Arne ble avhørt i «Skrekkens hus» som 12-åring

Arne Eilertsen var en liten og spinkel guttunge da han fikk sitt første møte med krigen. Han husker lyden av granater som falt, og synet av uniformskledde soldater som etter hvert inntok gatene.

I dag er 84-åringen en av få gjenlevende som fortsatt kan fortelle om grusomhetene som ble begått på Sørlandet under andre verdenskrig. Selv fikk han en liten smakebit av det, da han som 12-åring ble tatt inn til forhør på Arkivet.

– Jeg var forferdelig redd og må innrømme at jeg gråt veldig mye. På det stedet jeg ble holdt fanget, er det toalett i dag. Når jeg bruker det, er jeg ennå redd for å låse døra, sier han.

De to siste tiårene har Arne vært mye i bygningen i forbindelse med arbeid og omvisninger.

Helt siden krigen tok slutt i 1945, har Arkivet stått der som en påminnelse om hva vanlige mennesker er i stand til å gjøre mot andre, når målet de kjemper for blir viktigere enn det enkelte menneske.

Beryktet for grusom tortur

Arkivet ble i utgangspunktet oppført for Statsarkivet i Kristiansand i 1935. Historien om hvordan bygningen fikk tilnavn som «Skrekkens hus» og «Torturens høyborg», begynner i januar 1942. Det var da tyskerne inntok murbygningen i Vesterveien 4, og gjorde den til Gestapos hovedkvarter på Sørlandet.

Gestapo hadde som mål å knekke motstandsbevegelsen i Norge, som stadig vokste seg større. Folk som kunne sitte på viktige opplysninger, eller som var mistenkt for å drive med slik virksomhet på Sørlandet, ble brakt til Arkivet.

I kjelleren på bygningen, hadde Gestapo bygget fangeceller og gjort klart et eget torturkammer.

Gestapistene tok i bruk brutale metoder for å få folk til å snakke, og når det kom til torturmetoder, var kreativiteten stor.

Noen av fangene ble lagt på magen med hendene og føttene sammenbundet på ryggen. Andre ble plassert ved en varm stråleovn over lengre tid. Det ble slått med forskjellige køller, ofte så hardt at huden fikk åpne sår og blodet rant. Det ble benyttet klemmer som ble skrudd fast rundt bena og gradvis strammet til, samt selvstrammende håndjern som skar seg inn i kjøttet.

I fronten for det hele stod SS-Hauptsturmführer og Kriminalkommissar Rudolf Kerner. Under hans ledelse, ble Arkivet en av de mest beryktede Gestapo-stasjonene i Norge.

Direktør for Stiftelsen Arkivet, Audun Myhre, sier at det foregikk tortur i alle etasjene i bygningen, og at Kerner selv var involvert i rundt hundre av disse tilfellene.

Ifølge Myhre skal den aller groveste torturen ha foregått i selve torturkammeret i kjelleren, et rom midt inni bygget som ikke har direkte kontakt med ytterveggene. Der kunne torturofrene skrike så mye de ville, uten at lyden kunne høres utenfor.

Døde av skadene

For noen fikk torturen fatale konsekvenser. Aller verst gikk det med bonde og motstandsmann Pål Eiken.

Eiken ble arrestert i hjembygda Eiken i Vest-Agder natt til 21. mars 1944. Allerede på turen ned til Kristiansand, startet mishandlingen. På Arkivet fortsatte det.

Han ble avhørt og torturert flere ganger. Likevel klarte ikke Gestapo å få noe informasjon ut av ham.

Ti dager etter at Eiken kom til Arkivet, ble han innlagt på Kristiansand kommunale sykehus. Om kvelden dagen etter, døde han.

Kroppen bar tydelige merker etter torturen. Huden på ryggen, magen og kjønnsorganene, var blåsvart etter det han hadde vært gjennom.

Gestapo troppet opp på skolen

Mens slike ting foregikk på Arkivet, var Arne og kameratene ofte i nærheten. De pleide å leke i området.

Før Arne selv ble brakt inn til forhør, visste han så å si ingen ting om hva som foregikk i bygningen. Tyskerne hadde han imidlertid god kjennskap til. Kameratgjengen hadde latt det gå sport i å stjele brød fra tyskernes matlager.

En dag Arne og kameratene var ute og lekte i skogen, fikk de øye på ei steinur som fanget deres interesse. Denne måtte de selvfølgelig utforske nærmere. Da kom de over noe de slett ikke hadde forventet.

– Bak ura var den en hule. Inni den fant vi ei lita hytte. På gulvet lå det noe som lignet på utbrente batteri, sier Arne.

Selv om kameratgjengen ikke helt skjønte hva dette var, ante de at dette burde holdes hemmelig. De ble enige om å ikke fortelle det til noen. Likevel kom dette tyskerne for øre.

En dag mens Arne og kameratene var på skolen, stod Gestapo plutselig på døra. De fire guttene som hadde vært sammen i skogen, ble beordret til å følge med til politikammeret. Der ble de plassert i to biler og kjørt av sted. Gestapistene ville vite hvor denne hytta lå. Guttene måtte vise vei. Etterpå gikk turen til Arkivet, hvor guttene ble splittet og avhørt hver for seg.

Når den ellers så pratsomme 84-åringen forteller om det han selv opplevde, er det saklig og nøkternt. Han bruker ingen store ord. Arne synes det han ble utsatt for, er småtteri i forhold til det andre måtte gjennomgå.

Arne ble aldri satt i fangecelle eller mishandlet på noen måte, men innrømmer at opplevelsen satte en skikkelig støkk i ham.

Han måtte være på Arkivet i tre dager, før tyskerne gav etter for press om å slippe en så ung gutt fri. Arne var den yngste som ble forhørt på Arkivet i løpet av de tre årene Gestapo hadde tilhold der.

– Menneskeforakt og brutalitet har ingen grense

Som barn ble Arne skånet for informasjon om det som foregikk på Arkivet. I dag vet han mye.

Arne viser fram et bilde i svart og hvitt av sin far, som han hadde lite kontakt med i barneårene. Foreldrene skilte lag da han bare var noen få år gammel. I 1942 fikk Arne imidlertid vite at faren var arrestert. Etter dette forsvant han sporløst. Ingen av de nærmeste visste hva som hadde skjedd med ham, eller hvor han var.

Mange år senere, da Arne hadde blitt godt voksen, fikk han se politirapporten om faren. Det var da det virkelig gikk opp for ham, hvilke grusomheter som ble begått på Arkivet.

– Det var umenneskelig, sier Arne.

I politirapporten står torturen beskrevet i detalj. Arnes far, Irgens Joachim Olsen, ble lagt på magen. Bena ble bøyd bakover, hvorpå en av torturistene satte seg på dem. Deretter ble Olsen slått med gummibatonger fra nakken og nedover til knehasene. Han ble tatt kvelertak på og holdt fast. Til slutt ble han slått så hardt i hodet og ansiktet, at han fikk åpne kutt og blødninger.

Arne har lest rapporten mange ganger. Tanken på hva faren måtte gjennomgå, er vond ennå den dag i dag. Når han forteller om dette, rister han oppgitt på hodet. Det blir stille et lite øyeblikk før han fortsetter.

I ettertid har Arne også fått vite hva som hendte med faren da han ble borte. Etter fangenskap på Arkivet, ble Irgens Joachim Olsen overført til Grini fangeleir. I februar 1943, ble han sendt til Tyskland. Etter fangenskap i konsentrasjonsleieren Sachsenhausen, ble han sendt til utryddelsesleiren Natzweiler i Frankrike. Så ble han sendt tilbake til Tyskland igjen. Olsen ble satt fri fra fangenskap 8. mai 1945. Da reiste han tilbake til Norge.

Et senter for historieformidling

Etter krigens slutt, ble Arkivet igjen tatt i bruk av Statsarkivet i Kristiansand. Mens veggene i fangecellene ble revet, ble torturkammeret beholdt. Det ble tatt i bruk som mørkerom.

Da Statsarkivet skulle flytte til et nytt bygg på den andre siden av byen i 1997, ble det bestemt at Stiftelsen Arkivet skulle få overta bygningen.

I årene som fulgte ble det gjort en omfattende jobb med å samle inn informasjon om det som hadde skjedd på Arkivet. I tillegg ble bygningen gjort klar for utstillingsformål. To fangeceller ble rekonstruert i kjelleren. Torturkammeret sto fortsatt intakt.

Arne Eilertsen var en av dem som var med på dette arbeidet.

I 2001 ble Arkivet åpnet for publikum, og siden da har bygningen vært et senter for historieformidling og fredsbygging. Så langt har over 40 000 skoleelever besøkt utstillingen i kjelleren.

I begynnelsen var det historiene om heltene, de som tok de riktige valgene i møte med okkupasjonsmakten, som ble løftet fram.

Blant disse er historiene om Henriette Bie Lorentzen, som ble torturert mens hun var gravid. Det er historien om Alf Mardon Fiveland, som ble torturert mange dager i strekk, og som forsøkte å få å ta sitt eget liv ved å stupe mot gulvet med hodet først.

Blant disse historiene, er også historien bak bysten som står utenfor Arkivet den dag i dag. Det er en byste av lederen for motstandsorganisasjonen på Sørlandet, major Arne Laudal. Han ble torturert på det verste flere ganger, før han ble sendt videre til fangeleiren på Grini. Deretter ble han dømt til døden og henrettet ved skyting av tyskerne.

I utstillingen som er i kjelleren på Arkivet nå, legges det vekt på å fortelle historier om mennesker som tok forskjellige valg. I tillegg til historiene om heltene, formidles også historier om mennesker som valgte å gå over til fienden og samarbeide med dem.

En av disse er historien om nordmannen Ole Wehus, som under sin tjeneste for Gestapo på Arkivet, la for dagen en voldsom brutalitet. I en rapport skrevet i London 2. mai 1944, blir Wehus beskrevet som den farligste av alle angivere i Norge. Ole Wehus ble skutt på Akershus festning 10. mars 1947.

Stiftelsen Arkivet har et klart mål med å fortelle historier om ulike valg som ble tatt i møte med okkupasjonsmakten. Målet er å få ungdom og andre som besøker utstillingen, til å tenke over valgene de tar, og hvilke konsekvenser de kan få.

– Ser du noen gå alene, ta dem inn i varmen

Selv om det er over 70 år siden mennesker ble utsatt for fornedrende og umenneskelig behandling på Arkivet, mener direktør Audun Myhre, at det er viktig å fortsette å formidle disse historiene.

– Selve overskriften for arbeidet vi holder på med er «Større rom for menneskeverd». Det er når menneskeverdet trues, at ideologier som nazismen får utvikle seg i et samfunn, sier han.

De siste tiårene har Arne Eilertsen viet mye av sin tid til å fortelle om hva som skjedde under andre verdenskrig. I tillegg til å være guide på utstillingen på Arkivet, har han i mange år holdt foredrag for norsk ungdom i tyske konsentrasjonsleirer.

84-åringen er opptatt av tema som radikalisering og høyreekstremisme. Han blir skremt av tanker og holdninger som rører seg i slike miljø, og mener vi må gjøre alt vi kan for å forhindre at slike ting får slå rot.

Arne mener at det ikke nødvendigvis er så mye som skal til, for å gjøre vanlige mennesker i stand til å begå forferdelige ting.

– Ungdom som ikke får innpass i venneflokken og som står alene, er et lett bytte. De søker søker tilhørighet og anerkjennelse andre steder. Om de får innpass i negative miljø, blir de ofte de verste i sitt slag. Derfor er mitt budskap til dagens ungdom: Ser du noen gå alene, ta dem inn i varmen, sier Eilertsen.

Ifølge Stiftelsen Arkivet, ble 311 nordmenn og minst sju sovjetiske krigsfanger torturert på Arkivet i perioden 1942–1945. De fleste av dem var mellom 20 og 45 år gamle. Volden ble utført av det tyske sikkerhetspolitiet, ofte med norsk hjelp.

Kilder: Stiftelsen Arkivet / «Torturens høyborg» av Kristen Taraldsen, utgitt av Stiftelsen Arkivet og Agderposten