Fra mafiajakt til fisk

Det blåser stiv kuling på fiskemottaket på Flekkerøy i Kristiansand, men Stefano møter oss med et stort, varmt smil.

– Politiarbeidet i Roma kunne være vel så kaldt som vinden her på øya.

– Det var kjølige netter og arbeidsdager som du aldri så enden på, sier han, mens han frakter en stabel fiskekasser på trucken.

Når arbeidsdagen er slutt, skal han hente datteren Amina Stefania i barnehagen. Det er på grunn av henne at det ble flytting til Norge.

– Det var et godt valg. Nå føler jeg fred med meg selv!

Fra terror til fisk

I le av noen garnhauger forteller han at han arbeidet 26 år med terrorbekjempelse i Roma. Det var et liv hvor han måtte holde det han erfarte i yrket strengt hemmelig. Nå jobber han med fisk og reker, og kan snakke fritt.

Men han ønsker ikke å fortelle mye om det han holdt på med i sitt tidligere yrkesliv. Kollegene på fiskemottaket har visst lite.

– Jeg visste ikke noe om politiarbeidet hans før jeg leste intervjuet med ham i Fædrelandsvennen, sier Sigbjørn Kleiveland som er salgsansvarlig i bedriften.

– Han er en veldig god kollega og svært omgjengelig, men snakker lite om den tidligere jobben, sier Kleiveland.

Hemmelig

Stefano er heller ikke komfortabel med å bli intervjuet om sitt tidligere yrkesliv.

– I Italia var jeg aldri i media. Dersom det hadde kommet et bilde av meg i en avis, hadde jeg vært ferdig.

Jeg savner Italia og familien der, men jeg savner ikke jobben. Nå er livet her!

Han arbeidet 25 år i politiet. 20 av årene var på gata. I all slags vær.

– Jeg har politiet i hjertet, men jeg har stengt en dør og åpnet en annen. Jeg trodde på politiarbeidet og likte å hjelpe andre. Men jeg så altfor mye som var dårlig. Nå vil jeg fjerne minnene fra vold og kriminalitet. Jeg har levert inn uniformen og fått et nytt liv. Og jeg elsker det. Jeg vil leve i fred med andre.

– Jeg var heldig som aldri trengte å bruke tjenestevåpenet mitt. Jeg har ikke drept noen. Og takker Gud for det, sier han.

– Bra land for barn

Det var da kona Juliana ble gravid, at Stefano for alvor begynte å tenke på å forlate Italia. Han søkte jobber i Norge fordi han hadde kommet fram til at Norge var et bra land for barn.

Han får støtte av Unicefs kartlegging av barns oppvekstvilkår hvor Norge ligger på andreplass. Langt nede på lista, på 22.-plass, kommer Italia.

Noe som også talte for å flytte, var at politijobben i Italia var bortimot umulig å kombinere med et familieliv.

Farlig og ensomt

– Jeg likte jobben i Italia, men den var kaotisk, sier Stefano.

Han så mye vold og hadde dårlige opplevelser hver dag. Han visste når arbeidsdagen startet, men aldri når den sluttet.

– Jeg så folk bli drept, men jeg kunne ikke fortelle noe når jeg kom hjem.

– Jeg måtte ha det inni meg. Det er umulig å glemme.

I en periode skulle han avlytte telefonen til en kriminell person. Arbeidet strakte seg over seks måneder og kunne føles meningsløst.

– Men en gang jeg tok en kaffe på en bar, hørte jeg plutselig stemmen som jeg kjente igjen. Jeg satt med ørene på stilker og fikk viktig informasjon. Det førte til at vi fikk forhindret alvorlig kriminalitet. De seks kjedelige månedene viste seg å være viktige.

Han hadde også oppdrag med å følge folk som sto på mafiaens dødsliste. Og han var livvakt for gjester som var på statsbesøk i Italia.

Nå har han altså byttet ut Romas gater med sørlandsidyll på Flekkerøy. Familien bor i et lite hvitt hus etter en mellomtilværelse i campingvogn i Oslo og Kristiansand.

– Enig i avgjørelsen

– Da Stefano var i antiterrorpolitiet, kunne jeg ikke snakke med ham i telefonen, sier Juliana.

– Du visste aldri når og om han kom hjem fra oppdrag. Han risikerte mye, og fikk lite igjen for jobben. Politiet i Italia tjener elendig. Stefano hadde lagt sin elsk på Norge, og jeg elsker Stefano. Hvis han syntes det var bra for oss å dra til Norge, ville jeg følge ham.

Nå er begge fornøyd med valget de gjorde. De føler seg godt mottatt på Flekkerøya.

– Da vi kom hit, banket naboen på døra, og ga oss en kurv egg, sier Stefano.

– Folk er veldig hyggelige her.

– Godt å være barn i Norge

Julia mener folk kjenner naboene sine bedre her enn i Roma.

– Vi kjente bare noen få av familiene som bodde i blokka vår selv om vi hadde bodd der i 11 år. Italia endret seg da den økonomiske krisen satte inn. Folk tenker mest på seg selv. Det er mafia over alt og mye korrupsjon.

Stuen bærer sterkt preg av at det bor en fireåring i huset. Det er leker i hver krok. Amina Stefania er jo også grunnen til at familien flyttet.

– I Norge bryr de seg om barn, sier Stefano.

– Politikerne legger til rette for at det går an å ha barn! I Italia er det mange som ikke tør sette barn til verden. Økonomien tillater det ikke. Nå som vi er kommet til Norge, kan vi til og med satse på å få et barn nummer to!

• Les: Fikk sparken fordi hun ble gravid
• Les: – Roma på randa av kollaps

– Har alt jeg trenger

– Klarer du å lukke døra til det forrige livet?

– Den døra er lukket for alltid. Når jeg sier noe, er det avgjort. Jeg liker det nye livet. Jeg ser at min datter er lykkelig. Da er jeg også lykkelig!

Klokka 15 henter Stefano datteren Amina Stefania i barnehagen. Vel hjemme i hagen løper hun rundt med sølvsko og glitrende sommerfuglvinger. Og pappaen stråler.

– Jeg er overbevist om at vi gjorde et godt valg. For første gang i livet har jeg alt jeg trenger!

Å søke jobb i Norge var en beslutning kona Juliana var enig i. Stefano trodde nesten ikke det han hørte da han i Roma fikk en telefon fra Oslo med tilbud om å være sjåfør for turister i Oslo og siden Kristiansand. Og nå er det altså jobb med fisk og reker på Flekkerøy. Juliana har fått jobb som tolk i Kristiansand.