NRK Meny
Normal

Trener alle dyrene til å gjøre nytte

Alle dyrene i Kristiansand Dyrepark, store som små, blir trent jevnlig. Men det er ikke snakk om sirkuskunster. Her handler det om nyttige ferdigheter. For det aller meste.

Elise Holth

Elise Holth trener med en ekornape i Dyreparken i Kristiansand.

Foto: Line Oftedal Pedersen/NRK

Tidlig morgen i orangutanghuset i Kristiansand Dyrepark. Det dundrer i den smale gangen når metalldøra slår igjen. Bak et tykt tett gitter dukker det opp to mørkebrune øyne i midten av et stort brunt kjøttfullt ansikt.

Matu, 18 år, hann-orangutang nedstammet fra de ville skogene på Borneo. Der er den ville orangutangen utrydningstruet. Her inne er det mer betong enn trær.

– Sprøyte. Armen inntil.

Dyrepasser Hilde Strædet gjør klar en stor plastsprøyte. Matu har vendt siden til og skyver hele overarmen tett inntil gitteret. Sprøyten stikkes inn, det pirkes og klemmes med litt kraft gjennom den brunoransje pelsen et stykke over albuen.

Apen sitter helt stille og venter.

Se hvordan dyrepasser Hilde Strædet trene orangutangen Matu.

VIDEO: Se hvordan Hilde Strædet trener med orangutangen Matu.

Får belønning

Et skarpt klikk høres. En stor munn åpnes mot metallstengene og en grønn drue triller inn. Så gjentas øvelsen. Hver gang Matu gjør som han får beskjed om, klikkes det og en ny belønning legges i det breie gapet hans.

– Så må vi sjekke tempen. Må du komme med øret. Bra! Og så tennene. Fint, sier dyrepasseren.

De må bruke huet litt og tenke, og jobbe for å få godbitene

Dyrepasser Hilde Strædet

Det klikkes og smattes.

Hver morgen trener hun orangutangene. Hun kaller det en slags helsesjekk der alt har en klar hensikt enten det er å øve på å måle temperaturen i øret, sjekke tenner eller ta sprøyte.

– Det er for å gjøre det enklere for både meg, veterinæren og dyrene selv. Vi har gitt bedøvelse på denne måten tidligere. Også er det aktivisering. De må bruke huet litt og tenke, og jobbe for å få godbitene, sier hun.

Hilde skrur på en laserpenn. En liten rød prikk danser over gulvet inni buret og stopper brått på litt rusk.

– Hente hit.

Den voksne hunnen Nony hopper bort, plukker det opp og kaster det ut gjennom gitteret. Klikk. Drue.

– Flink! Det er praktisk når de kan plukke søppel inne hos seg selv også, smiler Hilde.

Hvor mange larver tar det å åpne ei katteluke?

Ute, i et bitte lite bur på baksiden av ekornapehuset sitter student og praktikant Elise Holth på huk. Hun titter inn gjennom ei katteluke av matt pleksiglass.

En liten skygge kommer hoppende. Noen centimeter stor rosa hånd holder på innsiden av luka noen korte øyeblikk og forsvinner.

Mark

Et litermål fylt med larver. Det er snadder for ekornapene.

Foto: Line Oftedal Pedersen/NRK

Alle ekornapene er inne, selv om de i teorien står fri til å gå inn og ut av huset som de selv ønsker. Det er denne teorien apene ikke har lært ennå.

Den ene apen etter den andre farer fram til den tilsynelatende stengte luka. Der er det full stopp. Elise har påtatt seg jobben med å trene dem til det.

– Ja, kom da.

Elise holder en hånd inntil glasset med en fristende feit mark som bukter og vrir på seg. Et ekornapeansikt kommer til syne tett inntil vinduet. Det titter ut. Men blir borte igjen.

– Før var det bare en helt åpen luke her men så satte vi inn en katteluke, og så prøvde de ikke engang. De skjønte ikke hvordan å åpne den, sier Elise.

Hun åpner luka på full gap og holder fram larva. Et øyeblikk etter er den forsvunnet inn i munnen til den første ekornapen som smetter ut. Fra å holde luken helt åpen skal Elise gradvis lukke den mer og mer, helt til apene forstår prinsippet og åpner katteluka av seg selv.

Hun har et litermål halvfylt med larver og en stor dose tålmodighet. Tre dager og noen treningsøkter senere springer alle ekornapene inn og ut av huset sitt som de selv ønsker.

Ekornape i Dyreparken i Kristiansand

En ekornape blir lært opp til å selv gå inn og ut en katteluke.

Foto: Line Oftedal Pedersen/NRK

Slipper stress, tvang og farlige situasjoner

De aller fleste dyrene i Kristiansand Dyrepark blir trent jevnlig. Store som små. Halvkilos keisertamariner læres opp til å gå på vekta frivillig, akkurat slik to hundre kilos løver også trener på.

For å sjekke om dyrene har fått skjulte sår eller skader trenes tigrene blant annet til å hoppe opp og vise fram buken. Det har oteren også lært. Alternativet er å fange dyrene og dope dem ned før undersøkelser. Med trening unngår man farlig stress.

Klikker

Slik ser en «klikker» ut.

Foto: Line Oftedal Pedersen/NRK

Felles for treningen av alle dyrene er at de belønnes med godbiter når de gjør som de blir bedt om, og ofte brukes en «klikker» for positiv forsterkning. De hører lyden og får en belønning når de gjør noe riktig.

For å kontrollere og føre dyrene uten å måtte fange dem eller være i buret sammen med dem brukes en såkallt target.

– Dette er ikke sirkuskunster men nyttig trening.

Biolog Helene Axelsen står på en stige og stryker forsiktig på ansiktet til en sjiraff. Han slikker på en tom plastflaske festet med gaffatape på en lang pinne.

En såkallt target. Hver sjiraff har en egen target som de kjenner igjen og skal følge. Hver gang Melvin holder mulen på targeten og lar Helene være nær øynene får han en gulrotbit. Sjiraffene er sensitive for berøring.

– Målet er at han til slutt skal la meg gi ham øyedråper uten at vi må bedøve ham først. Rusk i øyet kan gi store irritasjoner og vi må prøve å unngå full bedøvelse for å behandle det.

Å bedøve en sjiraff er en risiko. De ramler rett bakover og med den lange halsen er faren for at de blir skadet relativt stor.

En sjiraff som slipper risikoen ved bedøvelse. En løve som veies uten å dopes ned. En tiger som flyttes og ikke jages. En småape som frivillig klatrer inn i et lite bur i stedet for å bli fanget med håv når den må til dyrlege.

Alternativene er både stressende og kan være farlige.

Helene Axelsen

VIDEO Se hvordan Helene Axelsen og de andre dyrepasserne trener dyrene i Dyreparken i Kristiansand.