Shaimaa hopper av glede.

Det er her i Lillesand jeg er hjemme.

Foto: Anne Wirsching

Lyden av skuddsalver og bomber er lagret i hodet

Shaimaa (11) ble tvangsreturnert til et land hun ikke kjente. Etter ett år kom hun tilbake til Norge. Året i Jemen ble sterk kost for den lille jenta.

Det var politiet som hentet henne på skolen en novemberdag i fjor.

Hun greier ikke å forstå hvorfor familien måtte reise fra Norge. Her hadde hun bodd i sju år og alt hun kjente til var sørlandsbyen Lillesand.

Shaimaa var blant asylbarna som hadde bodd lengst i Norge da hun ble tvangsutsendt til Jemen i 2014.

– Jeg visste ikke hva bomber var

Shaimaa husker ingenting fra sine tre første leveår i Jemen. De neste syv årene bodde hun sammen med familien rett utenfor Lillesand sentrum. Nå bor de i det samme huset som før de ble tvangsreturnert.

Shaimaa sitter sammen med bestevenninnen, Laila, på rommet sitt og forteller om hva hun har opplevd. Året i Jemen har satt sine spor.

– Da de begynte å krige og sånt, da fikk jeg ikke sove, begynner hun.

Shaimaa og familien har flyktet til fjellene i Al Kaba. I natt (27.05.2015) skal de sove ute. Shaimaa forteller om situasjonen.

Shaimaa forteller direkte fra Jemen om natta de måtte sove ute.

En natt drømte hun at politiet hadde tatt familien til Laila med ned til Jemen.

– Jeg ble så glad for da kunne vi leke sammen, sier hun nesten litt lettet.

Laila og Shaimaa småflirer.

– Hva savner du med Jemen?

Det blir helt stille. Shaimaa ser forsiktig opp og sier:

– Det er faktisk ingenting.

Jenta med så mange ord har ikke mer å si.

– Hvordan hadde du det da du hørte bomber?

– Første gang jeg hørte en bombe skjønte jeg ikke hva det var, så jeg ble ikke redd.

Skyting i Jemens hovedstad Sanaa

Mammaen til Shaimaa filmer skyting fra vinduet i Sanaa i Jemen.

– Når mamma fortalte meg om hva bomber er begynte jeg å bli redd. Av og til gråt jeg under teppet, men heldigvis døde jeg ikke, sier Shaimaa med et lett smil mens hun snur seg mot Laila.

Bombe går av i Jemen.

En bombe går av i Jemen.

Foto: privat

– Nei, for du er jo her nå og det synes jeg er så flott, sier venninnen og klapper Shaimaa forsiktig på hodet.

De første månedene de var i Jemen var det ikke så mye bombing, forteller Shaimaa, men så begynte det.

Første gang jeg hørte en bombe skjønte jeg ikke hva det var, så jeg ble ikke redd.

Shaimaa
Shaimaa og Laila er bestevenner.

Best friends for ever.

Foto: Anne Wirsching

– Først begynte de å krige, så begynte flyene å komme og de greiene der. En bombe var så stor at jeg tror hele Sanaa hørte den.

Etter det flyktet de til Hudaida.

Laila forteller at hun tenkte Shaimaa hadde det veldig dumt da hun var i Jemen.

– Jeg tenkte at jeg skulle reise ned og hente henne hjem igjen. Det drømte jeg flere ganger, sier hun.

Jemen, et fremmed land

Shaima skarrer på r'en, er lett i kroppen og kjapp i replikken. Likevel aner man et større alvor bak smilet.

– Jeg hadde noen venninner i Jemen, men vi kunne ikke gå ut sammen sånn som i Norge.

Hun måtte ha med seg en gutt eller en stor jente hvis hun skulle ut og så måtte hun dekke seg til med hijab og abaya.

– Det var veldig rart første gang jeg måtte dekke meg til med klær ute, men så ble jeg vant til det, forteller Shaimaa uten en mine.

Shaimaa Yusuf med hijab

Shaimaa måtte dekke seg til når hun en sjelden gang skulle ut.

Foto: Privat

Det var veldig rart første gang jeg måtte dekke meg til med klær, men så ble jeg vant det.

Shaimaa
Shaimaa Yusuf

Shaimaa er glad for å være hjemme i Lillesand igjen.

Foto: Anne Wirsching

I april i år ble regjeringen og støttepartiene Venstre og Krf enige om at lengeværende asylbarn, som ble sendt ut av Norge mellom juli i fjor og mars i år, kunne søke om opphold på nytt.

Shaimaa og familien var de første som fikk gjenopptatt sin sak og i juli bestemte Utlendingsnemnda at familien skulle få oppholdstillatelse, i første omgang for ett år.

Nå skal de bruke tida på å ordne med pass og identitetspapirer. Så skal de søke om permanent opphold og det tror de vil ordne seg.

Et liv på flukt

Laila bøyer hodet når hun skal snakke om den dagen i fjor da Shaimaa ble hentet av politiet.

– Jeg begynte å grine skikkelig mye. Vi har opplevd så mye gøy sammen og så var hun plutselig borte.

Shaimaa og familien hadde ikke innlagt vann i Jemen og måtte hente vann hver dag fra en kran et stykke unna.

Shaimaa Yusuf henter vann

Shaimaa henter vann til familien.

Foto: Privat

– Vi hadde ikke strøm heller fordi den ble skutt i stykker, fortsetter hun.

Av og til kom strømmen en time, men etter de bomba var det ingen strøm. Hun sier at hver dag ble alt dyrere og dyrere.

– Mamma var veldig trist, men jeg vet ikke helt hvordan hun hadde det for jeg var jo ikke inne i hjertet hennes, sier Shaimaa ettertenksomt.

Shaimaa på flukt

Konflikten i Jemen tilspisset seg etter at de hadde vært der noen måneder. Shaimaa, moren og to mindre brødre måtte flykte seks ganger.

Mamma var veldig trist, men jeg vet ikke hvordan hun hadde det for jeg var jo ikke inne i hjertet hennes.

Shaimaa

Først bodde de i Sanaa og så flyttet de mellom Hudaida, Kaba og hovedstaden igjen.

– Jeg likte ikke all flyttingen. Det var slitsomt. Pakke ut, pakke inn, pakke ut.

Venner for livet

Lillesand er den trygge basen til Shaimaa. Det er her hun hører hjemme. Vennene er de samme, sykkelen er på plass og hun kan bevege seg fritt ute akkurat som hun gjorde i de syv årene hun bodde her før alt ble snudd på hode.

Shaima og Laila er bestevenner

Shaimaa og Laila er blitt nære venner etter at de begynte på Borkedalen skole sammen.

Foto: Anne Wirsching

Bestevenninnene ser på hverandre.

– Vi stoler på hverandre og kommer til å være med hverandre hele livet, sier Laila overbevisende.

De fniser og leker.

Shaimaa og Laila

Tulle og tøyse er det gøyeste Shaimaa og Laila gjør.

Foto: Anne Wirsching

Å stupe kråke samtidig i en smal seng går fint når man er 11 år og perlevenner. De to ble kjent med hverandre da de begynte på samme skole for 5 år siden.

Vi stoler på hverandre og kommer til å være med hverandre hele livet.

Laila

– Inne kunne vi gjøre hva vi ville

Shaimaa og Laila løper ut i stua. Der er hele familien samlet. Shaimaa inntar straks rollen som tolk for å forklare og besvare spørsmål.

Familien Yusuf

Hele familien Yusuf samlet i stua. Fra venstre venninnen Laila, Shaimaa, broren Suleimann, faren Isam, broren Haron, moren Afrah og lillesøster Ruaa.

Foto: Anne Wirsching

Hun mestrer rollen og er den norskspråkelige eksperten i familien.

Moren Farah sitter med mobiltelefonen og viser frem bilder og videoer fra året i Jemen. Hun snakker litt norsk og forteller at hun gjerne vil gå på skole og få seg en jobb etterhvert. Farah beskriver tida i Jemen med få ord:

– Krig, trøtte, redde, gråt, problemer, bomber, ikke sove, flykte.

Laila Ôzturk, Shaima Yusuf og Afrah Yusuf

Shaimaa og moren Afrah viser bilder og videoer fra året i Jemen til Laila

Foto: Anne Wirsching

Hun var redd for barna og forteller at damer og jenter bare var ute når de skulle kjøpe mat.

Krig, trøtte, redde, gråt, problemer, bomber, ikke sove, flykte.

Afrah, mammaen til Shaima

Selv om de er trygge i Norge nå så ligger redselen i magen. Hun sier at de farer opp når det slår i en dør eller smeller i et vindu.

Lyden av skuddsalver og bomber har lagret seg i hodet.

I Jemen var Farah alene med tre barn samtidig som hun var høygravid med nummer fire. Mannen, Isam, flyktet til Tyskland før hun og barna ble tvangsreturnert til Jemen.

Så viser hun en video der Shaimaa kommer lett slentrende ned en trapp inne i et av husene de bodde i.

Hun har på seg en florlett gul kjole, høyhelte sko og veske og sprader veslevoksent rundt mens hun poserer. De ler alle sammen. Shaimaa husker godt episoden.

Shaimaa Yusuf har lånt nabojentas kjole, sko, veske og briller. Inne kan hun kle seg som hun vil.

I Jemen likte Shaimaa å finne på gøye ting innomhus. Moren filmer og Shaimaa spiller opp i nabojentas kjole.

– Jeg lånte kjolen og alt av nabojenta for jeg kjeda meg sånn. Måtte finne på noe gøy og inne kunne jeg gjøre hva jeg ville.

Et bilde av Shaima med armen fulltegnet med bokstaver og BFF dukker opp på mobilen. De smiler.

Shaimaa

Vennskapsarm.

Foto: privat

Da Shaimaa fikk vite at familien skulle komme tilbake til Lillesand tegnet hun forbokstaven til alle venninnene på armen og "Best friends for ever".

Hjem i gledestårer

Vennskapssmykke

Laila forteller at hun kjøpte et smykke til Shaimaa for to år siden. Det skulle de ha sammen. Shaimaa løper avgårde for å hente det.

Vennskapssmykke

Vennskapssmykket som Shaimaa fikk av Laila.

Foto: Anne Wirsching

Hun kommer dansende tilbake med smykket dinglenede i hånda.

Hver gang jeg ble lei meg så tok jeg smykket på meg, forteller hun opprømt.

– Så derfor har vi to egentlig ikke vært fra hverandre, sier Laila med et smil.

Så derfor har vi to egentlig ikke vært fra hverandre.

Laila

Framtida

Så vil de ut en tur. De kappløper rundt på gårdsplassen, leker og tuller med hverandre.

– Vi har hemmeligheter og sånn også, sier Laila.

–Tenker dere noen gang på framtida?

– At vi skal ha det gøy sammen, kommer det kjapt fra Laila.

– Men ikke akkurat noe reisegreier, kommenterer Shaimaa.

Hun har reist nok for en stund.

– Kanskje vi kan jobbe sammen, foreslår Shaimaa mens Laila nikker.

Shaima og Laila

Shaimaa ser lyst på fremtida.

Foto: Anne Wirsching

Shaimaa har enda et ønske:

Jeg håper det blir fred og ro i Jemen og at det blir et mye finere land. Akkurat som Norge. Da kan jeg dra på besøk dit.

Shaimaa