Smertefulle minner fra en barndom med vold blir teater

Med en pappfigur av seg selv tar han med seg barndommen opp på scenen i Kilden i Kristiansand. Men det koster den profilerte komikeren å fortelle historien om oppveksten.

– Jeg har gått mange runder med meg selv og spurt om jeg klarer å formidle historien slik at den blir til hjelp for noen. Nå er det ingen vei tilbake.

• Les: – Var veldig redd for å bli far

«Lykkeliten»

I forestillingen «Lykkeliten» ser han tilbake på livet med en pappa som slo. Men Rune Andersen har brukt humor for å komme seg videre.

– Jeg følger egentlig hele livsløpet mitt for å sette barndommen i perspektiv. Ideen til forestillingen kom etter at jeg hadde kapslet dette inne i 40 år. Da jeg begynte å grave i det som har vært fælt, fant jeg også minner som har vært fine. Minner som har gjort at jeg overlevde og kan klare meg greit – selv om jeg har opplevd mye vanskelig.

– Alle har en historie

Rune Andersen sier at alle som kommer til å følge forestillingen i Kilden, har en historie.

– Min historie er kanskje annerledes og røffere enn andres, men noen kan også ha opplevd enda røffere ting. Samtidig har livet mitt stort sett vært fantastisk. Så dette er en historie du kan grine av. Men du kan også le så du griner, forhåpentligvis!

Andersen understreker at dette er en forestilling om barndom, men ikke for barn.

– Det er et tankekors!

Klovnens to ansikter

Pål Mangor Kvammen er regissør for forestillingen.

– En del av det å være klovn handler ofte om å ha en bakside av medaljen også. Noe som ligger i bunnen og som gjerne har trigget at du blir humorist. At du forsvarer deg med humor, sier Kvammen.

Rune Andersen lager forestillingen fordi den kan bety noe for andre som har tilsvarende barndomsopplevelser.

– Dette foregikk på 60- og 70-tallet, men foregår i stor grad i dag også. Jeg kunne laget en humorforestilling og vasket det av meg. Men dette er det riktigste og viktigste jeg har laget, tror jeg.

– En lydløs gutt

Andersen forteller at han for kort tid siden traff læreren fra barneskolen:

«Du var ikke bare stille. Du var lydløs», sa han til meg.

– Det var litt sterkt å høre. Men han var en som betydde mye. Og som fikk lyd i meg!

Forestillingen har premiere 17. januar.

– Det er to måneder til, og de månedene trenger jeg, sier Rune Andersen.