Ukens kåseri

Ukens kåsør i Sørlandsakademiet er Ingrid Kristine Hasund

Ingrid Kristine Hasund

Ingrid Kristine Hasund kåserer

Foto: Kjetså, Sigtor / Sigtor Kjetså/NRK

Torsdag 17.april er det Ingrid Kristine Hasund som kåserer. Hun er 1.amanuensis ved fakultet for teknologi. Hun er språkviter, og har forsket på språk og kommunikasjon i voldssaker.

Hør kåseriet

Om Emil i Lønneberget

Hvis Emil i Lønneberget hadde levd i dag, ville han sikkert bli reddet av barnevernet. Emil løp jo ikke til snikkerboa for ingenting, og det kan jo også være han ikke alltid rakk fram. Stakkars Emil. Og stakkars de som ikke har noen snikkerboa å løpe til.

Familievold er tragisk og ufattelig. Når vi hører om et barn som blir slått av pappa, eller en kvinne som blir slått av sin mann, roper vi på politiet. Mannen skulle vært bura inne, tenker vi. Men det finnes noe ved familievold som er kanskje enda mer ufattelig enn selve volden. Og det er statistikken som forteller oss at flertallet av kvinner som blir slått av sine voldelige ektemenn, ikke ønsker å flytte fra mannen. At flertallet av barn som blir slått at sine slemme fedre, ikke ønsker at pappa skal i fengsel. Alle vil de ha slutt på volden, men ikke alle vil ha slutt på forholdet.

Noe av det som har gjort sterkest inntrykk på meg som forsker, er fortellingen fra disse som ønsker å kjempe mot vold uten å flykte fra den. De vet ikke sitt eget beste, tenker vi gjerne, og deres stemme drukner i ropet om flere krisesentre og høyere fengselsstraffer. Jeg mener likevel at deres kunnskap er avgjørende for at vi skal få en bedre verden. Så avgjørende, at vi bør få kunnskapen fra vi er små. Derfor har jeg nå skrevet en barnebok mot vold og for kjærlighet. Den handler om de to telefontrollene Mibi og Mobo, som bor inni en magisk mobiltelefon. Når Mibi og Mobo roper hokus pokus mobiliokus, forvandler mobiltelefonen seg om til en mo-bil, en superkul kabriolet, og de to mobiltrollene synes det er kjempegøy å kjøre i mo-bilen på besøk til farfar i fasttelefonen.

Mibi og Mobo er, for å si det enkelt, både snille og slemme begge to, og i boka blir det både ordentlig banning og ordentlig slåssing så blodet renner. Boka er en øvelse i å være åpen omkring vonde og vanskelige ting, blant annet ved å bruke humor. Jeg har som forsker lært masse av å se hvordan noen mennesker som lever med vold, plasserer humor rett ved siden av det vonde og vanskelige. Ikke humor for å fleipe vekk det vonde, men varm, smertelindrende humor. Som den vi finner hos Emil, som kan le både av seg selv og av sin slemme pappa, en pappa som også er snill, og som Emil er veldig glad i.