– Jeg sov dårlig i tre uker

• Se dokumentar øverst i artikkelen

Jeg er Kai Stokkeland, journalist og fotograf i NRK Sørlandet og har laget en dokumentar om det som trolig er Nord-Europas lengste Via Ferrata.

Egentlig har jeg tendenser til høydeskrekk, og har alltid tenkt at høye fjellvegger egner seg best til å se på.

Men når muligheten til å klatre opp Straumsfjellet i Rysstad dukket opp i juni 2015, tenkte jeg at det var en sjelden mulighet til å prøve ut hva jeg kunne klare.

Utfordringene var om jeg kunne mestre det rent fysisk og psykisk, og samtidig filme underveis for å kunne lage et severdig tv-program om klatrestien i Valle i Setesdal.

• Les: Denne klatreløypa blir trolig en av Nord-Europas lengste

Sov dårlig i tre uker

Så snart NRK ga meg klarsignal til å gå i gang med planleggingen, begynte spenningen å stige. Jeg sov dårlig i tre uker før opptakene og var usikker på hvordan dette skulle gå.

Klatreerfaring hadde jeg ikke, og jeg kunne ikke vite hvordan ville reagere på høyden. Problemet mitt var at jeg, i tillegg til å henge i en wire oppi fjellveggen, skulle lage et tv-program underveis.

Jeg var full av bekymringer:

• Hva om jeg blir så redd at jeg ikke klarer å klatre opp?
• Tenk om vi må leie helikopter for å komme ned igjen?
• Og hvordan går man egentlig på do når man henger i en fjellvegg?

Heldigvis hadde jeg med Børre Bergshaven. Han har bygd viaferrataen og vet hvordan man kommer seg sikkert opp. Vi fikk også med Arne Holskog og konen hans Noi Lamnoi. Begge bor like ved veggen.

Dermed var vi tre nybegynnere i veggen. Holskog er også grunneier i området, uten at det hjalp ham noe særlig på vei opp.

I tillegg til å grue meg til selve klatringen, måtte jeg også planlegge den tekniske delen av opptakene. Jeg valgte å sette et GoPro kamera på to av guidene.

Selv brukte jeg et håndkamera til opptak og intervjuer. Dette har to lydinnganger, og jeg brukte en trådløs myggmikrofon på Børre i tillegg til kameramikrofonen.

Jeg hadde et reservekamera i sekken, noe som skulle vise seg å være en tabbe.

• LES: Nord-Europas lengste i sitt slag
• LES: Vil bygge Via Ferrata til Europas høgste sjøklippe

Spektakulære dronebilder

NRKs ekspertise på luftfoto hadde to ledige dager mellom naturopptak i Nord-Norge og Bislett games. Dermed kunne de ta turen til Valle for å filme hele klatringen. Jeg var forventningsfull til hva disse gutta kunne få til, for jeg visste at de var flinke.

Men i løpet av testene kvelden før klatringen viste det seg at NRK ikke hadde tillatelse fra Luftfartsverket til å filme høyere enn til 500 meter.

Siden veggen er enda høyere enn dette måtte vi bare akseptere at det ikke var mulig å filme selve toppen ovenfra. De merket vel også at jeg var nervøs, for de ga klare og tydelige beskjeder om at dette kom til å gå bra.

Dronegutta fikk store tekniske utfordringer underveis. Blant annet forsvant dronens GPS-signal flere ganger når dronen kom for nærme fjellveggen.

Dette førte til at dronen en gang hang seg fast i et tre og måtte bæres ned igjen. Men totalt sett gir dronebildene et helt nytt perspektiv på fjellveggen og klatreruta. Det ble vakre tv-bilder.

– Alle kan klare det

Selve klatringen foregikk under ledelse av Børre. «Det handler ikke om å være flinkere enn de andre. Det handler om å utfordre seg selv, å vinne over seg selv», sa han gjentatte ganger.

Børre er en erfaren og dyktig guide, som inngir stor tillit med sitt egasjement og sin kunnskap.

Han mener de fleste kan klare å klatre opp Straumsfjellet, hvis de er i normalt god form og ikke har ekstrem høydeskrekk.

Guidene som betjener fjellet kan stoppe besøkende som de mener ikke har kapasitet til å klatre helt opp. Det har hendt noen få ganger, men de aller fleste klarer å klatre helt til toppen.

Fjellet er så høyt at når man kommer over halvveis er det faktisk enklere å klatre helt opp enn å forsøke å komme seg ned igjen.

Men guidene har med seg utstyr som taljer og ekstra tau for å hjelpe de som trenger det på de vanskeligste passasjene.

Jeg stolte veldig på Børre og de andre guidene underveis.

Ble svimmel

Det første legget opp er bare en liten forsmak på det som venter senere. Enkel klyving, og litt vandring i en idyllisk skog. Men fra 200 meters høyde begynner «moroa».

Her opplever vi bratt klatring i lange luftige partier med flere hundre meter stup under beina. Uten tilretteliggingen med bolter og trinn ville disse områdene kun vært tilgjengelige for erfarne fjellklatrere.

Men selv om klatringen ikke er teknisk vanskelig etter tilretteleggingen, er veggen like høy og luftig som tidligere.

Det fikk jeg snart kjenne. Når man klatrer i det bratteste partiet skal man på et tidspunkt runde et hjørne.

Her er det 400 meter ned til bunnen. Jeg ble svimmel da jeg kikket ned. Måten å mestre dette på var ved å kun fokusere på wiren, trinnene og fjellet, og i hovedsak holde blikket rett fram eller oppover.

Måtte slite underveis

I tillegg til at jeg skulle klatre, måtte jeg også intervjue deltakerne på vei opp. Det er mildt sagt utfordrende å skulle stille vettuge spørsmål til andre når man er nervøs og har 300 meter luft under beina.

Jeg var veldig redd hele den siste delen av løypa, og da klarte jeg heller ikke lenger å bruke mitt eget kamera. Heldigvis tilbød guiden Børre Bergshaven seg å filme mot slutten.

Den tyngste passasjen var det siste stupet like før toppen. Her er det overheng, slik at man faktisk klatrer utover.

Her fikk jeg kjenne tyngden av det ekstra kameraet som fremdeles lå i sekken.

Vekten dro meg nedover, slik at det ble mye tyngre å klatre oppover. Jeg var helt utslitt og holdt på å falle da det sto på som verst. Heldigvis var guidene oppmerksomme og coachet oss alle tre opp til toppen.

Endelig på toppen

Da vi endelig sto på toppen var det uvirkelig. Minutter tidligere hang vi i et bratt stup hvor det var bare en karabinkrok som skilte oss fra den sikre død. Plutselig sto vi nå på toppen i god behold og visste at vi hadde opplevd noe helt spesielt.

Vi brukte fem timer fra bunn til topp. Det er helt normalt. Turen ned igjen går på baksiden av fjellet, på en helt vanlig skogssti. Totalt tok hele begivenheten over ni timer.

Selve klatringen foregikk 10. juni 2015. Ruta ble offisielt åpnet tre dager senere, med stor åpningsfest i Valle. I løpet av 2015 klatret over 700 personer opp veggen, i tillegg til guidene.

Reiselivsnæringen i Setesdal håper viaferrataen i Valle vil bli få stor betydning som turistattraksjon.

I ettertid er jeg glad for at jeg gjennomførte ruta. Det var noen steder i løypa hvor jeg kjente at jeg var langt utenfor det jeg var komfortabel med, men alt i alt opplevde jeg jo at jeg klarte å komme opp uten varige men.

Målet var å klatre opp i god behold, og i tillegg lage et tv-program. Jeg klarte begge deler. Nå håper jeg at folk vil like programmet.