En ny start

Chalotte (10) var akkurat ferdig med skoledagen da mobilen ringte.

Det var pappa.

Han fortalte at i dag måtte hun hente småsøsknene i barnehage og på SFO. Han og bonusmamma Anette var på bingo i Arendal. I dag også.

De ville ikke være hjemme før seint, ofte ble det midnatt.

Chalotte hentet de tre jentene på 9, 6 og 5 år. Sammen tuslet de hjem til det hvite huset en halvtimes gåtur fra skolen. Denne dagen ble det tomatsuppe til middag. Andre dager var det nudler eller makaroni med ost.

Hun hjalp småsøsknene med leksene, dusjet og la dem. På senga leste hun gjerne en bok som hun hadde lånt på biblioteket. De små elsket eventyr.

De hadde bodd i det hvite huset en stund allerede. Tidligere bodde de i et rødt hus. Hun hadde også holdt til i et gult hus og et annet hvitt hus. Et par leiligheter hadde hun også bodd i.

Chalotte hadde alltid følt seg som den rare, nye jenta som snart kom til å flytte uansett.

Hun tenkte mye på hvordan det ville vært å bo i det samme huset hele tiden. Og hvordan det ville være å ha en bestevenn som du har kjent helt siden barnehagen?

Før hun fyller 15 år skal Chalotte oppleve å flytte 14 ganger.

Lite aner hun som veslevoksen, pliktoppfyllende og omsorgsfull 10-åring om opprøret som skal komme.

100.000 fattige barn

Både faren og bonusmoren til Chalotte var uføre. Ingen av dem hadde noen utdanning utover ungdomsskolen.

Faren hadde også et rusproblem. Han brukte amfetamin. Bonusmamma Anette hadde en fortid som pillemisbruker.

Charlotte vokste opp i utenforskap. Det handler om mennesker som havner utenfor samfunnet sosialt, helsemessig, økonomisk eller arbeidsmessig, og er et stort problem i Norge.

• I dag er hver femte nordmann mellom 20 og 66 år hverken i jobb eller under utdanning.
• Mer enn 100.000 barn vokser opp i familier med dårlig råd, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

Regjeringen jobber nå med ulike tiltak slik at barn som vokser opp i utenforskap kan få mer og bedre hjelp.

Barne - og familieminister Kjell Ingolf Ropstad har lest Chalottes historie og synes den er viktig.

Nå skal du også få resten av historien.

Dusjet i kaldt vann

Chalotte fortalte aldri noen om hvordan det var hjemme.

Hun ville heller være med venner hjem enn å ha med venner til seg. Hun kunne ikke risikere at det var hun som måtte lage middag til vennene. Det var flaut.

Et par ganger forsvant også strømmen. Da måtte Chalotte dusje i kaldt vann. For å se noe inne på badet måtte hun lyse med mobilen. Hun syntes det var skummelt, ubehagelig og rart.

Hun ble også litt lei seg fordi hun ikke kunne gjøre noe for å hjelpe.

De gangene strømmen forsvant, grillet familien pølser og hamburgere på terrassen. I opptil to uker.

Pappa var rolig og sa det gikk fint. De kunne bare late som om de var på campingtur.

Hans ro føltes betryggende for henne.

Samtidig var ikke Chalotte gamle jenta da hun bestemte seg for at hun ikke skulle bli fattig når hun ble stor.

Hennes egne barn skulle slippe kalde dusjer og dårlige middager.

Smakte på vodka

Sommeren før niendeklasse flyttet Chalotte til moren. Hun var 14 år og barnevernet mente det var for ustabilt for henne å bo hos faren og bonusmoren Anette.

Da hadde hun gått ett år på en annen ungdomsskole. Til sammen hadde hun gått på fem ulike barneskoler.

Chalotte hadde allerede en vennegjeng i Vennesla på Sørlandet hvor moren bodde. De var ikke som vennene hun hadde fra før.

For da hun bodde hos faren hang hun i en skoleflink jentegjeng. Vennesla-gjengen skulket skolen og drakk alkohol i helgene.

Chalotte hadde ikke bodd lenge hos moren før hun smakte alkohol for første gang. En ettermiddag dro hun og bestevenninnen hjem til en eldre kompis. Den kvelden drakk hun Smirnoff Ice.

Deretter ble det vodka og whisky.

Chalotte følte at hun hadde vært flink så lenge. Nå var det hennes tur til å ha det gøy og skeie ut. Nå kunne noen andre passe på henne for en gangs skyld.

Hun kjente på at alle hadde så store forventninger til henne. Selv hadde hun ikke mye tro på seg selv.

«Jeg vil heller skuffe folk nå enn senere», tenkte hun.

Saueflokken

Gjengen kalte seg «Saueflokken» og hang mye hos henne og lillesøsteren Katarina. Det var enkelt å stikke fra friminuttet og løpe til deres hus fordi det lå rett ved skolen.

Katarina var bare 16 måneder yngre enn Chalotte og bodde også hos moren.

Ungdommene røyket på kjøkkenet og spiste coco pops mens moren var på jobb. Andre ganger stjal de mat i varmdisken på Meny, eller tok bussen til byen.

Der hang de utenfor McDonalds. Ofte skulket de hele dager.

Politiet begynte å patruljere utenfor det hvite huset for å passe på at det ikke ble et «hengested».

I helgene var det alltid fest. Venninnene spleiset ofte på en helflaske vodka til 300 kroner. Spriten kjøpte de av en smuglerfyr som var lagret som «Kinamannen» på Chalottes mobil. De hang mye med eldre ungdommer.

Hjemme ventet moren Anita på døtrene. Hun satt oppe sent og så serier på tv, men fikk med seg lite av det som skjedde på skjermen.

I hodet herjet tanker som «Drikker jentene?». «Hvor er de?». «Hva holder de på med nå?».

Hvis døtrene på 14 og 15 år ikke svarte på telefonen, ringte hun til vennene deres.

Likevel var det først en vinterkveld da Chalotte gikk i tiendeklasse at moren ble virkelig redd for henne.

Kvelden alt snudde

Lærerne på skolen gjorde det de kunne for «Saueflokken». Hver morgen fikk de frokost i første time.

Mens de spiste knekkebrød med ost og drakk oboy avtalte ungdommene ofte i hvilket friminutt de skulle stikke.

Verken husarrest, inndragelse av pc eller penger for karakterer fungerte. Både skolen, politiet og barnevernet var til slutt involvert.

Festingen og skulkingen fortsatte.

En februarkveld i tiendeklasse var gjengen samlet bak hallen i hjembygda. De satt på en steintrapp og drakk.

Chalotte var veldig full og havnet i en krangel. Plutselig fikk hun nok.

Hun var så lei alt styret. Foreldre som blir skuffet. Barnevern. Politi. Drama. Alltid drama.

Plutselig fikk hun for seg at hun ikke orket mer. Hun ville ta livet sitt.

Hun fortalte vennene hva hun tenkte. Så gikk hun.

Stoppet av politiet

– Det er fjernt å se tilbake på det nå.

Chalotte (20) ser for seg hendelsen hvor hun planla å ta sitt eget liv. Hun tror hun hadde gjort det hvis ingen hadde stoppet henne.

Heldigvis skjønte vennene alvoret og ringte politiet. Tre uniformerte menn hentet Chalotte og kjørte henne hjem. Hjem til en mamma som ble redd.

Hun hadde ikke skjønt at datteren var så langt nede.

Chalotte forteller at dette var første og eneste gang hun har hatt selvmordstanker.

Hendelsen fikk henne til å innse at nok var nok. Hun måtte ta grep.

Det har hun gjort, med god hjelp fra blant annet den videregående skolen hun begynte på. Hun er utdannet barne - og ungdomsarbeider.

Nå er planen å bli sosionom. For å greie det jobber hun hardt med skolen. Kontakten med de gamle vennene måtte også brytes.

Vil hjelpe utsatte barn

Barne - og familieminister Kjell Ingolf Ropstad mener Chalottes historie viser hvor viktig det er at alle barn blir sett, spesielt de som strever.

– Historien hennes gjør sterkt inntrykk på meg. Hun tok i barndommen et ansvar som tilhører voksne og ikke barn.

Han er imponert over at hun er kommet dit hun er i dag og at hun bruker erfaringene sine til å hjelpe andre.

I disse dager utformer regjeringen den såkalte BarnUnge21-strategien. Den skal leveres til Ropstads departement før jul.

Målet med strategien er at færre barn og unge faller utenfor slik Chalotte og søsknene gjorde,

– De som trenger hjelp skal få riktig hjelp til riktig tid, sier Ropstad.

Følte seg ubrukelig

Chalotte synes det er et fint initiativ fra regjeringen, men er ikke bare positiv.

– Det blir fort mye tall og statistikk. For å lage et best mulig tiltak som gjør en forskjell, er det viktig å snakke med de som trenger hjelpen, sier hun.

Hun mener også det er nødvendig å snakke med dem som har fått hjelp som fungerer.

20-åringen sitter ved et langbord sammen med pappa Gunnar Olav Skjeggedal og bonusmamma Anette Olsen.

Det har gått ti år siden hun måtte være «mamma» for småsøsknene på hjemmebane.

Ti år siden hun tenkte at hun ikke ville at hennes egne barn skulle ha det slik hun hadde det.

– Hvis jeg i dag hadde sett barn i samme situasjon som jeg var i, ville jeg tenkt at det var omsorgssvikt, sier Chalotte.

Hun fortsetter:

– Men jeg følte det aldri sånn. For de har alltid vært glade i oss selv om de har valgt litt feile veier. Pappa og jeg har alltid hatt et nært forhold.

Pappa Gunnar Olav tenker tilbake på døtrenes oppvekst. Han innrømmer at han følte seg ubrukelig som far.

I ettertid tenker han at han tok for lett på mange ting.

– Jeg kunne si at det ikke var så nøye om vi ikke hadde strøm, for vi klarte oss. Det er en helt ko-ko måte å reagere på. Jeg skulle aldri latt det gå så langt.

Var et dårlig forbilde

I dag har både Gunnar Olav og Anette fått skikk på livene sine. Faren har snart vært rusfri i seks år. For han var det en stor vekker da døtrene Chalotte og Katarina skeiet ut.

Plutselig skjønte han at det som hendte med jentene, var noe han måtte ta store deler av ansvaret for.

Han var også «drittlei» av det livet han førte.

Hvis ikke han kunne ta seg sammen, kunne han heller ikke kreve at de gjorde det.

– Jeg ville ikke at Chalotte eller søstrene hennes skulle gå gjennom det samme som meg. Det var derfor på høy tid å være den faren og støtten som jeg burde være for dem, sier Gunnar Olav.

Han flyttet til Vennesla for å være nærmest mulig. Etter å ha vært i en ressursgruppe for fedre i to år, utdanner han seg nå som erfaringskonsulent.

Målet er å bruke egen erfaring til å hjelpe andre i liknende situasjoner.

Han har dårlig samvittighet for den urolige oppveksten jentene har hatt. Fokuset nå er å gjøre alt han kan for at det skal bli bedre.

– Henger du deg opp i det som har vært, kommer du ikke videre, sier Gunnar Olav.

Utenforskap som går i arv

Selv fikk han og Anette hjelp hos Mulighetenes hus. Den frivillige organisasjonen og kafeen i Vennesla driver ressursgrupper for mødre og fedre som lever i utenforskap.

Alle følges opp i minst to år og har ukentlige møter med blant annet sosionomer. Barn og foreldre kan i tillegg delta på fritidsaktiviteter og turer.

Tilbudet har vært uvurderlig for både Gunnar Olav og Anette.

– Det har gitt oss grunnlaget for et stabilt liv. For familien har det betydd alt at vi kom inn her, sier Anette.

De jobber begge som frivillige på Mulighetens hus. Hun i kafeen. Han som vaktmester og altmuligmann.

Organisasjonen arrangerer også bursdagsfeiringer for familier som ikke har mulighet til å holde selskap selv. Disse har Chalotte hovedansvaret for.

Hun er også engasjert i annet frivillig arbeid.

Raymond Bærø er daglig leder på Mulighetens hus. Han roser innsatsen til Chalotte.

– Hun er en fighter. Jeg er utrolig stolt av henne. Hun er en av dem som bør bruke livserfaringen sin i arbeid med andre mennesker, sier Bærø.

Han forteller at utenforskapet er stort i den tidligere industribygda Vennesla. De ser også at dette går i arv. Mulighetenes hus ble startet for å bryte dette mønsteret.

Gunnar Olav og Anette er også stolte av hvordan Chalotte har snudd livet sitt og all den frivillige innsatsen hun gjør.

Selv lever de et rolig liv, men har ikke sluttet helt med bingo.

– Forskjellen er at nå gjør vi det gratis på Facebook, sier Gunnar Olav spøkefullt.

Framtida

Chalotte drømmer om å jobbe med barn og unge. På sikt ønsker hun å starte en egen barnevernsinstitusjon.

– Jeg kan sette meg inn i deres situasjon fordi jeg har vært i barnevernet selv. Det håper jeg kan bety mye.

Budskapet hennes til andre som kjenner seg igjen i historien hennes er: Ikke gi opp!

– Jeg brenner for at alle skal få en sjanse. Jeg tror alle som vil, kan få til det de ønsker. De trenger bare litt oppmuntring og motivasjon.

Chalotte tenker foreldre som sliter slik hennes gjorde, selv har et ansvar for å få hjelp. De må innse at de ikke kan ha det sånn.

– Barn har ofte stor lojalitet til foreldrene. Det hadde jeg også. Derfor følte jeg at jeg ikke kunne fortelle noen hvordan vi hadde det, sier hun.

Hennes råd til barn og unge som har det slik hun hadde det, er å fortelle om det til en person de stoler på.

– Det er mange som kan hjelpe deg, men for å kunne gjøre det må de vite om det, sier Chalotte.