– Kan du tenke deg et bedre sted å dø?

Nå kjører han løyper på Bortelid for 27. året på rad.

Det er på fjellet han opplever de store kontrastene.

Morgenstunder som er stille og milde. Sola som farger himmelen og snøen rosa og oransje, før den selv titter opp over horisonten.

Andre dager må han kjøre med fulle lys i vind og snødrev for å se brøytestikkene.

Det er fint å dra ut tidlig og være helt aleine i fjellet, synes hans.

For da får han tenkt.

Fascineres av fargene

Klokka er 06.00. Det er fortsatt mørkt, men dagen varsler sin ankomst med en turkis stripe lys mot øst.

Tråkkemaskinen beveger seg sakte rett opp i siden av alpinbakken.

Lyskasterne viser vei. 10 tonn og 360 hester. Den når toppen med letthet.

– Se der. Himmelen er helt lilla der borte. Og oransje den veien, sier Lennart Reiersdal.

Fargene endrer seg raskt.

– Når du ser dette så skjønner du at mennesket ikke er det største på denne jord, sier han å retter smilende på capsen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Kjørte opp 6000 kilometer med løyper i fjor

Det å gi folk en mulighet til å oppleve fjellet er den største drivkraften for Lennart.

– Når jeg treffer skigåere som vinker og smiler kjennes det godt. Å gi glede er den største glede. Det er det, sier han.

Det er på tide å lage løyper til fjellhungrige skiturister. Det beste er når løypene er helt oppgåtte. Da har det vært mange folk på tur.

Bak maskinen er en jevn vei med sylskarpe spor på hver side. Innimellom skyves litt snø på plass, for å lappe sammen en løypebit av våren.

Lennart og hans maskin, som på det raskeste går i 10 kilometer i timen, spiser seg innover Åserals snøkledde tak.

– I fjor kjørte vi 6000 kilometer med løyper. Dette skal være et godt sted å være på ferie. Det fineste er når jeg treffer smilende glade mennesker i løypa. Det ser ut som at de setter pris på jobben vi gjør, sier han.

En liten hvit sky kommer flyvende over fra fjellknausen. Den flyr over ham og forsvinner over neste topp.

– Se de rypene. Er de ikke fine? Det er gøy å få oppleve naturen slik.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Elsker fjellet

Lennart stopper doningen i enden av løypa, som i anledning påska, går frem til rett under Bortelids høyeste topp Skrivarknuten. Han retter på noen brøytestikker og henter fram kaffen.

Sola varmer. Snøen er våt og grovkorna. Han tråkker litt gjennom. Det er mildere enn nede ved skitrekket.

De hvite toppene ligger som en uendelighet av glatte tuer og fjell badet i morgensol.

– Hører du hvor stille det er? Han speider utover på jakt etter lyd. Ingen motordur. Ingen vind. Ikke engang et vingeslag høres.

– Jeg hører alltid litt piping i ørene mine. Men jeg hører stillheten likevel, sier han.

Denne morgenen klatrer Lennart opp bak førerhuset og tar seg tid til å ta det hele inn. Det er mektig. Det gir perspektiver.

Fikk hjerneslag

For over et år siden fikk Lennart slag og alt bråstoppet. Mens andre kjørte løypene på heia var han lenket til hjemmet sitt.

Han bygget seg sakte, men sikkert opp igjen. Det gjorde noe med synet på livet.

– Livet handler mer om å sette pris på dagen i dag. Det er sterkere. Forholdet til mennesker rundt meg er viktigere. Og jeg er mer takknemlig enn noen gang for jobben min.

– Jeg fikk et spørsmål en gang: du er ikke redd for å dø når du er alene på fjellet? Jeg svarte nei, for kan du tenke deg et bedre sted å dø enn her oppe?

Ansiktet sprekker opp i et smil. Lennart Reiersdal rir sakte videre innover heia, i ensom majestet, på sine 360 hester.