Mobbingen slettet Erlends barndomsminner

Erlend står ved inngangen til skolegården.

Han er misfornøyd med at moren insisterte på at han måtte på skolen denne dagen. Han hadde nemlig falt og slått seg dagen før, slik som barn ofte gjør. Leppa gjør vondt, men det er ikke det største problemet. Problemet er det store plasteret som dekker såret.

Det store plasteret ga de andre på skolen en grunn til å legge merke til at han var annerledes. Rar. Ikke som de andre. Alle så på Erlend, og om det er en ting han ikke liker, så er det oppmerksomhet. Dette er ett av to minner gutten fra Vennesla har fra barndommen.

Kanskje var ikke plasteret på leppa verdens undergang, men det visste ikke Erlend. Alt som hadde bygget opp til denne dagen gjør at han er redd for mennesker. Redd for hva de skal gjøre, og redd for hva de skal si.

Det hele startet ved fødselen da moren hans ikke var i stand til å ta være på ham. Frykten vokste i barnehagen da guttene som hadde bestemt seg for å gjøre livet til Erlend tøffest mulig, gikk for langt. De lot han føle på dødsangsten for første gang.

Skinnet kan bedra

Erlend kommer ned stien i komfortabelt turtøy. Kjekk, barsk, blid og med et godt håndtrykk. Kombinasjon av at Erlend har overkommet mange hindringer, og at han klarer å skjule problemene sine, gjør det umulig å legge merke til at han fortsatt har diagnosen han vil bære livet ut.

Erlend lider av posttraumatisk stresslidelse, ofte kalt PTSD. En diagnose rundt 1 % av verdens befolkning har. Mange forbinder PTSD med krigsveteraner og mennesker som har vært utsatt for vold, men man kan også få diagnosen av andre grunner.

Psykologen til Erlend sier flere hendelser i barndommen er grunnen til de psykiske problemene han har.

Ifølge Landsforeningen for PTSD er ikke hukommelsestap uvanlig hos mennesker som har lidd lenge av PTSD. Det er kjent som en forsvarsmekanisme hjernen bruker når den registrerer at den ikke er i stand til å håndtere traumene på egen hånd. Andre med diagnosen opplever symptomer som omfatter gjenopplevelser av det opprinnelige traumet gjennom «flashbacks» eller mareritt, sinne, skvettenhet og hyperårvåkenhet.

Hva er et minne?

Hele intervjusituasjonen er tøff for Erlend. Han aldri har snakket om dette på denne måten før. Han er redd for at vi skal bruke deler av intervjuet han ikke kan stå inne for. For det er jo på en måte ikke hans minner.

– Det jeg forteller som et «minne» er ikke alltid det som stemmer med sannheten. Jeg sliter med å kunne si at dette er et minne og dette har jeg blitt fortalt.

Heldigvis har han funnet et sted å bo i Kristiansand der han kan være seg selv, og der han kan lade opp til møter som i dag. Han har funnet en levemåte han har gjort om til sitt levebrød, og kanskje viktigst; et trygt tilholdssted. Dette var nemlig noe han manglet sine første barneår.

Startet ved fødselen

– Dette jeg sier nå kan du bruke som du vil ... Men hadde jeg vært litt mindre feig hadde jeg ikke vært her i dag. Jeg prøvde å ta livet mitt flere ganger, men klarte det ikke.

Han er ubesluttsom på hvordan han vil sitte i stolen. Det er tydelig han ikke liker å snakke om dette. Likevel er han åpen. Spesielt vanskelig er det å snakke negativt om hans mor. Men det var med henne det hele startet. Moren slet med fødselsdepresjon og huset i Vennesla ble ikke det trygge hjemmemiljøet han sårt trengte.

Hverdagen til moren ble en evig rutine, og denne rutinen ble Erlend ofte utelatt fra. Hun var aldri slem mot ham, men hun var ikke til stede. I alle fall i psykisk. Hun fikk ikke den medisinske hjelpen hun trengte, og dermed fikk ikke Erlend den omsorgen og ubetinga kjærligheten et barn trenger i de første, sårbare årene.

– Det er både feil og riktig å si. Jeg elsker min mor, jeg elsker min familie. Jeg vet alt hun har gjort for meg, men jeg vet også hvilke begrensninger hun hadde og hvilke kamp hun kjempet på egen hånd.

Det gjorde at Erlend i en ung alder følte seg usikker og annerledes, to kvaliteter som gjorde at han ble behandlet dårlig av de jevngamle i barnehagen og på barneskolen. Han husker følelser, men ikke hendelser. Noen få personer, men ikke minner.

I den timen intervjuet pågår er det to minner som dukker opp.

Minnet som er skildret høyere opp, om plasteret, hadde han aldri husket før. Det bare dukket opp under praten med NRK. Det var en rar følelse for Erlend, for det har aldri skjedd før. Han har levd med bare ett minne fra hele barndommen. Men plutselig husker han opplevelsen i skolegården der alle stirret på ham krystallklart.

Det andre minnet er langt mer dramatisk, og det eneste han alltid har vært helt sikker på at er et reelt minne. For den dagen endret Erlend seg. Livet gikk fra ille til grusomt på få minutter.

Det er tidlig på 90-tallet og Erlend var ute og lekte i barnehagen, men leken sluttet brått å være morsom. En av de Erlend lenge hadde vært redd for kom mot ham. I den en hånden hadde han en pute som han raskt presset mot ansiktet hans. Erlend følte seg maktesløs og fikk ikke puste. Alt ble mørkt. Han så ikke for seg at han kunne overleve angrepet.

Hendelsen beskriver Erlend som første gang han opplevde dødsangst. Minnet bleknes, men han husker ansiktene til to personer. De to eneste ansiktene fra barnehagen han husker. Han som prøvde å kvele ham, og han som dyttet mobberen bort.

Fra morens perspektiv

Moren til Erlend opplevde det forferdelig å se gutten sin slite, og gjorde alt hun kunne for å få hjelp til ham. Hun er klar over at hun ikke kunne gi ham hva et barn trengte de første årene, men i senere år har hun brukt all sin energi på å gjøre livet hans bedre. Spesielt da mobbingen begynte. Og mobbingen varte i flere år. Hver dag på skolen.

En dag skulle han i bursdag til en klassekamerat. De fleste av Erlends venner var yngre, og når han hadde med venner hjem holdt de seg oftest rundt huset. Langt unna mobberne. Erlend hadde nok delte følelser om å dra i bursdagen. Moren beskriver han som et barn som kunne slite med sinne, han holdt mye inne.

Men denne dagen var han mer trist. En av guttene i klassen hadde gitt ham et slag i ansiktet. Lille Erlend måtte få moren til å komme å hente ham. Han kunne ikke være der lenger.

– Det var mange slike ting, men jeg tror det var latterliggjøring, kommentarer og utestenging som var verst, sier moren til Erlend. Hun er den eneste portalen som kan framskaffe minnene hans.

Først når det sa fullstendig stopp for Erlend og han nektet å dra på skolen, var det noe som skjedde. Det kom en ny lærer på skolen.

Klasseforstanderen ønsket å hjelpe. Hun satt opp møter mellom mobberne og Erlend, der de fikk snakket ut. Mobbingen sluttet, men Erlend slet fortsatt. Spesielt tilliten til voksne og autoriteter hadde forsvunnet, og han følte at et fåtall brydde seg om ham.

Både en trigger og en løsning

Erlend husker ikke ferieturer, speidertreff eller fotballkamper.

Det han derimot husker, er når ting for første gang begynte å bedre seg. Han startet å skate, og med brettet fulgte det venner. Gode venner. Erlend blir varm i blikket og beskriver en gjeng som ble hans sikkerhetsnett. De var der alltid for han. Men det var en tøff gjeng. Det var mye rus og vold. Moren beskriver dem ikke med samme varme.

– Jeg tror ikke jeg ble oppfattet som et mobbeoffer. Jeg er nok ikke den «typen». Jeg tror heller ikke at jeg alltid var den snilleste gutten i gata. Vennene mine var heller ikke glansbilder, men de ga meg den støtten jeg ikke hadde opplevd før, sier Erlend.

Ikke lenge etter møtte han Juliane. Hun skulle bli både triggeren og løsningen. En trigger, i den forstand at han brått fikk angstsymptomene tilbake. Disse angstsymptomene hadde han lært å leve med, men det gikk ikke lenger.

– Da jeg traff ham virket han som en «normal gutt» som kom fra en normal familie, med en litt tøff vennegjeng. Etter hvert oppdaget jeg at han var veldig beskyttende, sier Juliane.

Erlends angst blir brått såpass alvorlig at den tar over hele livet til Erlend. Denne angsten føler mange tidligere mobbeofre på. 57 prosent av alle som har blitt mobbet, har hatt symptomer som kan sammenlignes med krigstraumer. Statens arbeidsmiljøinstitutt har gjort en undersøkelse som viser at ettervirkninger av mobbing i tillegg til angst, kan gi symptomer som alvorlig søvnproblemer og muskelskjelettsmerter.

Diagnoseringen

Det var nettopp disse symptomene Erlend kjente på. Han hadde lenge slitt med utmattelse, og rygg- og nakkesmerter. Etter å ha prøvd det aller meste av behandling, møtte Erlend en lege som sa at han trodde smertene var psykiske, og ikke fysiske. Det var først da, i 20-åra, at Erlend fikk diagnosen PTSD. Og legen hadde rett, da han begynte å gå regelmessig til psykolog forsvant mange av plagene.

Alt ga plutselig mening, men på en annen måte ga ingenting mening. At han ikke husket barndommen sin hadde han i grunn aldri tenkt på som rart. Han trodde dette var vanlig. At han hadde hatt en kjip oppvekst var han klar over, men at det stakk så dypt visste han ikke.

Plutselig ville både Juliane og legen at han skulle utforske nye, utrygge situasjoner. Dette var han på ingen måte komfortabel med. Erlend var selv i en tøff gjeng, og visste hva som kunne skje om noen var på feil sted til feil tid.

Det var derfor angsten igjen ble altoppslukende. Samme angst som han hadde hatt i barnehagen da noen prøvde å drepe ham. Samme angst han hadde følt på barneskolen da noen så stygt på ham. Men denne gangen var han ikke redd for seg selv, han tenkte bare på Juliane.

Hun kommer til å bli drept. Mennesker er slemme. Hun kommer til å bli skadet. Selvsagt gjør hun det.

Disse tankene gjør at Erlend kveld etter kveld sitter hjemme med bilnøkler i en hånd, og et balltre i den andre. Han går frem og tilbake. Venter på at hun skal ringe. Hvorfor svarer hun ikke på meldingene?

Juliane sier at de kranglet mye i denne perioden. Hun fortalte han hvordan det var for henne og hvordan det føltes å ha en kjæreste som oppførte seg sånn. Hun syns det var tøft å ha en så overbeskyttende kjæreste, men hun skjønte at han slet med noe. Hun skjønte bare ikke helt hva. PTSD er ikke noe folk snakker om, heller ikke Erlend. For Juliane ble det derfor viktig å prøve og tilpasse seg Erlends leveregler, så han ikke skulle ha en ting til å bekymre seg over.

– Det tok noen år, før jeg faktisk forstod hvor alt dette bundet ned i. Hvorfor han tenkte som han gjorde og hvorfor han reagerte som ham gjorde, sier Juliane.

Når han snakker om Juliane skildrer han mange detaljer. Han husker ungdomstiden, bare ikke barndommen. Han skjønner at han må gjøre noe. Juliane fortjener bedre enn en kar som bare sitter hjemme og engster seg. Hun må få leve livet sitt. Men hvordan skal han klare å endre måten han lever på, slik at Juliane kan ha det bedre? Han klarer det ikke på egen hånd. Men da kommer redningsmannen, da kommer Junior.

Uventet redningsmann

Erlend har hatt hunder hele livet, og de har alltid gitt ham noe mennesker ikke kan gi. Og selv om alle hundene har vært viktige for ham, er det Junior han identifiserer seg med og Junior som tvang Erlend til å tenke på nye måter.

Hvorfor Junior er som han er, vet ikke Erlend, men de sliter med samme problemer. Junior har alltid vært nervøs, helt siden han var en liten valp. De er redde for fremmede og holder seg til sine egne.

– Han var en grunn til å stå opp om morgenen da jeg var arbeidsledig. Hans livskvalitet speilet min egen. Om jeg var redd for folkemasser, sluttet han å stole på meg og prøvde å trekke seg unna. Jeg måtte være sterk for Junior. Først da jeg skjerpet meg, rettet meg opp og førte an, gikk han stolt ved min side.

Uten å være klar over det skildrer Erlend to løsninger. Juliane og Junior. I begge tilfellene følte han at han måtte endre seg for at de skulle ha det bedre. Da dette ble gjort klart for ham reagerte han sterkt. Erlend sier de hjalp ham, og ikke motsatt. Han oppleves som sjeldent uselvisk, men ønsker ikke å bli oppfattet slik.

Livsstil ble levebrød

Erlend har startet en karriere med å ta vare på hunder, fordi Juniors omsorg ble så sentral for hans bedring. «Berges hundeassistanse», er et hundehotell på samme tomt som huset hans. På den måten har han kontroll på omgivelsene rundt seg til enhver tid. Han liker at hverdagen har få overraskelser og faste rutiner.

Det er tydelig at hundehotellet har fått mer fokus enn huset, selv om hele området er svært idyllisk. Tomten ligger på toppen av en lang bakke, men likevel virker det som en slags dal. Det lukter regnvåt lyng, og gårdsplassen fanger hver solstråle sola gir. Det enkle faktum at huset etter to år fortsatt ikke er ferdigmalt, viser hvor Erlend legger fokuset sitt.

Man kan levere hunden sin om du enten skal på ferie eller ønsker å trene den opp. Det er ingen forstyrrelser i nærheten, og hundene kan boltre seg på flere mål med skog. Langs veggen er det ujålete stablet flere poser med hundemat. En smak tilpasset hver hund. «Burene» virket like store som hestebåser, og hver hund får minst en lang tur om dagen, attpåtil har alle hundene sitt eget personlige uteareal. Hundehotellet er helt nyoppusset, med egen bålplass støpt i stein der gjestene kan sitte i åpningstiden. Det er ingen tvil om at Erlend bryr seg om hvordan hundene har det.

– Før jeg fikk hjulene til å gå rundt måtte jeg jobbe dobbelt. Det var tøffe tider. En periode sov jeg i bilen utenfor arbeidsplassen min i byen for å spare penger på bensin og bom. Nå føler jeg at jobben gir meg energi og glede, den tar det ikke fra meg.

Livet nå

– Jeg er blitt mye bedre og fungerer helt fint i hverdagen. Likevel hadde en perfekt dag i Kristiansands hovedgate vært at ingen så på meg.

Erlend giftet seg med Juliane som 22-åring. Han rister på hodet og beskriver det som utrolig at kona har stått ved siden av ham gjennom alt. Han ville ikke starte en familie før han følte at han hadde kontroll på diagnosen. Det skulle ikke gå utover enda et menneske. Men i dag har paret en nydelig sønn, som må være det største beviset på hvor langt han har kommet.

Fortsatt liker han ikke folkemengder eller situasjoner han ikke kan kontrollere. Hvis han eksempelvis står ved inngangen av en butikk begynner han å kjenne pulsen. Han beveger seg ikke før han har kartlagt en fluktrute.

– Her går jeg om noe går galt, tenker han.

Utfluktsveien trenger han om det kommer noen han ikke ønsker å snakke med, eller om en ubehagelig situasjon oppstår.

Juliane forteller at Erlend og kroppen hans fortsatt reagerer på samme måte som før han ble diagnostisert. Han blir trøtt og får mye vondt i nakken om han har opplevd noe krevende.

Men det er færre og færre slike vonde perioder. Han senker skuldrene når han er hjemme, som gjør at han har energi til å gjøre mye mer enn før. Han tør å presse seg ut i ubehagelige situasjoner oftere.

Både Erlend og moren mener at åpenheten rundt begges diagnoser, PTSD og fødselsdepresjon, har vært nøkkelen til å komme seg videre i livet. Begge er nå på et godt sted, og forholdet dem imellom har aldri vært bedre. Avslutningsvis sier moren:

– Ydmykhet og ærlighet rundt egne svakheter kan gjøre en forskjell. Ingen er perfekte.

Erlend er enig.