Sørlandssenter-drapet: – Marie sa at noen hadde stukket henne

– Marie lå på ryggen med to eller tre stykker rundt seg, jeg lurte på hva som hadde skjedd. forteller kollegaen ved Coop OBS, Lars Ruud Andersen. Han er sterkt berørt, og tårene renner i vitneboksen i Kristiansand tingrett.

De to unge kollegaene hadde begynt å bli litt kjent, og hadde blant annet snakket om trening. Marie Skuland var en dyktig crossfit-utøver.

Nå lå den 17 år gamle kollegaen på golvet i kjøkkenavdelingen. Andersen illustrerer hvordan hun lå med armene i kors over brystet:

– Hun sa at noen hadde stukket henne.

Han må ta en pause.

– Jeg løp rett ut på parkeringsplassen. Jeg måtte finne ut hvem som hadde gjort dette.

– Virka som en befrielse da politiet kom

Utenfor hovedinngangen til Coop OBS får han øye på tiltalte et stykke opp mot rundkjøringa:

– Det var ekstremt. Det var høylytt. Kniven var der hele tida mot oss, og vi prøvde å få henne til å kaste den fra seg.

Han forteller at jenta løp inn igjen i senteret, og at det brøt ut panikk da folk hørte skrikene og så kniven.

Det er tiltaltes forsvarer Hege Aarli Klem som har oppnevnt vitnet for å få belyst hvordan hun fremsto i situasjonen. Forsvarer vil få frem om det kan påberopes psykotiske tegn.

– Responderte hun da dere snakket til henne, spør Aarli Klem.

– Nei, jeg prøvde å få henne til å kaste kniven i en busk. Jeg husker jeg tenkte at det virka som en befrielse da politiet kom. Det virka som at hun venta på å bli pågrepet, og det så ut som en lettelse. At det var trygt å bli pågrepet. Det var ikke noe motstand.

Desperat etter å få hjelp

Retten fikk også høre vitnemålet til Tore Albert Henriksen, som er veileder i Mental Helse sin hjelpetelefon. Han snakket med henne to dager før drapet. En av mange samtaler han hadde hatt med jenta den siste tiden.

Jenta hadde ringt ofte flere ganger daglig de to siste månedene. Samtalen 24. juli var annerledes, forteller Henriksen:

– I denne samtalen var hun helt desperat etter å få hjelp. Hun sa; «jeg må ha hjelp, koste hva det koste vil».

Vitnet forteller at hun var veldig fortvila over at hun ikke kom inn på ungdomspsykiatrisk avdeling, og at hun ville legges inn.

– Jeg husker veldig godt hun sa det var fullt på avdelingen.

Henriksen sier hun flere ganger ringte Mental Helse da hun sto på Varoddbroa:

– Hun har hatt en følelse av at ingen kan hjelpe og ingenting nytter. Hun har strevd med å bli møtt og forstått.