En natt på Føden

Kvelden er mørk og rufsete. Regnet dusker mot vinduene i fjerde etasje ved Arendal sykehus. I gata nedenfor reflekteres frontlysene fra en ensom bil, i den våte asfalten.

Hverdagen går sin vante gang der ute, men på føden ligger det flere og venter på at tilværelsen blir snudd opp ned. Det er bare en time igjen før en ny dag banker på døra.

– Det har vært skikkelig hektisk her den siste tida! I helga var det en som fødte på venterommet, forteller jordmor Susanne B. Bringsvær.

De siste dagene har 11 blå og 7 rosa nålhoder blitt festet på den store knappenålstavla i korridoren. 18 små mirakler har funnet sted i C-fløyen de siste dagene, tre stykker bare i dag.

– Jeg får bare ikke nok av fødsler! Jeg blir helt høy på livet, sier Susanne euforisk. Fortsatt full av adrenalin etter å ha tatt imot ei lita jente i vannfødsel for kort tid siden.

Naturen går sin gang

– Det har vært en del å gjøre i dag, men det har roa seg nå, oppdaterer Susanne.

Hun har ledet kveldsskiftet på Føden, og er klar for å gi stafettpinnen videre. To barnepleiere og to jordmødre skal våke over nybakte og vordende mødre i nattetimene som kommer. De er rustet med nytraktet kaffe, gode sko og strikketøy.

– Jordmor-yrket er helt uforutsigbart. En fødsel kan ta 30 minutter eller 15 timer, det vet vi aldri. Vi er i 2016, og er vant til å kunne planlegge det meste, men fødsler – der er det fortsatt back to basic, sier fagjordmor Karin Lillejord Kristoffersen.

Det skjer ting på rom 34

Oppslagstavla inne på det lille vaktrommet viser at det er tre kvinner innlagt på føden.

Flere kan komme i løpet av natten, det vet man aldri, men foreløpig informeres nattevaktene om det er en i uke 26 som har magesmerter, en som har fått satt inn en såkalt ballong for å få litt fortgang i sakene og en som har begynt å få rier.

På rom 34 ligger Gunn Vibeke Terjesen (40). Jordmor Karin har hatt ansvar for henne de siste timene, og vil ha henne undersøkt før hun går av vakt.

– Nå kommer det en, sier Gunn Vibeke.

Hun kniper igjen det høyre øyet og legger hånda over den bulende magen. Hun er en uke over termin, og har blitt satt i gang med ballong og modningstabletter. Som regel gjøres dette når kvinnen er to uker over termin, men prosessen blir satt i gang tidligere for kvinner over 40 år.

Ballongen ble satt inn for tre dager siden, og nå begynner det å skje ting. Endelig.

– Du bør nok ringe mannen din snart, smiler Karin.

På barrikadene for fødeavdelingen

– Vi får så mange grønne og fine damer hit nå, sier Karin.

Med «grønne» menes kvinner det ikke er forbundet risiko med. Etter at nyfødtposten ble lagt ned ved Arendal sykehus i fjor, er alle risikofødsler flyttet til sykehuset i Kristiansand.

Jordmorkapasiteten der er derfor til tider sprengt, og flere kvinner med en planlagt normalfødsel må til Arendal for å føde.

– Pågangen her er fortsatt stor, og det er vi glade for. Men vi vet aldri, en tilsynelatende normal fødsel kan ende med komplikasjoner, forteller Karin.

Hun har jobbet på fødeavdelingen siden 2007, og er blant dem som har stått på barrikadene for å beholde nyfødtposten i Arendal.

– Nedleggelsen har ikke ført noe positivt med seg. Det er ikke noe positivt ved å sende en nyfødt baby i ambulanse til Kristiansand midt på natta. Det har gått greit, men det er på tross av, ikke på grunn av, forteller hun.

Skulle det skje noe alvorlig og livstruende finnes kompetansen fortsatt på huset. På barneavdelingen står alltid et team av barneleger og sykepleiere klare, men Karin frykter at sykehuset i Arendal etter hvert vil bli et mindre attraktivt sted å jobbe for nyutdanna leger, og kompetansen gradvis vil forsvinne.

Lykkelig over å kunne føde i Arendal

Om kvelden fylles den anonyme korridoren av spente søsken og stolte besteforeldre. Det vrimler av barselgaver, fotokameraer, brusflasker og kjekspakker.

Kjersti Holtan har blitt mormor for aller første gang, og stirrer oppslukt ned på den lille bylten i armene. Hun er så bitte-bitte liten. Den lille jenta var utålmodig og kom til verden hele fem uker før termin.

Da riene startet i uke 34 troppet mamma Ann Elin Holta og pappa Ivar Cretix Håvas opp på fødeavdelinge i Arendal. Men beskjeden var klar; prematurfødsler frem til uke 35 regnes som risikofødsler. Ann Elin og Ivar fikk beskjed om å sette seg i bilen og kjøre til Kristiansand.

– Det var en nedtur. Kristiansand er så langt unna. Dessuten følte vi oss nesten som en belastning. De var stressa og hadde mye å gjøre der, forteller den nybakte pappaen.

Riene kom og gikk, og det ble flere turer til Kristiansand de neste dagene. Men én dag over uke 35, smalt det. Fødselen var i gang, og med en dags margin ble de tatt imot med åpne armer på Føden i Arendal.

– Det var fantastisk timing! Vi er så glade for at vi kunne føde her! Det er så god stemning, hyggelige folk og fine rom, skryter de nybakte foreldrene.

• Les også: Legger ned nyfødtposten i Arendal
• Les også: Frir til fødende feriegjester
• Les også: Slik gikk det da nyfødtposten forsvant

Alle gode ting er ... seks?

Besøkelsestiden er over for lengst. Det er tomt i sofaene ved resepsjonsdisken, den eneste lyden som fyller korridoren er knirkete barnegråt fra ferske babyer. Natten ligger

som svart bomull rundt vinduene.

Ved Arendal sykehus ligger barsel- og fødeavdelingen vegg i vegg. På den ene døra henger en håndskreven lapp med oppfordring til de besøkende om å ikke bli så lenge, på den andre en plakat med fødselens ulike stadier, illustrert ved kvinnens ansiktsuttrykk.

På fødestue 1 har mimikken til Gunn Vibeke begynt å stramme seg til. Den sorte joggebuksa er byttet ut med en blå sykehus-skjorte. Nå ligger hun i senga med et bånd rundt, som måler babyens hjertefrekvens og intensiteten på riene.

De er kraftigere nå. Lystgassen er god å ha når smertene skylder over henne. Hun puster, konsentrerer seg.

– Dette klarer du kjempefint. Du er så rolig og god, roser nattens jordmor, Kaja Creutz.

Mannen Alf Thormod har kommet og følger oppmerksomt med på kona. Han henter eplejuice, saft og avkjøler panna med kalde kluter. En mann som tydeligvis vet hva som forventes fra sidelinja.

– Jeg har gjort det før, humrer han.

Dette er nemlig ikke første gang Gunn Vibeke og Alf Thormod er på fødestua, men mest sannsynlig den siste, skal vi tro seksbarnsmoren;

– Nå får det holde, ler Gunn Vibeke mellom riene.

Skyhøy smerteterskel

Klokka er 02.30, og radioen på skjenken inne på fødestua byr på Jahn Teigens «Optimist». Under vinduet er en liten sittegruppe med to lenestoler og et bord pyntet med lilla blomster og permen «Velkommen til fødeavdelingen».

Selv om klokka er langt over midnatt er stemningen på topp, men smertene begynner å grense mot uutholdelige. Gunn Vibeke har bestemt seg for epidural, og jordmor Kaja ringer etter anestesilegen, mens hun gjør klart sterilisert utstyr på et trillebord.

– Jeg har hatt epidural med tre av de andre, og det funka veldig bra. Er det mulig med bedøvelse, så hvorfor ikke, sier hun, og setter seg opp på sengekanten.

Hun krummer ryggen så godt hun kan over den bulende magen, mens legen stikker nåla i ryggen. Flere forsøk må til før han treffer riktig.

– Det må jeg si. Jeg er vant til adskillig mer skrik og armer og bein enn dette, skryter han.

Virkningen kommer nærmest på sekundet. Gunn Vibeke slapper av og drar dyna godt over seg i senga. Hun har nesten ikke sovet på tre døgn, så jordmor Kaja mener dette er en gylden mulighet for både mor og far til å hente seg inn før det braker løs.

Alf Thormod blir beordret om å legge seg i dobbeltsenga som er ment for mor og barn etter fødselen, før Kaja skrur av radioen og lyset, og lukker døra forsiktig bak seg.

– Jeg er ikke der inne hele tiden. Jeg lar henne gå inn i sin egen boble og naturen gå sin gang. Det er hun som er hovedpersonen, jeg er der bare for å se til at alt går bra, forklarer Kaja

Strikking og skravling

Klokka har blitt 03.30, og på vaktrommet ligger en eim av nytraktet kaffe. Stuebordet er lite og sofaen myk. På hektiske netter får de nesten ikke tid til å sette rumpa nedpå her, på rolige netter er det fort gjort å sovne i putehaugen.

Flere har funnet frem strikketøyet, mange av babyluene på avdelingen har tatt form mellom hendene til jordmødrene og barnepleierne som jobber her.

Kaja skjenker i en kopp kaffe, og byr kollegaene på hjemmebakt banankake.

– Vi har mye kos på jobben, smiler hun, og setter seg i sofaen slik at hun kan følge med på Gunn Vibekes rier på monitoren.

De andre jordmødrene er nysgjerrig på om det blir noen fødsel i natt.

– Det hadde vært gøy med en baby før vi dro hjem i dag, sier barnepleier Trine Bele.

– Det går unna nå, smiler Kaja fornøyd, og forteller de andre nattevaktene om superdamen på fødestue 1. Seks barn! Med samme mann! Det går et lite gisp gjennom rommet.

– Nei, det er ikke ofte vi har her. Så gøy, ler nattevaktene.

– Var det så vondt sist?

Telefonen ringer. Det er akuttmottaket. Et førstegangsfødende par fra Grimstad har tatt taxi til Arendal. Vannet har gått. Nå står de i heisen på vei opp til fjerde etasje.

Det lyser rødt på varsellampene. Kaja går med raske skritt nedover korridoren, mens en annen jordmor tar imot paret fra Grimstad. Kvinnen holder seg til korsryggen, mens mannen er nedlesset med poser, koffert og bilsetet. Sannsynligvis er en fødsel fortsatt et stykke unna, i motsetning til det som holder på å skje på fødestue 1.

Riene kommer tettere og er kraftigere. Til og med epiduralen klarer ikke holde smertene borte lenger. Gunn Vibeke vet ikke om hun skal ligge, sitte eller stå, og klynger seg til lystgassen som en fattig trøst.

– Jeg kan ikke huske at det var så vondt sist, stønner hun.

Kaja forklarer rolig at det var nok det, men menneskekroppen har en tendens til å fortrenge.

Da Ada kom til verden

Utenfor begynner byen å våkne til liv. Vinduene i noen av nabohusene lyser opp, og lyden av biler som durer av gårde i gata nedenfor, vitner om at en ny dag har startet. For de aller fleste er denne morgenen ganske lik alle andre morgener, men Gunn Vibeke og Alf Thormod vil huske akkurat denne dagen for resten av livet.

– Nå har du full åpning. Nå kommer hun snart, forhåpentligvis før jeg går av vakt, smiler Kaja, og kaster et blikk på den store skoleklokka som henger på veggen. Viserne viser 06.35, vaktskiftet er om litt over en time.

Gunn Vibeke puster seg gjennom riene, hvert sekund er en prøvelse. Hun sier hun ikke orker mer, men jordmor Kaja vet hun kan, og motiverer gjennom den sviende smerten.

Klokken 06.59 kommer hun som er verdt all smerte i verden. Ei perfekt lita jenta ser dagens lys på fødestue 1 på Arendal sykehus. Fra mammas bryst kikker hun våkent rundt seg, mens en tåre triller nedover pappas kinn.

Barnepleier Trine og jordmor Kaja er røde i kinnene, og smiler rørt fra øre til øre.

– Er det ikke fantastisk? At to celler kan bli til et lite mirakel. For en fin, liten jente, sier Trine, og tørker og veier det lille nurket.

– Vi har verdens beste jobb, konkluderer hun.

Gunn Vibeke og Ada, som de fem storesøsknene har bestemt at babyen skal hete, flyttes over i den store, mer behagelig senga. Trine og Kaja gratulerer og ønsker lykke til, før de lukker døra forsiktig bak seg og lar familien få litt tid alene.

De rekker akkurat å sette over en ny kanne kaffe før dagskiftet kommer. Morgenfriske og opplagte – med gode sko og strikketøy.

– Her må man være forberedt på det meste, man vet aldri hva en vakt på fødeavdelingen vil bringe med seg, smiler Kaja.