Illustrasjon av Noor og vennegjengen.

Norske ungdommer forteller:
–Sperret inne,
slått og lenket fast

NAIROBI/OSLO (NRK): For første gang forteller to norske ungdommer om livet på innsiden av koranskoler i Somalia.

Et norsk ungdomsliv

Noor er 17 år, og populær i vennegjengen. Ennå vet hun ikke hvor farlig det er for henne å leve et vanlig, norsk ungdomsliv.

Det mørke håret henger løst over skuldrene. Noor har aldri brukt hijab. Hun er vever, blikket er fast. Hun går i jeans og hvit T-skjorte.

Det er musikk og venner som gjelder. Hun digger rapartisten Drake, og fester i helgene.

Det hender Noor kommer småfull hjem. Foreldrene hennes liker ikke livet hun lever i Norge.

– Jeg drakk alkohol, jeg snuste, jeg festa. Jeg levde som de andre norske venninnene mine, sier Noor.

Illustrasjon av Noor og vennegjengen.

Foreldrene hennes er fra Somalia, der kvinner flest dekker håret, og alkohol er en synd. Konfliktene mellom Noor og foreldrene øker. Hun ser fram til å fylle 18, til å bestemme selv.

Noor aner ikke at foreldrene legger en plan som skal endre hennes tillit til mennesker.

Omar liker å henge rundt med kameratene. De er ofte ute og «loker». De oppdager nye steder i Oslo sammen. En dag i Frognerparken, en annen dag på Økern. Omar liker å møte folk. Det er bedre enn å chatte på nettet.

Favorittstedet hans i Oslo er Ekebergåsen. Her går han først til det lille røde huset på Utsikten for å se utover Oslofjorden, og drømme om fine sommerdager. Så går han mot Ekebergrestauranten for å se skyskraperne i Bjørvika, byen som glitrer der nede og smyger seg opp til skogkanten.

Når Omar står der, og nynner på Oslo-låten til Don Martin «Nilsen», er han lykkelig.

«Så kan du høre byen puste ut, her er en hilsen fra en Oslo-gutt».

Omar gikk på videregående, og var skoleflink. Men så sklei det ut. Guttegjengen begynte med marihuana. Den norsk-somaliske tenåringsgutten havnet på skråplanet, og ble idømt ungdomsstraff for forsøk på ran og for tyveri. Han var i kontakt med barnevernet.

– Jeg var skikkelig dum den gangen, sier Omar i dag. Han forstår at familien hans var fortvilet, og ville ha ham tilbake på rett kjøl. Men han synes at straffen var for brutal.

Lurt av sine egne

Noor og Omar er begge fra Oslo. De kjenner ikke hverandre, men de deler samme historie.

Noor og Omar er ikke deres egentlige navn. De vil være anonyme. Noor frykter for fremtiden sin i det somaliske miljøet i Norge, og ønsker å beskytte foreldrene. Omar vil ikke at det som skjedde, skal ødelegge for fremtiden hans.

Noor fyller 18 år, føler seg fri. Hun har fremtiden foran seg. Da foreldrene inviterer henne med til Somalia på ferie, blir hun glad. Hun ser fram til å besøke sine røtter. På flyet er hun forventningsfull og spent.

Noor vet at Somalia har vært herjet av krig i flere tiår. Hun vet at de militante islamistene i al-Shabaab kontrollerer deler av landet, at det stadig er bombeangrep i hovedstaden Mogadishu. Likevel føler hun seg trygg. Hun har hørt om flere som har reist til Somalia på ferie. Alle har kommet tilbake igjen.

Foreldrene sier de skal besøke slektninger som bor i et trygt område. Hun stoler på dem.

Noor har aldri hørt om barn og unge som blir etterlatt i Somalia, for å gå på koranskoler.

– Jeg ante ikke at det fantes slike skoler en gang, forteller Noor.

Omar blir også med en onkel til Somalia. Han får beskjed om at bestemoren er alvorlig syk. De vet ikke hvor lenge hun har igjen. Det kan være hans siste sjanse til å ta farvel.

Illustrasjon av Omar på flyet. Omar sitter tankefull med hånden på haken, ved siden av et flyvindu med utsikt over en storby.

På flyet har han blandede følelser. Han har ikke sett bestemoren på flere år, men han føler seg knyttet til henne. Han er glad for å bli invitert med. Han føler seg inkludert i familien igjen. Samtidig er han litt urolig fordi han ikke vet hvordan det er i Somalia. Men det slår ham aldri at det er han selv, Omar, som er den egentlige grunnen til at de sitter på flyet.

Illustrasjon av reisen fra Norge til Somalia. Et verdenskart, hvor Norge og Somalia er fremhevet, viser ruten mellom de to landene. Et fly er tegnet inn langs denne ruten.

Fanget

Omar og onkelen flyr til Hargeisa i Somaliland, et selverklært uavhengig område nord i Somalia. Omar tror de skal fly videre til Mogadishu, men onkelen har andre planer.

Kart over reisen fra Hargeisa til Bosaso nord i Somalia. Kartet viser plasseringen av de to byene, sammen med en stiplet reiserute mellom byene.

I Hargeisa sier onkelen ifølge Omar at flyet til Somalias hovedstad er innstilt. De må derfor kjøre dit med bil. I over 12 timer kjører de langs humpete landeveier før de kommer fram til en by som Omar tror er Mogadishu. Her må de passere flere kontrollposter. Væpnede vakter sjekker bilen.

– Onkelen min fortalte vaktene at vi skulle til «Abdirasaq». Jeg hadde aldri hørt dette navnet før, men vaktene lo, og så på meg som satt i baksetet. Jeg ble urolig, forteller Omar.

Han vet ennå ikke at han er i Bosaso, ved Adenbukta, 140 mil fra Mogadishu. Byen ligger i Puntland og grenser mot fjellområder der militante islamister i al-Shabaab, og en IS-celle har sine skjulesteder.

I denne byen møter de mannen som onkelen introduserer som Abdirasaq. Omar beskriver ham som en «stor, skummel fyr som mangler en tommel». Abdirasaq stiller Omar flere spørsmål om koranen som han ikke kan svare på. Han blir enda mer urolig.

Illustrasjon av Omar utenfor koranskolen. Omar står med kofferten sin utenfor en port.

Sammen går de inn en port, og Omar spør etter toalettet. Da han kommer ut derfra, er verken Abdirasaq eller onkelen der. Han er alene.

Det som skjer de neste minuttene, vil gutten med det kvikke blikket aldri glemme.

Noor er også intetanende på vei til samme sted i Bosaso sammen med foreldrene sine. Hun tror de er på vei til hotellet, og gleder seg til en god natts søvn. Men da den tunge porten går igjen bak henne, forstår hun at dette ikke er et hotell. Her er det ingen hyggelig resepsjon, men en gårdsplass med høye murer rundt. På toppen av muren er det piggtråd og glasskår.

– Med en gang jeg kom inn og snudde meg, så jeg han som eier skolen. Han stod ved døra. Foreldrene mine var borte. Jeg fikk sjokk. Hvem er han fyren?

Mannen som stengte for døra, er Abdirasaq, den samme mannen som Omar møtte. Han er leder for koranskolen Al Badriya, i Bosaso. Rektorens fulle navn er Abdirasaq Ali Mohamed. Han går også under navnet Ina Cali Gayre.

Noor ble livredd og styrtet mot utgangen, men rektoren sperret døra, forteller hun. Da forstod Noor at hun skulle være der.

– Han sa: «Gi meg telefonen din». Da skjønte jeg at jeg var innestengt. Jeg ga ham telefonen, ga ham bagen. Han åpnet bagen og fjernet parfyme, sjampo, sminke, rettetang. Bare klærne var igjen, sier Noor.

Hun forteller at rektoren hentet kjetting, og lenkene ble festet rundt anklene hennes.

– De var tunge og harde. Det gjorde vondt å bevege seg, sier Noor. Hun forteller at hun måtte ha lenkene på seg i flere måneder.

Omar har en lignende historie. I de første minuttene er han alene og rådløs. Han ser på den høye muren med piggtråd på toppen, og blir redd.

En lav mann kommer inn, og roper at han må ta av seg klærne, forteller Omar.

– Jeg har aldri hørt noe slikt. En mann som ber meg ta av meg klærne? Jeg lurer på om han vil voldta meg, forteller Omar om tankene som raste gjennom hodet hans.

Omar tenker han må forsvare seg. Han dytter til mannen. Mannen plystrer høyt.

– Fire menn kom inn og begynte å gå rundt meg i sirkel. De hadde store balltrær, så lange som fra hoften og ned i bakken. De slo meg. Jeg falt. Jeg besvimte, sier Omar.

Han våkner ikke opp før dagen etterpå. Da er føttene hans lenket sammen, forteller han.

– Jeg er alene i et veldig lite rom. Så kommer det en fyr og slår på døra. Han roper at jeg må våkne, sier Omar.

Han står stille opp. Hinker ut i gangen med føttene fortsatt lenket sammen. Her møter han til sin store overraskelse en kamerat fra Oslo.

– Vi begynner å le. Han forklarer meg hvor jeg er. Han sier: «Velkommen til Al Badriya, helvete på jord». Han råder meg til å være stille, gjøre som jeg blir fortalt og ikke stole på noen, forteller Omar.

Fangenskapet

For både Noor og Omar er dette starten på det de beskriver som et mareritt. De forteller at de er stengt inne på koranskolen Al Badryia i Bosaso.

Etter det NRK kjenner til har det de to siste årene gått minst ti norske barn og ungdommer på denne skolen.

Utenfor den høye muren står væpnede vakter. Fra utsiden ser skolen mer ut som en militær festning, enn som en skole. Inne er vaktene bevæpnet med stokker og gummiremmer.

Illustrasjon av en koran

Det er en moske på området. Her må Omar sitte hele dagen, fra soloppgang til solnedgang. Rundt 200 gutter sitter her, bøyd over koranen. Svetten renner. Det blir fort 40 grader i Bosaso. Omar forteller at han fikk lite mat og vann.

Omar sier at det verste likevel er de mange slagene. Han forteller at det skal ingenting til før vaktene straffer dem. Guttene slås hvis de snakker norsk, hvis de mister konsentrasjonen, hvis de står feil i do-køen, sier Omar.

Han beskriver et ekstremt regime: Gang på gang blir han kommandert ned på bakken. Så svinger vaktene pisken. Pisken er laget av slangen i bildekk, som er kuttet i lange remser. Flere piskeslag om gangen. Dag ut og dag inn. Omar mister tellingen.

– Det er ikke noe som heter regler. Det er bare voksne som gjør det de vil, mot barna.

Etter hvert blir kroppen hans på et vis vant til slagene, forteller Omar. Han synes ikke piskingen gjør like vondt lenger. Vaktene merker det, og bytter ut gummiremsene med stokker som er lengre og tykkere enn vanlige balltrær, ifølge Omar.

Illustrasjon av en hånd som holder en pisk

– Etter å ha blitt slått med stokkene, fikk jeg ikke sove på en uke. Jeg kjente en pumpefølelse, av smerte, smerte, smerte. Jeg tenkte at jeg ikke ville leve lenger, forteller Omar.

Jentene er på et eget område. Noor forteller at de må lese i koranen på morgenen og ettermiddagen. Nesten alle må ha lenker på føttene, ifølge henne.

– Vi fikk ikke ta lenkene av oss når vi dusjet en gang. Jeg klarte ikke å ta på meg buksa. Det var veldig stress, forteller Noor.

Først fikk hun være ute i en hage på formiddagen, men det tok slutt etter en måneds tid. Da ble hun innelåst på et rom med to andre jenter, forteller hun. Ei av disse jentene kom fra Norge, den andre fra England. De slapp kun ut for koranundervisning morgen og kveld. Noor tror vaktene forstod at hun planla å rømme.

– De sier til foreldrene dine at du skal lære matte, engelsk, somalisk, men det er bare tull. Du er i et fengsel. Det eneste vi hadde var 40 minutter med koranundervisning om dagen, sier hun.

Noor prøvde å skrike, rope om hjelp. Men ingen hjalp. Hun kunne ikke flykte fra de utallige slagene, forteller hun.

– Han fyren som drev skolen, og de som jobbet der, pleide å slå oss over hele kroppen. Spesielt vi som er fra utlandet, ble slått, sier Noor.

Slik forklarer hun overfor NRKs tegner hvordan hun var lenket:

– Den ene hånden er lenket til den ene foten, slik at det er umulig å bevege seg. Jeg måtte sove i denne stillingen. Jeg ble lenket slik, for at jeg ikke skulle rømme, sier Noor.

Hun forteller at rektoren alltid fant en grunn til å slå jentene med pisk eller stokk. Han kunne for eksempel si at de ikke hadde dekket seg nok til. Slagene rammet hele kroppen.

– Jeg ble også slått sånn, med en kjepp på en meter, forteller Noor. Blåmerkene var mange og ømme.

En dag orket ikke den norske romvenninnen hennes mer. 17-åringen banket fortvilt på den låste døra, og skrek at hun ikke ville være der. Straffen var nådeløs.

– Rektor slo. Han tråkket på hodet hennes og sparket henne i magen. Hun blødde fra nesen og spydde blod. Dette så jeg, men jeg kunne ikke gjøre noe, sier Noor stille.

Hun forteller at rektoren gikk rundt med pistol. Hun var livredd for å bli skutt og drept.

Noor sier at rektoren kalte henne for hore. Han snakket nedsettende om livet i Norge, sa at hun ikke er en ekte muslim, at hun må forstå at hun er fra Somalia.

NRK har snakket med fire norske elever som har gått på denne skolen i Bosaso de siste to årene. Alle forteller samme historie, om bruk av omfattende vold.

I 2012 omtalte lokale medier at minst åtte barn ble såret da de ble skutt på skolen. Det skal være en av vaktene som skjøt da barna forsøkte å flykte. NRK har ikke egne, uavhengige kilder på dette.

Foreldre fra andre land har reagert på hvordan barna har blitt behandlet på skolen.

Rektoren

I en slags reklamevideo for skolen på YouTube, sitter en stor mann med sort skjegg foran ruller med piggtråd. Det er Abdirasaq Ali Mohamed, skolens rektor.

I videoen avviser rektoren at han legger hånd på elever, men legger ikke skjul på bruken av kjetting:

– Hvis elever lager bråk, ber vi dem høre etter. Hvis ikke, så tar vi på dem fotlenkene, sier rektor.

Han er klar på hva han mener om jentene på skolen som kommer fra vestlige land:

– De jentene som kommer hit, er sosialt eller moralsk skadet. De er ødelagt i Vesten, sier Abdirasaq Ali Mohamed i videoen.

Han forteller at skolen blir kritisert av foreldre, men hevder at det bare er to prosent av dem som er misfornøyde:

– Vi blir kritisert, men vi svarer tålmodig. Vi vet at vi ikke kommer til paradis hvis vi ikke gjør gode gjerninger, sier Abdirasaq Ali Mohamed.

Rektoren synes det er naturlig at barna og ungdommene klager:

– Ungdommene er selvfølgelig ikke fornøyde. Her er det verken Facebook eller kjøleskap. De mister friheten sin her, sier han i videoen på YouTube.

NRK har gjentatte ganger den siste måneden forsøkt å få møte Abdirasaq Ali Mohamed i Bosaso. Han har svart med å true NRKs medhjelper.

På telefon avviser rektoren overfor NRK at det brukes vold mot elevene. Han avviser også at det brukes kjettinger, til tross for at han sier at de bruker kjetting på elevene i reklamevideoen.

Flukten

En dag får Noor overraskende lov til å ringe moren sin. Moren lover å få henne ut derfra. Men så blir det stille. Ingen ringer henne. I flere måneder venter Noor på en telefon som aldri kommer.

Tålmodigheten hennes tar slutt. Da har hun vært på koranskolen i fem måneder.

– Jeg var drittlei, sier Noor. Hun sier til de to romvenninnene sine at de må flykte.

Noor forteller at venninnen fra England først var redd. Hun fryktet straffen de ville få hvis de ble oppdaget under fluktforsøket. Men Noor argumenterte med at situasjonen ikke kunne bli verre enn den allerede var.

– Jeg hadde blitt slått så mange ganger allerede at det var verdt å prøve å rømme. Jeg følte at vi bare måtte prøve å komme oss ut derfra, sier hun.

Detaljert forteller hun om den dramatiske flukten:

– Venninnen min klarte å ødelegge taket på rommet vårt. Hun stod på dodøra, og klarte å komme seg opp. Så smøg hun seg gjennom hullet i taket, forteller Noor.

Venninnen hoppet ned fra taket til rommet ved siden av. Plutselig stod hun på kjøkkenet. Det var tomt. Hun knuste vinduet og hoppet ut. Så smøg hun seg tilbake inn i huset, og til metalldøra som stengte de to andre inne. Hun klarte å bende opp metallplatene nedenfra. De to andre jentene ålte seg ut.

Alle tre var nå ute av rommet, men de var fortsatt inne på koranskolen. Nå gjaldt det å komme seg over den høye muren uten å bli oppdaget. Klokka var kvart over seks på ettermiddagen. Ute var det allerede helt mørkt.

Jentene visste at rektoren vanligvis kom tilbake halv åtte om kvelden. De måtte komme seg over muren før det, og før de væpnede vaktene oppdaget dem.

– Jeg stod på skuldrene til venninna mi. Med en stein lagde vi hull i muren som vi brukte som trappetrinn, forteller Noor.

På toppen av muren var det to rader med piggtråd og glasskår. De hadde hørt at det var strøm i piggtråden. Jentene hadde derfor tatt på seg lag på lag med klær, fordi de trodde klærne ville beskytte dem mot elektrisk støt.

Forsiktig og målbevisst klatret jentene over, en etter en. Da Noor berørte gjerdet, kjente hun støt gjennom kroppen, men hun klarte likevel å hoppe over.

Illustrasjon av muren rundt koranskolen, med piggtråd og glassskår på toppen.

Jentene smøg seg langs muren, vekk fra hovedinngangen. Så kom de seg til en leilighet i Bosaso. Jentene var i sikkerhet. Noor så på kalenderen. Den viste desember 2016.

NRK  har vært i kontakt med moren til Noor. Hun sier hun tok datteren til Al Badryia fordi hun droppet ut av skolen i Norge, og drakk alkohol. Moren understreker at hun ikke ønsker at skolen i Bosaso skal stenges.

I gutteavdelingen er Omar også fortvilet. Han vil også rømme, men vaktene er for mange.

En dag kommer en slektning på besøk. Hun snakker norsk. Omar får fortalt om hvordan han blir behandlet. En uke senere slipper han ut. Da har han vært på Al Badriya i tre måneder, men marerittet er ikke over.

Fra pest til kolera

Omar får beskjed av familien sin om å dra til Mogadishu. Familien sier ifølge Omar at de er lei seg for at han ble innestengt på Al Badriya. De sier at de ikke visste hvor ille det var der. I Mogadishu leier familien en leilighet til Omar.

Her nyter han sin nyvunne frihet. Han synes det er spennende å være i Somalias hovedstad. Omar får seg raskt nye venner, men klarer ikke å motstå fristelsen når han blir tilbudt marihuana.

– Jeg begynte å røyke igjen. Det var utrolig dumt av meg. Jeg følte meg fri, tenkte at jeg aldri ville bli innelåst igjen, forteller Omar.

Han har smerter i bena, og ber en onkel om hjelp til å komme seg til en lege. Onkelen henter ham, og kjører ham til en bydel som betegnes som utrygg i Mogadishu. Bydelen ligger nært et område der de militante islamistene i al-Shabaab har delvis kontroll.

De stanser foran et bygg merket med «Dibu Raxma – naturmedisin». Men her driver de med mye mer enn naturmedisin.

– Da jeg gikk inn døra, skjedde det samme igjen. Jeg fikk beskjed om å ta av meg klærne. Jeg ble lenket om foten, sier Omar.

Denne gangen gjør han ikke motstand. Han vet hva som kommer. Han vet bare ikke hvor ille det skal bli.

Mishandlingen han blir utsatt for her, er mer smertefull enn slagene han fikk på koranskolen i Bosaso, forteller Omar.

– Har du sett profesjonelle stupere, spør han og sier vi skal se for oss en stuper som henger opp ned, med bena og armene bundet sammen. Så beskriver han hva som skjedde.

– Jeg ble beordret til å legge meg ned på en balkong. Så løftet jeg bena opp i 90 graders vinkel. Føttene mine ble lenket sammen til rekkverket på balkongen, sier Omar. Han forteller at vaktene tok tak i bena hans, og festet dem sammen med føttene i rekkverket.

– Så pisket de på fotsålene mine med den gummigreia. Det var mye mer smertefullt enn å bli banket på ryggen. Mye mer smerter. Jeg hylte. De gir faen, sier Omar.

Han forteller at de dekket til øynene hans, slik at han ikke skulle vite når slagene kom.

NRK ber Omar tegne stillingen. Med blå tusj tegner han hvordan han ble hengt fast i balkongen.

Når han er ferdig med den enkle tegningen for NRK, er Omar utslitt. Det tar på å rippe opp i disse grufulle minnene. Likevel vil han dele sin historie. Han vil at det norsk-somaliske miljøet i Norge skal forstå at de må slutte å sende barna sine til slike skoler.

Han vil også advare mot faren for at barn og unge som sendes til slike skoler, kan bli radikalisert.

– Disse folka går inn i hodet på deg, sier Omar. Han forteller at skolen predikerer en svært radikal form for islam med en anti-vestlig ideologi.

– Først bryter de deg ned, så får de deg til å hate deg selv. Så fokuserer de på at Vesten er dårlig. De sier ting som at Vesten slakter oss, folk i Vesten tar våre penger, de gjør barna våre kristne, sier Omar. Han siterer aftenbønnen de måtte be hver kveld:

«La Vesten brenne! La dem gå til helvete! La Gud ta pengene fra Vesten, og gi dem til oss. La Gud sørge for at alle i Vesten blir muslimer.»

Han forteller at de snakket om hellig krig, at verden her ikke er et bra sted.

– Jeg tenker at den ideologien er farlig. Den kan få konsekvenser, advarer Omar.

Det tok sju måneder før han kom seg ut fra Dibu Raxma.

NRK har snakket med en tidligere elev ved skolen som også forteller at det ble utøvd grov vold mot elevene, og at skolen formidlet et hat mot Vesten.

NRK har også hatt en mann inne på denne skolen i Mogadishu. I skolegården observerte han ti gutter som var lenket både på hender og føtter.

En finsk studie beskriver lignende institusjoner der såkalte healere bruker grov vold, urtebehandling og koranundervisning for å «behandle» vestlige barn med psykiske problemer og fysiske handikap.

På  telefon har lederen av skolen overfor NRK avvist påstandene om at det utøves vold, og at skolen viderebringer et hat mot Vesten og en radikal versjon av islam. Lederen sier skolen er godkjent av myndighetene.

– Få kameratene mine hjem!

Omar er svært bekymret for to kamerater som fortsatt er på Al Badryia, koranskolen i Bosaso. To gutter fra Norge skal ha vært stengt inne på skolen i over tre år. NRK kjenner også til en 16 år gammel gutt fra Oslo som har vært der i over ett år.

Noor synes norske myndigheter gjør for lite for å få disse barna og ungdommene ut fra koranskolene:

– Det er unge barn som er født og oppvokst i Norge, som er der nå. Dette kommer til å ødelegget livene deres. Ingen glemmer det som skjer i de månedene, sier hun.

Noor mener norske myndigheter må sende noen til Bosaso for å få ut de norske ungdommene som er innelåst på koranskolen.

Både Noor og Omar forteller sine historier i et håp om at det kan føre til at disse skolene blir stengt, og at de norske som er der nå, kan bli reddet.

– Norge er hjemme

Begge har traumer etter tiden i Somalia. Omar har vanskeligheter med å sove. Noor sier hun får en følelse av å bryte sammen når hun tenker på alt hun opplevde. Begge synes det er vanskelig å stole på andre.

Omar mener han har slektninger som er «dårlige personer», og at de har ansvaret for at han ble sendt til koranskolene. Han vil ikke klandre foreldrene sine.

Noor advarer foreldre mot å tro at de får bedre ungdommer hjem etter et slikt opphold:

– Jeg er sterk, uansett hva som skjer. Jeg synes egentlig jeg har klart meg bra. Men foreldre som sender barna sine på koranskole i Somalia, må vite at de ikke blir bedre. De blir bare verre. Vi brytes ned. Tre av mine utenlandske venninner på skolen ville ta sitt eget liv, sier hun.

Selv drømmer Noor om å få seg jobb ved en norsk ambassade i Afrika. Hun ønsker å hjelpe barn og unge som havner i samme fortvilte situasjon. Og hun er klar på at det er Norge som er hennes hjemland:

– For meg betyr Norge frihet. Har du problemer hjemme, kan du kontakte noen som kan hjelpe deg. Du blir ikke tvunget til gjøre ting du ikke vil. Norge er hjemme, sier hun.

Illustrasjon av et norsk pass

Omar er hos slektninger i et annet afrikansk land. Onkelen tok fra ham det norske passet. Nå venter han på nytt pass. Han vil bare hjem.

«Av alle storbyer i verden er nok Oslo minst. Det er her jeg føler meg hjemme, det her er byen min», synger Don Martin, og Omar nynner med.