Transpersonens sexsalg ble for mye for sjefen

– Er dette deg?

Spørsmålet slår ned som en bombe. Det var slett ikke dette Anita forventet da sjefen innkalte henne til et møte. Nå som alt endelig gikk så bra.

– Er dette deg, gjentar sjefens advokat.

Han peker på utskriften av annonsen som ligger på bordet foran dem.

Anita har sett bildet mange ganger. Det er av henne, helt naken. En annonse hun har lagt ut på nettet for å få sexkunder.

Hun har ikke lyst til svare. Hun vet at det kan ødelegge alt.

Det er ikke første gang alles blikk er rettet mot henne. Hun er ikke som alle andre.

Allerede som femåring kan hun huske de første tegnene.

Anita hadde en løvebamse som hun ofte la mot brystet. Hun trakk opp genseren og la snuten mot den ene brystvorta. Hun forestilte seg at bamsen var en baby og at hun som mamma ga den melk. Det ga henne en god følelse.

At hun lekte en typisk jentelek, var helt uproblematisk. Det var ikke noe hun tenkte på i det hele tatt. Det hele føltes helt naturlig.

I barndommen prøvde hun bare å passe inn som barn. Hun var mer barn enn kjønn.

Det som begynte med en lek i barneårene, ble gradvis til noe mer. Anita begynte å prøve morens høyhælte sko og å leste jentemagasiner. Det gjorde hun i skjul. Hun hadde omsider skjønt at slike ting ikke var vanlig for gutter.

Når hun var sammen med jevnaldrende, brukte hun mye krefter på å passe inn. Hun ville være som de andre guttene. Hun spilte tøff, mobbet andre og deltok i slåsskamper. Den dårlige oppførselen fikk etter hvert konsekvenser. Det gikk så langt at ingen vil være sammen med henne lenger.

På hjemmebane var det ingen som visste hva som var problemet. Anita fikk tidlig vite hva som er greit og hva som ikke var det. Hun fikk en følelse av at det hun kjente på var skambelagt, og noe som slett ikke burde bli snakket om hjemme.

Drøyt tjue år senere er Anita fortsatt rent fysisk en mann, men hun har skjult det godt. Hun er kledd i en lys singlet og et kort skjørt. Det lange håret henger fritt nedover skuldrene. Øynene er rammet inn med svart sminke. Vesken som henger på skrå fra den ene skulderen, er med på å forsterke helhetsinntrykket.

Ny start
Høsten 2009. Anita står foran speilet på rommet sitt på folkehøgskolen. Hun tar frem bikinien hun har gjemt i kommoden. Den er slik bikinier skal være, knall rosa i fargen med hvite striper rundt kantene. Foran speilet trekker hun trusa over hoftene. Den sitter bra. Bikinioverdelen er det verre med. Den er helt klart laget for en yppig kvinnekropp, ikke en kropp som hennes. Hun kjenner på at hun gjerne skulle ha bryster som kunne fylt den opp. Rent bortsett fra det, føles det helt riktig å gå kledd sånn.

Hun har begynt på folkehøgskole og har endelig funnet en gyllen anledning til å ta på seg bikinien som hun fant gjenglemt på et hotellrom. Denne dagen skal flere elever møtes i badstua på skolen. Anita er den eneste som vet at hun skal troppe opp i bikini.

Når hun gjør det, er det med en tullete mine. De andre ler godt av synet. Anita ler med, selv om hun innerst inne føler at dette kjennes mer riktig enn å gå kledd i en badeshorts.

I løpet av året på folkehøgskolen, kler hun seg som kvinne flere ganger. At de andre tror hun bare gjør det på tull, passer henne perfekt.

– Jeg fikk tid til å utforsket en side ved meg selv som jeg ikke kjente helt ennå. Det kunne jeg ikke hjemme.

Anita går ut av folkehøgskolen mer sikker på seg selv enn noen gang. Hun har erkjent at hun er kvinne på innsiden og har et ønske om å fortsette å leve ut denne siden ved seg selv.

Ensomheten
Det er imidlertid ikke så enkelt. Da hun hverken har jobb eller penger, har hun ikke noe annet valg enn å bo hjemme hos familien. Hun er avhengig av dem for å få tak over hodet og mat på bordet. Hun tror at å stå fram og fortelle hvem hun virkelig er, ikke vil falle i god jord. Derfor holder hun det lenge for seg selv. Den ene gangen hun tar mot til seg og forteller at hun av og til går i dameklær, blir hun møtt med at det ikke skal skje i familiens hus.

Å leve slik, blir etter hvert uutholdelig og en dag har hun fått nok. Hun skraper sammen alt hun har av sparepenger, tar opp lån, og kjøper egen leilighet.

Like etter står Anita fram som transperson. Sjefen i den nye jobben tar det overraskende bra. Familien liker det ikke.

Hun får rask merke at det å stå fram og å bo alene ikke er så lett. Nå får hun virkelig merke konsekvensene av at hun alltid har vært litt annerledes og følt at hun ikke har passet inn noe sted. Hun har ikke noe sosialt nettverk. Det er ingen som inviterer henne med på noe. Hun føler seg mutters alene.

Desperat etter å få innpass et sted, oppsøker hun narkotikamiljøet.

– Jeg følte at jeg hadde gitt opp. Planen min var å prøve det som var av narkotika helt til det endte med at jeg tok en overdose som tok livet av meg, sier Anita.

Endelig en venn
Mens livet er på sitt aller mørkeste, kommer Anita i kontakt med en kvinne på Facebook som fanger hennes interesse. Anita synes hun ser litt sprø ut og har lyst til å bli kjent med henne.

Da Anita kontakter henne for å spørre om de skal møtes, sier hun ja.

Det blir et møte som skal forandre alt. De finner tonen med en gang og Anita er overlykkelig over endelig å få en venn.

– Når vi var sammen var det som om alt det vonde bare forsvant. Hun fortalte at jeg var verdt noe. Det gjorde at jeg bestemte meg for å gi livet en sjanse til.

Venninen gir henne troen på seg selv og Anita begynner å drar på byen for å danse og flørte med gutter som kvinne. Men selvtilliten blir stadig satt på prøve. Noen ganger røper hun at hun er transperson, andre ganger unnlater hun å fortelle det. Hun blir avvist av de fleste hun prøver å sjekke opp.

En kveld er det endelig en som viser interesse. De begynner å danse sammen. Dansen blir mer og mer seksuell. Kroppene er tett inntil hverandre, og det er tydelig at han liker det. Men gleden blir kortvarig. Søsteren til gutten kommer bort og drar Anita vekk, og gir tydelig beskjed om at hun ikke vil at broren skal menge seg med «sånne som henne».

Det bobler i kroppen til Anita. Det koker over. Hvert ledd av kroppen rister. Plutselig er hun igjen den usikre barneskolegutten. Hun slår til søsteren før hun løper ut. Da hun sitter alene på busstoppet kommer tårene. Vil det aldri gå hennes vei, tenker hun.

Manglene på nærhet og følelsen av at ingen vil ha henne er vond, men på en jentetur til Danmark skjer det endelig noe som gir henne håp. Hun møter en mann som vil ha henne for den hun er og får sin første positive opplevelse av sex.

Selvtilliten hun får etter denne opplevelsen gjør at hun tør å begi seg ut på noe hun har ønsket lenge.

Sex som jobb
Hun reiser til nordens største erotiske messe, Sexhibition i Oslo. Der møter hun mange mennesker som er som henne selv, litt annerledes. På et av kveldsarrangementene blir hun oppfordret til å strippe. Følelsen av at alle ser på henne, og at alle vil ha henne, er noe hun alltid har ønsket. Hun føler seg deilig. Det gir mersmak.

Opplevelsen på Sexhibition blir veien inn i sexindustrien. Det første hun utforsker er egne strippeshow mot betaling på pornosider. Men hun synes ikke hun får godt nok betalt. Venninnen fleiper om at hun er fattig, og sender en link til en eskorteside der folk legger ut annonser med tilbud om seksuelle tjenester. Anita synes det er en briljant idé. Hun har alltid tenkt på hvordan det ville vært å selge sex.

Det tar ikke lang tid før første kunde melder seg. Selv om hun vet at dette er det hun vil, er hun nervøs. Anita møter mannen i 70-årene på et hotellrom. Det starter med prat og ender med sex. Etterpå ringer hun venninnen. Hun er i ekstase over at noen faktisk er villig til å betale for å ha sex med henne, og at hun kan tjene penger på å gjøre noe hun liker. Dette vil hun fortsette med. Hun kan gjøre det på fritiden ved siden av deltidsjobben.

Hun får flere kunder. Alt går hennes vei. Hun klarer å kombinere jobb og sexsalg. Hun har mer penger enn noen gang og føler seg lykkelig.

Avslørt av sjefen
Lykken blir kortvarig. En dag sier sjefen hennes at hun er innkalt til et møte. Anita er usikker på hva de skal snakke om, men tar med seg arbeidsplassens tillitsvalgte for sikkerhetsskyld.

De går inn sammen på møterommet og hun forstår med en gang at noe er galt. En advokat presenterer seg før de setter seg ned. Sjefen legger fram en utskrift av annonsen hun har lagt ut på eskortesiden foran henne på bordet.

– Er dette deg, spør sjefens advokat.

Nakenbildet på bordet lyser mot henne. Det er det drøyeste av alle bildene hun har lagt ut på eskortesiden. Hun er i en sexsituasjon. Bildet er sladdet, men kanskje ikke godt nok, tenker hun. De som kjenner henne kan lett se hvem det er.

Advokaten fortsetter å presse. Han vil ha et svar. Alle ser på henne. Sjefen, advokaten og den tillitsvalgte på jobben. Til slutt knekker hun sammen og innrømmer at hun selger sex.

Hun føler hun ikke har noe annet valg enn å slutte i jobben. Hun leverer nøklene i håp om å i hvert fall få en attest.

– Jeg følte at hele verden raste sammen. Jeg mistet den økonomiske tryggheten som jeg trenger for å leve det livet jeg vil, sier hun.

– Må fjerne stigmaet
Mange transpersoner opplever diskriminering i arbeidslivet og ser prostitusjon som en løsning.

– Det må gjøres tiltak for å fjerne stigmaet, mener Andres Lekanger i prostituertes interesseorganisasjon i Norge, PION.

Ifølgte prostituerte og prostitusjonseksperter NRK har vært i kontakt med, er også mangel på aksept fra samfunnet noe som gjør at transpersoner selger sex.

I en rapport gjort av Pro Senteret, står det at mesteparten av sexsalget i Norge går via nettsider. Transpersoner står for rundt 5 prosent av sexannonense i landets største fylker. Det store unntaket er i Vest-Agder, der 15 % av dem som selger sex er transpersoner.

Vil fortsette
Det er kort tid siden Anita mistet jobben. I den lille leiligheten hennes ligger det kondomer på bordet. Ved sminkespeilet står et par gjennomsiktige høyhælte sko. På gulvet ligger en lilla silkekjole. Det er bare noen dager siden hun hadde besøk av en kunde.

Hun er usikker på hva fremtiden vil bringe. Det eneste hun vet er at ingen andre enn henne skal få bestemme eller fortelle henne hva hun skal gjøre.

– Kommer du til å fortsette å selge sex?

– Ja, svarer hun kort.

• Les mer om hvorfor transpersoner havner i sexindustrien her!

For Anita har økonomi og spenning alltid vært hovedgrunnen til at hun selger sex. Hun kaller det lettjente penger. Å tjene et par tusen kroner på to timer er for godt til å være sant føler hun selv. I tillegg får hun et kick av at andre vil ha henne. Hun sier at hun liker det.

Men å leve bare av sexsalg tror hun vil være vanskelig per dags dato. Derfor er hun lei seg for å ha mistet jobben som sikret at regningene ble betalt.

– Drømmen er å ha en vanlig jobb og kunne selge sex når jeg har lyst.