten av 90-tallet en av Hollywoods heteste poteter og kunne gjøre som han ville. Regissøren ville gjerne filmatisere Michael Crichtons roman «Jurassic Park».

Historien om vitenskapsmannen som hadde funnet en måte å gjenopplive dinosaurer på og hvor galt det kunne gå når mennesker leker Gud ble en diger salgssuksess. Alt lå til rette for at Spielberg skulle få til det samme med filmen. Det var bare et gigaproblem:

Det fantes på den tiden ingen spesialeffekter som kunne gjenskape dinosaurer på en god nok måte for den skjeggete regissøren.

Løsningen Spielberg kom opp med var hovedgrunnen til at jeg måtte be tanten min om skru av filmen. Dinosaurene han hadde skapt virket så ekte at metoden revolusjonerte bruken av visuelle filmeffekter.

Ekte dinosaurer

– Jeg tror mange mennesker, og kanskje spesielt barn, er så opptatt av dinosaurer fordi de faktisk har levd på planeten vår, høye som hus. I «Jurassic Park» ble disse monstrene gjenskapt på en utrolig måte, sier Chris Pratt.

Det Spielberg gjorde var å kombinere nyskapende dataeffekter med levende dinosaurer. Levende dinosaurer?! Ja, regissøren hadde troa på følelsen av å se noe fysisk og ekte foran kamera.

Med hjelp fra flinke folk laget Spielberg animatroniske dinosaurer. Altså, dino-roboter som kunne beveges ved hjelp av en slags fjernkontroll.

Når Tyrannosaurus rex angriper barna i filmens mest dramatiske scene er det delvis en «ekte» dinosaur. Barnas redselsfulle og i overkant troverdige skrik skal ha blitt preget av robotens svært realistiske utseende. I tillegg hadde mr. Rex flere uforutsigbare bevegelser, blant annet fordi roboten ikke tålte vann.

Bare halvparten av denne scenen som syvåring gav mer enn nok inntrykk til et titalls netter med mareritt. Det jeg heldigvis ikke visste var at «Jurassic Park» skulle bli en gjenganger i barnebursdagene fremover. Det bød på utfordringer.

Barnebursdagene

Jeg vet ikke om andre gjorde dette. Men hos oss var det tradisjon å se film sammen i barnebursdager på 90-tallet. Selvfølgelig var «Jurassic Park», men også oppfølgeren «The Lost World», en gjenganger.

Ved flere anledninger hadde jeg vondt i magen, både før og under selskapene. Hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne ikke risikere å se den scenen med barna i bilen. Men ingen måtte få vite at jeg var redd. Vi var jo i ferd med å bli store gutter nå, etter stadig flere filmbursdager.

Jeg vurderte fortløpende fluktmuligheter da vannglasset i barnas bil ristet, som et fiffig varsel om livsfare. Kunne jeg forsvinne på do? Be om å bli hentet fordi jeg var blitt akutt syk?

Stort sett ble filmene avbrutt av kaker og fiskedam. Vi kom oss faktisk aldri til øyeblikket der T-rex vandaliserer små, uskyldige, stakkarslige barn på safaritur i fornøyelsesparken fra helvete.

Jeg slapp unna. For denne gang.

Uventet støtte

– Den scenen der dinosauren angriper barna var vulgært skremmende. Det ødela hele filmen for meg, forteller tidligere filmanmelder i VG, Jon Selås.

Selås gav en av tidenes mest innbringende filmer terningkast 1. I stor grad på grunn av den scenen med barna i filmen. I VG-anmeldelsen skrev han blant annet:

«...ikke kom og si at advarsler ikke har vært gitt når marerittene hjemsøker barnerommene».

Den tidligere filmkritikeren innrømmer at han har fått mange reaksjoner på terningkastet, men står fortsatt for slaktingen av den kjente klassikeren:

– Å sette noen unger i en bil, mens en dinosaur nesten klarer å spise de opp var altfor spekulativt og en billig måte å lage spenning på. Det hadde nok en betydning at jeg akkurat hadde fått barn selv.

Selås blir paradoksalt nok i godt humør av å høre om mine dinosaur-traumer.

– Det gjør meg glad å høre at du reagerte likt som meg. Da hadde jeg kanskje en riktig magefølelse den gangen.

Filmanmelderen er blitt en eldre mann, men ingen dinosaur. Han ser fortsatt film, men innrømmer at han aldri har sett «Jurassic Park» igjen.

Jeg kan overhodet ikke si det samme.

Lykkelig slutt

Nå kunne den ikke unngås lenger. Stadig vekk hadde kompiser foreslått å se «Jurassic Park». Jeg foreslo noe annet. Da jeg var 13 år bestemte jeg meg for å se hele filmen ferdig.

Opplevelsen overrasket meg.

Da jeg klarte å pine meg gjennom scenen der den fjernstyrte dinosauren brøler i trynet på to livredde barn – og etterpå spiser han ene de er på guidet tur sammen med – så opplevde jeg noe fint: Mestringsfølelse.

Siden den gang har «Jurassic Park» vært min favorittfilm. Jeg har sett den minst 20 ganger.

Men det kjennes fortsatt i magen når jeg ser de stakkars barna i den bilen.

Chris Pratt ler.

– Den filmen gjorde et inntrykk på mange. Noen mer enn andre, sier han.

Nå skal Pratt avslutte den 30 år gamle sagaen om de fryktinngytende dinosaurene. «Jurassic World: Dominion» har premiere i Norge 10. juni.