Ensomheten du ikke ser

De siste årene har vi gjentatte ganger blitt fortalt at en av fem nordmenn føler seg ensomme.

Regjeringen har nå laget en plan der arbeidet mot ensomhet står sentralt.

For alle trenger noen å snakke fortrolig med, men mange har ikke en slik person i livet sitt.

Det er også vanskelig å vite hvem som kjenner på slike følelser. Disse folkene kan være mødre, de kan være fedre, politisk aktive, engasjerte, smilende.

Få tør å fortelle hvordan de egentlig har det, innerst inne.

Hamar sommeren 2019. Andrea Falkenhem (28) er på leting etter en nær venn. Hun kjenner på ensomhet i hverdagen.

– Jeg savner å ha en bestevenn i nærheten, sier hun ærlig.

Hun sitter i sofaen i tomannsboligen hun deler med samboeren Atle Ruud og datteren Vilja på Ridabu utenfor Hamar. Over henne på veggen henger familiebildene tett i tett i sorte rammer. Tre lykkelige ansikter smiler mot fotografen. To store og ett litt mindre.

Utad ser alt så bra ut. En snill samboer, en skjønn datter, nytt hus, to biler, assistentjobb i friluftsbarnehage, kule kollegaer. Andrea har livet på stell.

Likevel er det noe som mangler.

Vanskelig å være innflytter

Da hun var hjemme med datteren hadde hun en super barselgruppe. De seks mødrene og babyene møttes flere ganger i uka. Trente sammen, dro på kafe og besøkte hverandre.

Hun hadde et håp om at det ville fortsette sånn. At de i alle fall ville få tid til å treffes innimellom. Men da høsten kom, ble det lite tid til å møtes. Andrea og de andre mødrene begynte på jobb og barna i barnehage.

Hun er fortsatt venn med dem, men kjenner på at de andre har alt sitt på Hamar. Foreldre, søsken og barndomsvenner. Andreas barndomsvenner og familie bor i Sverige.

Hun merker at det er vanskelig for en innflytter som henne å få gode venner i nærheten.

– Jeg føler at jeg ikke er noens førsteprioritet her. Det er vondt å kjenne på. Samtidig vil jeg ikke gi folk dårlig samvittighet heller, sier Andrea.

Flaut å fortelle

Hun prøver å forklare ensomheten hun kjenner. Beskriver den som en rar følelse. En følelse hun hittil bare har delt med moren og samboeren.

Å forklare hvorfor hun ikke har fortalt om ensomheten til flere, er vanskelig. Hun er en åpen person, men tror hun synes det er flaut å fortelle om.

– Jeg er også ganske emosjonell så jeg blir lei meg når jeg snakker om det, sier hun.

Her må hun ta en pause i samtalen. Hun og samboer Atle ser på hverandre. Han smiler til henne. Atle er en stor støtte. De to kan snakke om det meste.

Jentekvelder

Andrea savner «den nære, avslappende relasjonen». Ei venninne som hun kan gjøre hverdagslige ting med. Ei som kommer impulsivt på besøk og som bare er der.

Hun og bestevenninnen Olivia flyttet sammen til Norge for seks år siden. De bodde sammen med Atle og en kompis av han på en gård. Jentene jobbet på et lager på dagtid. Om kveldene så de film, laget god mat og lakket neglene foran tv-en.

Bestevennene backpacket i tre måneder. Så flyttet Olivia hjem til Sverige. Andrea ble igjen i Norge. Venninnen etterlot seg et stort savn.

Andrea synes det er vanskelig å få gode, nære venner i voksen alder.

– Jeg skulle ønske jeg bare kunne rope det ut: Jeg er ensom, vil du bli min bestis? Alt er enklere hvis du er åpen og snakker om det, men det er vanskelig. Jeg kommer aldri til å gi opp jakten på å finne en nær venninne her også, sier hun og smiler.

Porsgrunn sommeren 2015. Thomas Melhus føler seg usynlig. Verdiløs. Tom. Hvilken forskjell gjør det egentlig om han er til stede eller ikke?

I 40 minutter har han sittet alene i en bred vinduskarm. På gulvet rett i nærheten sitter 15 andre ungdommer i en sirkel. De diskuterer ivrig den omstridte fraværsgrensa til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

Alle ungdommene i rommet representerer Elevorganisasjonen, også Thomas. Han sitter i styret i Telemark.

Hittil har ingen i gjengen på gulvet merket at han sitter for seg selv. Han satte seg i vinduskarmen fordi han følte seg utenfor. Han ønsket også å se hvor lenge han kunne sitte der uoppdaget.

Plutselig er det en gutt som spør om ikke han også vil joine ringen? Han setter seg motvillig ned med dem.

– Jeg har alltid tenkt at ensomhet er at du er alene. Da dette skjedde innså jeg hvor ensom du faktisk kan være med andre mennesker rundt deg, sier Thomas.

Han har slitt med å føle tilhørighet hele livet. På barneskolen ble han mobbet og utestengt. Det preger han fortsatt. De siste årene har han også slitt med depresjon. Selvbildet har vært dårlig. Først det siste året har han greid å like seg selv.

Lange helger

Da Thomas flyttet til Kristiansand for å studere for to år siden, visste han hvor viktig det var å ha et sted å gå. Han engasjerte seg derfor som frivillig på studentpuben, men kom aldri inn i noen gjeng.

Tanken var å begynne på nytt. Flytte til et sted hvor ingen kjente ham og få nye venner. Det har ikke vært lett, selv om han har prøvd hardt.

– Jeg fant ingen tilhørighet og begynte å kjenne på ensomhet der også, forteller Thomas. Han er ikke så god på small talk og liker heller de litt større temaene. 23-åringen mener han er mye eldre i hodet enn alderen hans tilsier.

I dag er han med både i koret og i korpset, men har ikke funnet noen nære venner der heller.

– Jeg kjenner mest på ensomhet når jeg er sammen med andre eller når jeg er alene over lengre tid for eksempel i helgene, forteller Thomas.

Fredagen liker han godt. Da er det deilig å slappe av alene. Se på en serie. Sprette en cola. Lørdag og søndag er verre.

Han får tiden til å gå ved å se på Netflix, Youtube og å spille Playstation. Den eneste turen ut av huset blir gjerne en tur på Coop.

Han ringer alltid moren og de to barndomsvennene i Skien også. Det hjelper å høre noen kjente stemmer. Etter hvert kommer likevel de vanskelige tankene.

Kanskje jeg burde være sammen med andre mennesker? Kanskje jeg ikke passer sammen med andre mennesker? Kanskje jeg burde hatt en kjæreste eller venn på besøk?

– Jeg blir frustrert, trist og lei meg. Samtidig er det skremmende at jeg ikke har noen å være sammen med i helgene, sier han ærlig.

Mange ensomme studenter

Thomas er langt ifra alene om å føle seg ensom som student. En undersøkelse Folkehelseinstituttet gjorde i fjor viste at en av tre studenter opplever ensomhet «ofte» eller «svært ofte». Totalt var 50.000 studenter med i undersøkelsen.

Thomas har tatt grep for å knytte nye kontakter. I fjor høst ble han med i to grupper som retter seg mot ensomme studenter. Den ene er en vennegruppe som fritidsetaten driver for de mellom 18 og 25 år. De møtes hver mandag for aktiviteter eller matlaging.

Den andre er en samtalegruppe for menn som sliter psykisk. De treffes annenhver uke med studentprest og studentpsykolog. Gruppa har vært verdifull for Thomas.

– For meg har det hjulpet mye å se at andre menn deler følelser. Jeg har selv vært veldig åpen om hva jeg sliter med der, sier han.

Denne høsten starter han på pedagogikkstudie over tre år. Han håper han vil finne nye venner der.

– Jeg drømmer om å ha noen å gå på kino eller ut å ta en øl med. Eller å ha noen å invitere på middagsbesøk, sier Thomas.

Oslo april 2015. Karoline Aarvold sitter i den store Ikea-stolen på hybelen like ved Ullevål sykehus. Det er tre måneder siden hun flyttet fra hjemstedet Tjøme i Vestfold, og ble en av 210 nye juss-studenter.

Ingen av dem har sett den 19 kvadratmeter store hybelen hennes.

Karoline bruker tiden på studier eller ser dokumentarer. Hun jobber også mye på Kiwi-butikken på Majorstua. Snapchat har hun ikke. Instagram er hun innom, men orker aldri å gå inn der på lørdagskvelder.

Hun scroller gjennom nettavisene. En VG-artikkel med tittelen «Ensomhet er like farlig som å røyke» fanger oppmerksomheten. Helseminister Bent Høies budskap er at ensomhet må tas mer på alvor. I artikkelen står det også at unge i aldersgruppen 16–24 og eldre over 80 år er mest ensomme.

Karoline kjenner et sug i magen. «Det er jo sånn jeg har det», tenker hun.

Endelig får hun plassert det hun har kjent på helt siden åttende klasse.

Passet ikke inn

På barneskolen var hun en del av et firkløver. Jentene syklet sammen til skolen, gjorde lekser i fellesskap og spilte på samme fotballag. De var en gjeng.

Da den ene jenta flyttet og de to andre fant seg nye venner på ungdomsskolen, var Karoline alene igjen. Hun ble aldri mobbet, men følte ikke at hun passet inn i de andre jentegjengene.

Det at hun alltid har vært en beskjeden og introvert person gjorde det vanskelig å få nye venner.

De andre festet også mye i helgene. Det likte ikke hun, men festingen var en viktig del av tilhørigheten. Hvis du ikke var ute og festet, var du ikke en del av miljøet.

Likevel tenkte hun aldri på at det var ensom hun var. Det var mer en følelse av å ha det kjipt. En følelse av å ikke passe inn.

Da russetiden kom var det ingen som spurte Karoline om hun ville være med på russebuss. Hun droppet derfor å være russ.

På skolen gikk «alle» andre rundt med russeklær og snakket om hvor gøy det hadde vært å «rulle» kvelden i forveien.

Moren kjøpte likevel en russedress til henne. Hun mente Karoline måtte ha på dressen når hun som vanlig skulle gå med korpset på 17. mai.

Har skammet seg

Høsten 2017 innser Karoline at hun må gjøre en innsats for å knytte nye bekjentskaper.

Løsningen blir å gå på et møte for nye medlemmer i det studentpolitiske partiet Blå liste.

I forkant er hun veldig i tvil om hun skal reise. Alle de andre kjenner sikkert hverandre? Hun kjenner ingen.

Møtet holdes på et utested i Oslo. Hun sniker seg opp trappene til andre etasje. Karoline ser en gjeng gutter som sitter rundt et bord og skjønner at disse er fra Blå liste. Hun hilser og setter seg ned.

De finner raskt tonen og snakker om utenrikspolitikk og om hvordan partiet skal gjøre det bra i studentvalget.

I ettertid tenker Karoline at dette møtet var viktig for å komme ut av ensomheten.

– Å oppsøke et nytt sted og snakke med nye folk, var en barriere å komme over. Jeg trosset både frykten og sjenansen, men det gikk helt fint. Å erfare det, hjalp meg veldig, sier hun.

Sommeren 2019 sitter Karoline i leiligheten hjemme i Skien og tenker tilbake på ungdomstiden og vendepunktet som forandret alt.

– Jeg har skammet meg skikkelig og vært flau over å ikke ha venner, sier hun ærlig.

Karoline skulle ønske hun hadde visst hvor vanlig det er å føle seg alene. Hun er derfor glad for at regjeringen setter ensomhet på dagsordenen.

– I dag er det mer sosialt akseptert å være deprimert enn ensom. Det har vært mer i søkelyset. Jeg tror det er lettere å komme seg ut av ensomhet hvis flere snakker om det.

Hun har ett år igjen av juss-studiene. Samtidig er hun nestleder i Vestfold og Telemark Unge Høyre hvor hun har funnet et nytt fellesskap. Der møtte hun også kjæresten Marius som i vår også ble samboeren hennes.

I ettertid ser hun hvordan hun hele tiden passet på å holde seg aktiv for å «skjule» ensomheten. Både overfor seg selv og de rundt henne.

Hun satt blant annet i kommunestyret i Tjøme samtidig som hun studerte juss og jobbet i helgene.

Folk lurte på hvordan hun fikk tid til alt.

– Sannheten er jo at jeg hadde masse tid fordi jeg aldri fant på noe med andre. Jeg hadde ingen å gå tur eller ta en kaffe med.

Løsningen

Hun skulle ønske hun hadde tatt ansvar for sin egen situasjon tidligere.

– Den eneste måten å komme seg ut av det på er å ta kontakt med folk. Du må oppsøke situasjoner hvor du treffer andre. Det er lurt å finne folk som har de samme interessene som deg.

Ensomhet og utenforskap er saker Karoline brenner for og ønsker å ha fokus på i Unge Høyre i tiden framover.

– Jeg tror det er viktig å samarbeide med frivillige organisasjoner og skape gode møteplasser. Vi må rett og slett gjøre ensomhet litt mer vanlig. På den måten blir det lettere for dem som kjenner på ensomhet å komme seg ut av det, sier hun.