Mysteriet Mihriay

Vennene i Japan, der hun studerer, har advart henne mot å reise hjem til Kina. De mener det er for farlig for henne i Xinjiang.

Kanskje er det nettopp derfor Mihriay har ventet med å fortelle dem om avreisen?

De trygler henne om å snu, men får ikke stanset henne. Hun er allerede på flyplassen.

Noen få minutter før hun går om bord, ringer hun sin onkel. Også han ber henne om å snu, til ingen nytte.

Mihriay sender ham en kort beskjed:

«Jeg er så redd. Jeg skulle ønske jeg kunne bli drept med en enkel kule.»

Det blir siste gang han hører fra henne.

Et mirakel

To år seinere drar NRK til provinsen Xinjiang helt vest i Kina, for å nøste opp i mysteriet Mihriay.

I forsøket på å komme til bunns i hennes skjebne har vi snakket med Mihriay Erkins onkel, Abduweli Ayup, hennes bestevenninne i Japan, Asanu Nuru, og kilder som ikke vil identifiseres. Rapporter fra Radio Free Asia er også lagt til grunn for denne saken.

Mihriays historie begynner en vinterkveld i 1990.

Familien opplevde det nesten som et mirakel da hun kom til verden og månen skinte inn gjennom vinduet.

Plutselig fikk bestemoren krefter til å reise seg fra sykesengen, som hun hadde vært lenket til i et halvt år. Ved synet av det lille barnet ble hun friskere.

– Vi må kalle henne kjærlighetens måne, Mihriay, sa onkelen.

Det var alle enige om, og bestefaren hvisket navnet inn i øret hennes tre ganger, mens han festet blikket på månen.

Helt fra denne dagen var Mihriay Erkin storfamiliens øyensten.

Onkelen

Seksten år gamle Abduweli Ayup var begeistret fra første stund. Fordi foreldrene hennes var travle, ble det han, onkelen, som passet Mihriay etter skoletid.

Han ble hennes beste venn. Han lærte henne å gå og å snakke.

Da hun ble større lærte han henne engelsk. De fikk et nært forhold, og følte seg som søsken. På mange måter skulle hun ende opp med å gå i hans fotspor.

I mange år skinte solen på familien, som hører til den muslimske minoriteten uiguir. Faren jobbet for de lokale myndighetene og klatret i gradene i Kinas kommunistparti, mens moren drev apotek.

Mihriay var flink på skolen, og fikk et liv mange misunte henne. Akkurat som onkelen tok hun fatt på studier i inn- og utland.

Hun kom inn på ett av Kinas tjue beste universiter, og dro videre til Japan.

Et kort besøk

Gleden var stor da Mihriay i 2017 kunne pryde seg med en Master i biologi.

Hun ville redde verden, eller helst Afrika, og søkte seg videre på doktorgradsstudier. Hun ville forske på hvordan risen folk spiser kan gjøres mer næringsrik.

Hun drømte også om å bli en flott lærer for barna i hjembyen Kashgar i Xinjiang.

Stolt reiste hun hjem til barndomshjemmet i Kashgar for å feire fremtiden med familien.

Det ble et kort besøk.

Så snart hun kom inn døren insisterte faren på at hun måtte snu og dra tilbake til Japan.

Hun gjorde som han sa, men tok seg først tid til å dra innom et sted som kun hun og onkelen visste om.

Senere forteller hun onkelen at hun satte fyr på alle hans papirer.

Telefonsvarer

Det er på denne tiden at verdens øyne for alvor blir rettet mot Xinjiang.

Regionen er kjent for enorme bomullsåkrer, tomater, olje og gass.

Den muslimske minoriteten uiguir teller 12 millioner mennesker i Xinjiang og utgjør nesten halvparten av regionens befolkning.

Både språklig og religiøst slekter folkegruppen til Tyrkia og Sentral-Asia.

Nå melder stadig flere familiemedlemmer i utlandet om at de ikke får kontakt med sine kjære i Xinjiang.

De blir bare borte.

På Mihriays korte visitt til foreldrene fortalte faren at han, som statsansatt, ikke bare så, men også måtte ta del i det som skjedde med uigurene. Likevel fryktet han å bli nestemann på lista.

Det virket umulig, helt utenkelig, men likevel virkelig.

Da Mihriay mellomlandet på flyplassen i Chengdu ble hun avhørt, men fikk reise ut av Kina.

Emoji

Tilbake i Japan utvekslet hun og faren emojier. Mihriays nære forhold til sin far gjorde at hun ofte snakket om ham til vennene sine i Japan, forteller venninnen Asanu Nuru.

Så lenge hun fikk emojier visste hun at han hadde det bra. Det var deres kodespråk for at de ikke skulle bekymre seg for hverandre.

Plutselig ble det slutt på meldingene. Mihriay gråt mye og ble urolig, forteller Asanu Nuru.

Det tok tid før Mihriay fikk vite hva som hadde skjedd med faren.

I Japan leste hun om rapporter fra internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som hevdet at hundretusener av uigurer ble plassert i omskoleringsleirer og fengsler.

Uro

Kina avviser beskyldningene om overgrep mot uigurene, og nekter for at det finnes leirer.

Myndighetene hevder at det kun finnes yrkesskoler som skal sikre folk et bedre liv, og redde dem fra ekstremisme.

Visst har regionen sett uro. Noen mener det har skjedd fordi hankineserne, som er landets majoritet, har økt veldig i antall i denne regionen, og den muslimske befolkningen er blitt marginalisert.

Andre krefter står steilt på at området er okkupert og at det aldri skulle ha vært kinesisk.

Det finnes flere, relativt små, militante grupperinger.

Et av de største angrepene skjedde i mai i 2014, da to biler kjørte i full fart mot et marked i regionhovedstaden Urumqi.

Flere bomber ble kastet ut av bilvinduene. 31 mennesker døde og 94 ble skadd. Angrepet ble utført av uigurer, og var rettet mot hankinesere.

Tvungen integrering

Etter dette kalte president Xi Jinping regionen for Kinas frontlinje mot terrorisme, og i 2016 ble den beryktede Chen Quanguo satt på jobben med å skape orden.

Med erfaring fra Tibet, skal det ha vært han som fikk jobben med å etablere leirene.

Hensikten med omskoleringsleirene, eller skolene, er tilsynelatende å få uigurer til å bli lojale kinesere.

Stabilitet er avgjørende for regimet i Beijing som vil sikre «den kinesiske drømmen», nemlig velferd for alle.

Integrering og offer er en del av oppskriften. Religion, språk og etnisk tilhørighet må vike for en felles kinesisk nasjon, der folk er mer like enn ulike.

Fengselsstraff

Mihriay fikk omsider den sjokkerende beskjeden om hva som hadde skjedd med faren.

Han var blitt pågrepet. Hun fikk ingen forklaring, og forstod ikke hvorfor.

Mihriay var sønderknust, forteller en av hennes venner. Også tanten, som er lærer, var blitt arrestert.

Sammen med andre uigurer i Tokyo klagde Mihriay sin nød og demonstrerte offentlig. Hva var det familiemedlemmene skulle ha gjort for å fortjene en slik straff?

De hadde vært respekterte medlemmer av samfunnet. Hva var deres forbrytelser?

Tryglet

Mihriay fikk avslag på sin doktorgradssøknad og læreren anbefalte at hun tok en pause fra studiene og fikk arbeidserfaring.

I løpet av sine år i Japan underviste Mihriay på ulike skoler, men nå prøvde hun å søke seg videre ut i verden, også til utdanningsinstitusjoner i USA.

Moren ringte henne daglig. Vennene vet ikke hva samtalene handlet om, annet enn at hun tryglet Mihriay om å komme hjem. Igjen og igjen.

Vennene opplevde at Mihriay nå sov lite, og at de oftere ble avvist. De syntes at hun isolerte seg for mye på pensjonatet hun bodde på, og ville ha henne med ut, men hun fortalte at hun måtte konsentrere seg om søknader, og hadde ikke tid.

Da hun tok med seg sine to trillekofferter og dro fra Tokyo, hadde hun allerede lagt et stort pengebeløp i postkassen til en venninne som trengte penger til studier.

Hun skrev at hun også kom til å sende henne mobilen i posten, men dette skjedde ikke.

Hvordan hun fikk penger til flybillett er det ingen som vet.

Frakoblet

Sommeren 2021 hopper vi over et gjerde og inn på et forlatt lagerområde i Kashgar, byen Mihriay kommer fra.

I øyekroken ser jeg at en vakt ved en boligblokk lengre oppi gata følger med på oss, men vi tar sjansen på at ingen kommer etter, og dumper tungt inn på en haug med skrot som ligger på bakken.

Vi prøver å finne spor etter Mihriay, men opplever en intens overvåking av folk som følger etter oss i Kashgar.

Nå prøver vi å unngå at uvedkommende ører og øyner blir vitne til våre hemmelige samtaler.

Vi er fullt klar over at telefonsamtaler også spores, men et sted må man jo begynne. Innerst på området ringer vi nummeret til en slektning som kan føre oss til Mihriays mor.

Telefonsvareren sier at nummeret er frakoblet, grunnet manglende betaling.

Jeg ringer et annet nummer, til en politimann som har ansvar for familien. Han svarer, men når jeg presenterer meg hevder han at jeg har ringt feil, og legger på.

En ny oppringing til politimannen gir kun opptattsignal.

Et blindspor.

Apotek

Moren er nøkkelen til mysteriet om Mihriay, og vi drar for å finne henne. NRK har fått adressen til et apotek, som er morens arbeidsplass.

Vi er på veg ut til forstaden i drosje da jeg og min kollega ser at vi blir fulgt av flere biler.

Ved en vegsperring holder vi pusten.

– Hvor skal dere? Hvem er hun? Kom ut av bilen og vis identifikasjon, sier politiet.

Vi får omsider dra videre, men har fremdeles haleheng. Flere ulike biler, noen med skilt, noen uten, følger etter oss.

Forsiktig leter vi oss frem til morens arbeidsplass. Først i bil, deretter til fots.

Vi finner et apotek som er stengt, og ringer et nummer på døren. Det viser seg å være feil apotek.

Etter hvert finner vi ut at morens arbeidsplass er like rundt hjørnet, men der er dørene stengt.

Vi får vite at apoteket har vært nedlagt i ett år allerede og bygningen er blitt et senter for covid-19-testing.

Jeg kikker inn, men det er ingen til stede. Lokalet ser forlatt ut.

Vi ønsker å forhøre oss om moren. Kanskje noen kjenner til hvor hun kan ha blitt av, men en politikvinne kommer opp til oss, stiller spørsmål, og nekter oss å filme. Vi må dra.

Noen spor

Overvåkingen vi opplever underveis, og mangelen på folk som vil snakke med oss, tilsier at kilder risikerer å bli oppsøkt.

Myndighetenes frykt for opprør ser ut til å ha gitt seg utslag i en mistenksomhet mot alt og alle i Kashgar.

Mange moskeer er stengt, eller har fått kuplene fjernet. Arabiske skilt over dørene er blitt erstattet med slagord til fordel for Kinas kommunistparti.

Hos slakteren henger arbeidsverktøyet fast i vaiere og kjetting, og vi opplever tystere i aksjon.

På et tidspunkt blir morens søster oppringt på mine vegne, men uten at hun vet at jeg er journalist, for jeg ønsker ikke at hun skal få problemer.

Søsteren sier at hun verken vet hvor Mihriay sin mor er, eller hvilket telefonnummer hun kan nås på.

Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Er moren også forsvunnet? Eller er familien kun uvillig eller redd for å snakke med utenforstående?

Vennene i Japan har ikke snakket med Mihriay etter at hun reiste fra Japan.

De vegrer seg for å ringe folk i Xinjiang, i tilfelle oppkall fra et utenlandsk nummer skal skape problemer.

Det finnes likevel noen spor.

Reisen

Da Mihriay forlot Tokyo i 2019 fløy hun ikke til Kashgar, men til Shanghai, på motsatt side av landet.

I hennes hjemland ventet en smertefull sannhet: Faren var blitt dømt til fjorten år i fengsel.

Også tanten var nå bak murene. Hun hadde fått en tolv år lang fengselsstraff.

Det går ingen direkte fly fra Tokyo til Xinjiang, men Mihriay reiste heller ikke videre i den retningen.

I stedet dro hun til Guangzhou, sør i Kina, der familiemedlemmer fikk henne innlagt for depresjon. Moren kom tilreisende.

Representanter fra politiet i Kashgar skal nå ha ringt ofte til Mihriay, for å be henne om å straks komme hjem. Da dette ikke skjedde, skal også de har reist til Guangzhou, og insistert på å være der med henne.

Omsider skal det være disse som skrev henne ut og så til at hun faktisk dro hjem.

Senere ble hun igjen lagt inn på et sykehus. Også denne gangen milevis hjemmefra, i Urumqi, og igjen på grunn av depresjon. Også denne gangen skal hun ha blitt hentet hjem av lokalt politi.

Onkelen sier hun ikke var deprimert, men hevder at hun ble innskrevet på sykehus for å unngå å bli arrestert.

I februar 2020 la hun ut sin cv på en jobbsøkerside i Kashgar, noe som tyder på at hun var hjemme.

Så ble det stille.

Onkelen

Onkelen Abduweli Ayup er i mellomtiden blitt en kjent uiguir-aktivist, som har bosatt seg i Bergen, i eksil. Han har kritisert kinesiske myndigheter for overgrep mot den muslimske minoriteten, også i den amerikanske kongressen.

Nå tror han Mihriay er forsvunnet på grunn av hans aktivitet.

Han tror myndighetene i Kina straffer hans familie for å legge press på ham, og for å få ham til å stanse sin kritikk av myndighetenes håndtering av Xinjiang.

Hans aktivisme begynte i 2011 med jakten på en morsmålsskole der datteren kunne lære det uiguriske språket. Han fant ingen, for nå er det kinesisk som gjelder. Han opprettet derfor sine egne skoler.

Mihriay jobbet for ham, og da hun flyttet til Japan underviste hun uiguir-barn i helgene, og på sommerskoler.

Ble dette hennes forbrytelse?

Morsmålsskolene ble akseptert, inntil de i 2013 ikke ble det lengre. Abduweli Ayup ble satt i varetektsfengsel. Han sier han ble torturert og voldtatt, men innrømmet aldri noen lovbrudd.

Etter femten måneder ble han satt fri, og så snart han fikk sjansen, rømte han landet.

Myndighetene skal ha hevdet at det var rot med økonomien som førte til hans arrestasjon, men selv mener han at de har stemplet ham som terrorist, fordi han kjemper for uigurenes identitet.

Mange titalls personer som har vært involvert i hans skoler skal ha blitt pågrepet eller forsvunnet.

I en av de siste samtalene han hadde med Mihriay sa hun at hans handlinger har gjort ham til en helt, og hennes far til et offer.

Flere ganger videreformidlet hun beskjeder til ham fra familien, om at han må slutte med sin offentlige kritikk av situasjonen i Xinjiang, fordi det rammer dem.

Fengselet

Da Mihriay endelig kom hjem til Kashgar i 2019 skal hun ha vært uforberedt på hvordan hun skulle forholde seg til situasjonen.

Onkelen hadde forberedt niesen på at hun kom til å bli avhørt om hun reiste hjem. Samtidig advarte han henne mot å innrømme ting hun ikke var skyldig i for å slippe unna, for han fryktet at hun da ikke ville få slippe ut.

Han forteller at det på denne tiden var en kampanje mot hans påvirkningskraft i Kashgar, og han så det som sikkert at hun, som en av hans nærmeste, ville bli pågrepet.

Og det ble hun. Mihriay ble arrestert en gang etter februar 2020, ifølge Radio Free Asia.

Jeg drar til ett av de siste kjente stedene Mihriay skal ha vært, nemlig Kashgar varetektsfengsel i Yanbulak.

En stor grå jerndør skjuler innsiden av fengselet, men skiltet viser at det er riktig sted.

Rundt hjørnet ser jeg et vakttårn, og piggtråd snor seg på toppen av røde mursteinsvegger.

Det er ikke kjent hvorfor hun endte opp bak disse murene, men det kan være at varetektsfengselet er en del av de utskjelte leirene.

I oppløsning

I desember 2020 blir Mihriays skjebne beseglet.

Da er hun død.

Det tar et halvt år før nyheten blir bekreftet, også denne gangen av Radio Free Asia, og når onkelen i Bergen.

Han går i oppløsning.

Han møter opp foran Kinas ambassade i Oslo og roper ut:

– Ta meg, og arrester meg. Drep meg! La meg lide samme skjebne som Jamal Khashoggi, men sett min familie fri.

Han føler at han har tapt alt.

Likevel er uiguir-identiteten en så sterk del av ham at han verken kan eller vil gi slipp på sin kamp.

Sprikende historier

Historien om hvordan Mihriay døde, spriker.

Onkelen mener hun må ha mistet livet i varetekt, for han mener å vite at familien aldri så henne igjen før hun var død.

Radio Free Asia viser til kilder som sier hun døde mens hun var under etterforskning.

Politiet i Kashgar (PSB) bekrefter ikke at hun var i varetekt, og har en annen versjon av hvorfor hun døde.

Etter gjentatte henvendelser til lokalt politi blir jeg oppringt og fortalt at Mihriay var syk allerede da hun kom tilbake til Kina.

De hevder at hun var hjemme da hun ble lagt inn på Yuandong sykehus i Kashgar.

Der skal hun ha vært en hel måned før hun døde. De hevder også at både broren og en onkel var til stede på slutten.

NRK blir også tilsendt en video der hennes bror og en lege ved navn Dilare Mamut hevder at Mihriay var veldig syk, men ikke ville ta imot hjelp.

Broren

Legen hevder blant annet at hun hadde væske i bukhulen.

Videre sier han at de mistenkte at hun kunne være depressiv og ba familien om hjelp til å få henne til å godta behandling, men til ingen nytte.

Broren sier til kamera at han kom til sykehuset for å ivareta søsteren, fordi moren ikke var i form.

Han hevder søsteren var syk.

– Det ble gjort livreddende forsøk, men hun nektet behandling. Dere må ikke tro på rykter, sier han.

Ettersom NRK ikke har fått tak i broren, kan vi ikke vite om han frivillig har gitt dette vitnesbyrdet.

Vi prøver å finne legen for å bekrefte hennes uttalelser. Sykehuset sier at hun jobbet der, på indremedisinsk avdeling, men sluttet for et halvt år siden. De vil ikke gi informasjon om hvor hun nå arbeider.

Venner i Japan kan ikke tro at Mihriay kan ha vært så syk.

De sier at hun alltid var tynn, og hadde problemer med stoffskiftet, men at dette ikke var alvorlig. En venninne sier at hun mistenker at Mihriay ble drept, eller ble behandlet så dårlig i varetekt at hun døde.

Saken om Mihriay har fått internasjonal oppmerksomhet, og er dekket av blant andre New York Times.

Likevel finnes det fremdeles flere spørsmål enn svar på hva som skjedde med Mihriay.

Peoner

NRK har bedt politiet (PSB) i Kashgar om detaljer i grunnlaget for varetekt av Mihriay.

Vi har også bedt om å få utlevert bakgrunnen for dommen mot faren, Erkin Ayup, og tanten, Sajidgul Ayup.

I tillegg har vi uttrykt et sterkt ønske om å få treffe moren Aynur Mamut, og andre familiemedlemmer.

Vi har fått vite at noen ofte legger ut bilder av Mihriay da hun var liten, på hennes we-chat bruker, men vi vet ikke hvem.

NRK vet heller ikke hvor Mihriay er gravlagt, men før vi reiser fra Kashgar drar vi til en tradisjonell gravlund for uigurer i området hun kommer fra.

Den blå himmelen er pyntet med hvite skyer. Det er stille, fredelig og vakkert.

Gravene er sandfarget, slik som på bakken. De er formet som kupler, andre avlange, som kister.

Vi ser etter farger, for da Mihriay forlot Japan var det denne beskjeden hun sendte sine venner:

«Dersom jeg skulle dø, vil min grav være prydet med peoner.»

Vi finner ingen blomster.