Når karakterjaget blir uoverkommelig

Oskar hører medstudentene prate om karakterene de fikk på den siste prøven. Det er det aller siste han trenger akkurat nå. Han trenger slett ingen påminnelser om hvor dårlig han selv har gjort det. Det er han fullstendig klar over fra før.

Oskar Gårdsrud Paulsrud (24), husker godt hvordan slike samtaler kunne gå inn på ham. Han har alltid hatt et anstrengt forhold til karakterer. De har gitt ham mange skuffelser og ført til store problemer.

– Jeg har vært så langt nede at jeg forstår hvorfor noen kan få selvmordstanker. Selv om det aldri har vært et alternativ for meg, er det skremmende å tenke på nå, sier han.

Oskar setter seg ned på en av de mange sitteplassene på bystranda i Kristiansand. Denne dagen har han tatt seg en liten pause fra lesingen. Han har nettopp hatt eksamen, og om ikke lenge, er det en ny som står for tur.

Ønsket å gjøre det bra

Oskar har så lenge han kan huske, ønsket å gjøre det bra på skolen. Han ble tidlig en pliktoppfyllende og arbeidsom elev, men det var først på ungdomsskolen at det ble alvor. Da karakterer ble en del av hverdagen, ble det med ett veldig lett å sammenlikne seg med andre.

Oskar sammenliknet seg med de beste, de som fikk femmere og seksere.

Tross iherdig jobbing, klarte han ikke å få så gode karakterer som han ønsket. Selv om han gikk ut av ungdomsskolen med et snitt som absolutt anses for å være bra, følte han at det ikke var bra nok, ikke for ham. Han hadde siktet høyere.

Men det er først flere år senere at dette virkelig skal bli et problem for ham. Det skjer etter at han har fullført både videregående og lagt bak seg ett år i militæret.

Fra topp til bunn

Høsten 2013 begynner Oskar på Handelshøyskolen BI i Oslo, hvor han skal studere PR og markedskommunikasjon.

Han er full av selvtillit etter ett år i militæret. Jobben han hadde der med praktisk PR-arbeid, passet ham perfekt. Han følte at han fikk vist fram sine sterke sider og hva han var god for. De mange gode tilbakemeldingene og skrytet han fikk, sitter ennå i. Han har troen på at det skal fortsette sånn.

Slik går det imidlertid ikke.

På BI møter Oskar det han kaller et miljø med mange spisse albuer. Det er mange som vil opp og frem, og han selv som er av den mer tilbakeholdne typen, sliter med å finne sin plass og å få venner. Det faglige blir også en utfordring, da Oskar bare har ett fag som virkelig interesserer ham.

Rent karaktermessig går det skikkelig skeis.

– Fra å mestre ting bra i forsvaret, gikk jeg til å ikke klare noe, sier Oskar.

Følelsen av å mislykkes setter seg skikkelig i kroppen og opptar mye av tankene hans.

Selv om det ikke er så lenge siden han flyttet hjemmefra, stikker han ofte innom foreldrene. Når han får spørsmål om hvordan han har det, sier han ingen ting om det som plager ham. Han vet ikke om han ønsker å prate med noen om det heller. En gutt som ham skal ikke gå rundt og føle seg totalt ubrukelig slik han gjør nå.

Det er hans daværende kjæreste som først skal få ane noe av hvor ille han egentlig har det.

Et tegn på at noe er galt

Det er en idyllisk vårdag i 2014 og sola skinner på kjæresteparet som trasker over et jorde. De har vært hjemme hos henne, men er nå på vei til togstasjonen der de skal ta et tog inn til Oslo. Stemningen er god og de prater om løst og fast, da alt helt plutselig forandrer seg.

Der midt ute på jordet, knekker Oskar helt sammen. Følelsene som har rast i ham den siste tiden, slår inn med full styrke og tar fullstendig overhånd.

Hva som utløste det hele eller hva han sa til kjæresten mens dette pågikk, er som visket vekk, men han vet at det satte en skikkelig støkk i henne. Da han omsider kom seg til hektene igjen, fikk han klar beskjed om å oppsøke hjelp. Dette var mer enn hun kunne klare å takle.

Oppsøker hjelp

Etter å ha fått et ultimatum av kjæresten, bestemmer Oskar seg for å oppsøke hjelp. Han får time hos fastlegen sin, som etter en vurdering, henviser ham til psykiater.

Oskar får endelig snakket ut om det som plager ham, og begynner etter hvert å forstå mer av sin egen situasjon og hvorfor det gikk så galt.

Selv hadde han tenkt at dette hang sammen med at han i en periode av ungdomstiden var usikker på sin egen legning. Hos psykiateren går det opp for ham at det skyldes noe helt annet.

– Jeg skjønte at det var mine egne forventninger til meg selv, som var hovedproblemet. Jeg hadde høyere forventninger til egne prestasjoner enn det jeg burde ha, sier Oskar.

Det tok imidlertid litt tid før han kom til denne konklusjonen.

Oskar tar fram mobilen og viser fram oversikten over alle timene han har hatt med psykiater Kjell Petter Bøgwald ved Institutt for psykoterapi i Oslo. Det er ikke få.

Bøgwald kan selvfølgelig ikke uttale seg om hva han og Oskar snakket om, men bekrefter at dette med prestasjonspress er en kjent problemstilling for ham.

Ifølge ham er det som regel er den enkeltes oppfatning av hva som forventes av dem, som ligger til grunn for dette.

– Noen har en oppfatning om at foreldrene forventer gode karakterer. Andre sammenlikner seg med søsken som har gjort det bra, og føler at de må oppnå minst like gode resultater, sier Bøgwald.

Han tror også at det å få rollen som den flinke i familien, kan være med på å skape eller forsterke slikt press, da man gjerne føler at man må leve opp til dette.

Når Oskar omsider skjønner hva som er årsaken til at han har fått så store problemer, har han allerede bestemt seg for å ta et friår fra studiene. Han har innsett at han trenger tid til å hente seg inn igjen. I begynnelsen har han hyppige timer hos psykiateren. Etter hvert som han får det bedre, blir det lengre og lengre mellom timene. Når han så omsider slutter, har han det bra. Han føler seg på topp igjen.

Det han da ikke vet, er at det etter hvert skal bli problematisk igjen.

En ny nedtur

Høsten 2015 begynner Oskar å studere igjen, denne gangen ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen i Kristiansand. Han er i gang med siste halvdel av skoleåret da han nok en gang begynner å slite.

Det er hektisk aktivitet i rommet som skal være selve hovedbasen for journaliststudentene i perioden hvor de skal drive sin egen nyhetsredaksjon. Mens det samtales og legges planer for dagen, går Oskar ut av rommet og inn i vrimlehallen vegg i vegg med redaksjonen. Han foretrekker å være alene når han skal ta disse telefonene som inntil nå har fortont seg som et mareritt.

Han har brukt mye tid på å ringe rundt til folk han gjerne skulle hatt et intervju med. Til nå har det vært helt nytteløst. Noen svarer ikke i det hele tatt, andre vil ikke, eller har ikke mulighet til stille opp.

Å skulle lage journalistiske saker og reportasjer på egen hånd, har vist seg å være mye vanskeligere enn han trodde.

Oskar kjenner på presset om å bidra til det felles prosjektet. Han vet at det forventes at han kommer med saker som skal inngå i det store hjulet, men så langt har han absolutt ingen ting å levere fra seg.

Han vet også at det vil bli fulgt med på hva han gjør og hva han leverer. I ettertid skal det settes karakter på det han har bidratt med.

Frykten for å mislykkes med noe han egentlig vet at han er flink til, vokser seg bare større og større. Det hele begynner å føles uoverkommelig. Han gruer seg til å gå på skolen og til å møte de andre i redaksjonen.

Klok av skade etter året på BI, bestemmer han seg for å prøve å finne noen som kan hjelpe ham med å sortere kaoset han har i hodet. Han er langt unna psykiateren i Oslo, men får komme inn til samtale hos en psykiatrisk sykepleier i Kristiansand. Det hjelper ikke noe særlig.

Til slutt klarer han ikke mer. Når det er fire dager igjen av praksisperioden som varer i flere uker, blir han sykemeldt.

Far kommer til unnsetning

En mandag i februar 2016, pakker Lars Paulsrud kofferten og henter valpen Vicki, før han setter seg i bilen. Han skal kjøre fra Oslo til Kristiansand for å besøke sønnen som studerer i sørlandsbyen. Telefonsamtalene med sønnen i det siste, har ikke vært så oppløftende. Foreldrene har skjønt at Oskar ikke har det bra og at han trenger hjelp. Han har et større journalistisk prosjekt som snart skal leveres inn.

Vel framme i Kristiansand, sjekker Paulsrud inn på et av de mange hotellene i byen, før han kjører opp til sønnen som bor på et lite rom i et hybelhus like ved skolen.

Der møter han en sønn som virker veldig stresset og som ikke klarer å strukturere arbeidet.

Faren skjønner raskt hva han kan gjøre for å hjelpe. Oskar trenger hjelp til å planlegge dagene framover, og ikke minst til å lage en plan B og C hvis noe skjærer seg. Han ser at det ikke er så mye som skal til for å vippe sønnen av pinnen akkurat nå.

Med farens hjelp og en god plan i boks, tar Oskar fatt på arbeidet med prosjektet. Når han trenger å dra et sted for å intervjue noen, kjører faren ham. Oskar får omsider gjort det han må.

Når faren drar tilbake til Oslo etter fem dager i Kristiansand, føler han seg trygg på at Oskar har kontroll. I løpet av dagene han har vært i Kristiansand, har han sett sønnens motløshet gå over til optimisme.

Farens hjelp var akkurat det Oskar trengte der og da. Når han snakker om faren som kom for å hjelpe, er han tydelig rørt.

– Det at noen kommer for å ta vare på deg i en slik situasjon, betyr utrolig mye. Det hjalp meg til å komme meg raskere på bena igjen, sier Oskar.

Nyttige erfaringer

To store nedturer og noen mindre, har gjort at Oskar gradvis har lært seg å takle prestasjonspresset bedre.

Han vet at han lett kan falle tilbake til gamle tanker, men om det skjer, vet han hva han må gjøre.

Har har lært seg en metode som kan hjelpe ham til å tenke annerledes. Metoden som kalles ABCD-modellen, går ut på å se for seg en konkret hendelse og analysere tanker og følelser som dukker opp i forbindelse med denne. Å for eksempel stille seg selv spørsmål om hva som er det verste som kan skje, kan hjelpe ham til å se at det han frykter kanskje ikke er så skummelt som han har trodd.

Oskar har også lært seg å kjenne igjen tegnene på at noe holder på å gå den gale veien. Det gjør at det er lettere å tak i problemene før de blir for store. Når han merker at han begynner å isolere seg, helst foretrekker å være alene og ikke vil være med på ting, vet han at det er på tide å ta grep. Da kan det hjelpe å få luftet tankene med noen. Om det ikke hjelper, er han ikke redd for å oppsøke profesjonell hjelp.

– A er altfor bra, og B er best

Oskar har også skjønt at det ikke er bra for ham å ha for høye forventninger til egne prestasjoner, og med tiden har han klart å justere litt på dette.

Han som lenge sammenliknet seg med de beste, går nå for karakteren C, som ligger midt på treet.

– Søsteren min bruker å si at A er «altfor bra» og B er «best». Med det mener hun at B er det beste du kan få uten å jobbe deg i hjel. Når en tenker slik, er det å få en C, slett ikke så verst, sier Oskar.

Om dette vil være til hjelp for andre som sliter med det samme som ham, vet han ikke. Uansett mener han det er viktig å oppsøke hjelp om det blir for ille.

Han leser opp det ei ung jente har skrevet på nettsiden ung.no. Overskriften er «Gitt opp livet».

«Jeg må skrive en egenrapport nå, men klarer det ikke! Jeg vet ikke hva som stopper meg for tiden. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få motivasjonen tilbake og har ikke peiling på hvor jeg skal begynne. Alt som har med skole å gjøre, gjør meg umotivert, trist, lei meg, og snart gal hvis jeg ikke allerede er det. Jeg hadde aldri trodd at ei jente som meg, som ga hundre prosent hele tiden, skulle oppleve noe sånt som dette, Noen ganger føles det som om kroppen min lever, mens sjelen min er død. Kanskje jeg forventer så mye av meg selv at jeg blir syk av det?» (Innlegget er forkortet)

– Jeg kjenner at jeg skjelver. Jeg skjønner hvordan hun har det. Det var akkurat slik jeg hadde det da jeg var på mitt mørkeste. Jeg skulle gjerne truffet denne jenta og gitt henne en klem, sier Oskar.