NRK Meny
Normal

– Himmelen er blå, selv om den er full av skyer

300.000 nordmenn bruker antidepressiver i løpet av et år. Det reelle tallet over folk med depressive plager er langt høyere.

Cecilie Skagestad

Cecilie Skagestad kjemper fortsatt en knallhard kamp for å bli frisk. Men i dag klarer hun å se det blå på himmelen. For få år siden orket hun ikke engang se opp.

Foto: Lars Erik Larsen / NRK

– Du misforstår hva folk sier, lukker deg inne, glemmer ting og er ikke opptatt av det som var interessant før. Du mister overskuddet.

Slik beskriver Cecilie Skagestad (51) livet som deprimert.

Hilde Regevik

– I perioder har jeg ikke klart å komme meg ut døra, sier Hilde Regevik.

Foto: Lars Erik Larsen / NRK

Depresjon er den mest utbredte psykiske lidelsen blant voksne i Norge. De fleste kjenner noen som sliter eller har slitt med depresjon. Men det kan være vanskelig å oppdage.

Depresjonen grep også tak i Hilde Regevik (38). Det skjedde da bestevennen døde for drøyt 20 år siden. Hilde forsøkte å gå samme vei, men mislyktes.

– En dag fikk jeg tanker om at alle ville få det mye bedre hvis jeg ikke var her. Jeg følte at jeg var en belastning. Jeg hadde et raseri som ingen forsto og fikk ikke sagt det med ord. Da prøvde jeg å ta livet av meg, forteller Regevik.

Mørketall

Einar Kringlen

Pensjonert psykiatriprofessor og overlege Einar Kringlen. (Arkivfoto)

Foto: privat

De to kvinnene i Kristiansand er to av mange som har fått kjenne depresjon på kroppen.

Ifølge Folkehelseinstituttet regner man med at det til en hver tid er mellom seks og 12 prosent i samfunnet som lider av depresjon.

Pensjonert professor i psykiatri, Einar Kringlen, sier alvorlige, gjentagende depresjoner er relativt sjeldne.

– Men lettere og moderate depresjoner er veldig vanlig og det er vanskelig å gi noe eksakt tall. Men at det er veldig hyppig, det er helt klart. Risikoen for å få en depresjon en eller annen gang i livet er kanskje 20-30 prosent hos menn og 40-50 prosent hos kvinner, basert på svenske og danske tall, sier Kringlen til NRK.no.

– Man blir ikke glad lenger

Det er mye som kan føre til depresjon. Årsakene kan være mange og sammensatte.

– Påkjenninger i livet, som mobbing, trakassering, utestenging, mangel på bekreftelse og slike ting kan føre til depressive lidelser. Hvis man går med dårlig selvbilde og blir isolert eller utestengt over tid, kan det bli en stor risikofaktor i forhold til depresjon, sier Kari Kvaal, klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie og mangeårig forsker på psykisk helse.

Hovedsymptomet på at en person er deprimert, er ifølge Kvaal kort og greit endring i adferd.

– Nedtrykthet, fortvilelse og konsentrasjonssvikt. Man synes alt er tungt og blir mer passiv. Søvnen reduseres. Man blir ikke glad lenger og man flater ut følelsesmessig. Endrede spisevaner og at man gråter mye kan være indikatorer, sier Kvaal.

La «ertingen» i skuffen

Cecilie Skagestad

Cecilie Skagestad møtte veggen i 2006. Hun håper å en dag kunne være i jobb igjen.

Foto: Lars Erik Larsen / NRK

– Jeg ble slått, sparket, spyttet på, lugget, låst inne på do og oversett.

Mobbingen la grunnlaget for mørketankene som skulle forfølge Cecilie Skagestad (51) ut i voksenlivet.

– Vi hadde lærere som syntes det var greit å ha noen som ble mobbet i klassen. Da kunne også de få ro. Og på 60-tallet var det ikke noe som het mobbing, det var erting, forteller Skagestad.

Hun fikk bytte skole da hun skulle begynne på ungdomsskolen. Da avtok den fysiske mobbingen. Tiden på ungdomsskole ble i stedet preget av psykisk mobbing.

– Etter hvert har jeg skjønt at jeg egentlig har vært smådeppa siden barneskolen. Jeg lagret mobbingen i en skuff, forteller kvinnen som vokste opp i Skien men som de siste 28 årene har bodd i Kristiansand.

Hun klarte likevel å utdanne seg til spesialpedagog. Men utover i voksenlivet fungerte ikke ting som de skulle hverken på jobben eller hjemme.

– Vi hadde lærere som syntes det var greit å ha noen som ble mobbet i klassen. Da kunne også de få ro. Og på 60-tallet var det ikke noe som het mobbing, det var erting.

Cecilie Skagestad

– Jeg brydde meg ikke

– Jeg tok ikke vare på meg selv og brydde meg ikke om hva jeg spiste eller hva jeg gjorde. Jeg skaffet nok en del utfordringer for de jeg bodde sammen med. Jeg tror de gruet seg til å komme hjem noen ganger, når jeg lå der på sofaen og hadde vondt av meg selv. Jeg mistet kollegene på jobb og jeg mistet det sosiale livet. Det var vanskelig for meg.

Hjelpen kom da smellen kom i 2006. Sammen med legen begynte hun å nøste opp i årsakene til de depressive plagene. Fortrengt mobbing og tyngende hverdagsutfordringer hadde gradvis gjort livet uutholdelig.

Med hjelp av legen fikk hun åpnet og tømt skuffen. Det var godt å få svar på hvorfor ting hadde gått så tungt.

– Det var deilig. Det var ikke noe nedverdigende i det hele tatt. Godt å få røsket ut en del av det som hadde skjedd. Få det ut av kroppen, sier Skagestad.

Gadd ikke være trist lenger

Cecilie Skagestad

– Kost og mosjon kan gjøre at en kommer ovenpå igjen, sier Cecilie Skagestad.

Foto: Lars Erik Larsen / NRK

Etter at bunnen var nådd, var hun fast bestemt på å stake ut en ny kurs.

– Det kan høres ganske banalt ut, men jeg gadd ikke å ha de triste tankene lenger, sier Skagestad.

Med en lege som dyttet forsiktig i ryggen, begynte Skagestad å sette seg små mål. For eksempel at hun skulle ut å gå seg en tur på et bestemt tidspunkt. Hun tok også et kraftig oppgjør med kostholdet og mosjonen.

– En må være såpass ærlig at en går i seg selv og spør «Hva vil du med livet ditt?», og sette seg noen mål. En kan ikke bare være avhengig av alle andre. En må uansett kunne ta tak i seg selv. Så jeg har slike selvrealiseringsrunder noen ganger. Da kan en være tøff med seg selv. En må videre. Sett ikke for mange mål, men noen konkrete. Det har vært en veldig god læring for meg, sier Skagestad.

Ut blant folk

Hun har kommet seg gradvis på beina igjen mye på grunn av lavterskeltilbudet ROM (Råd og muligheter) i Kristiansand, som hver mandag inviterer til «kjøkkenpraten» på Frivillighetens hus.

– Himmelen er blå, selv om den er full av skyer. Det kan være godt å komme sammen med andre mennesker som har noe av de samme utfordringene. For det er faktisk veldig mye positivt å se, sier Skagestad.

Tobarnsmoren som blir bestemor for andre gang til sommeren er ennå ikke tilbake i jobb. Men på god vei.

– Jeg har lyst til å jobbe igjen. Og det er godt å merke at en har lyst.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Bestevennene

Hilde Regevik

Hilde Regevik har aldri blitt helt bra etter den knallharde perioden for om lag 20 år siden.

Foto: Lars Erik Larsen / NRK

– Jeg ser så tydelig nå sammenhengen med at jeg har stengt av følelser i kroppen, sier Hilde Regevik.

Også for hennes del ble grunnlaget for et hardt liv lagt i barndommen.

Da Hilde var fem år gammel, giftet hennes mamma seg med en ny mann. Moren hadde gått fra Hildes alkoholiserte far.

– Det fungerte greit i begynnelsen. Helt til mamma fikk en sønn sammen med ham. Etter det har jeg alltid følt meg mindreverdig, sier Regevik.

På skolen ble den veldig sjenerte jenta mobbet. Men hun hadde en bestevenn i kusina som satt i rullestol. Tospannet dannet en sceneduo som opptrådte i lokalmiljøet, der Hilde sang og danset.

– Vi hadde et veldig nært forhold. Når jeg sang og danset, så følte hun på en måte at også hun gjorde det, sier Hilde med et smil om munnen.

Med kusina ved sin side klarte hun å flykte fra vonde ting hjemme og på skolen.

– Jeg hadde henne jeg alltid kunne betro meg til. Det spilte liksom ingen rolle hva folk sa eller gjorde mot meg. Det som betydde noe var hva hun syntes.

– Den største risikofaktoren i forhold til depresjon er faktisk kjønn. Å være kvinne.

Kari Kvaal

Flammen sloknet

– Det hopet seg opp da min kusine døde, da jeg var 17 år gammel. Da ble alt veldig utrygt for meg. Jeg følte ikke at noen forsto meg på samme måte som henne. Vi hadde et veldig tett bånd som det er vanskelig å forklare, forteller Hilde Regevik.

Tapet av venninnen førte til en knallhard depresjon. Pillene hjalp ikke. Tenåringen kom heller ikke inn på noe behandlingsprogram på sykehuset.

Da hun var 20 orket hun ikke mer.

– Da prøvde jeg å ta livet av meg.

Regevik overlevde selvmordsforsøket og fikk psykiatrisk hjelp.

Men ting har aldri blitt helt bra. Frem til i dag har livet gått i skyggedaler. Depresjonene har kommet igjen og igjen, og 38-åringen har bare sporadisk klart seg i arbeidslivet.

– Til tider har jeg slitt med veldige angstproblemer og ikke klart å komme ut av døra. Og på denne tida når det blir mørkt og du ikke har noe energi eller overskudd til noe, så har store deler av mitt liv gått til å ligge på sofaen.

Hilde Regevik

Hilde Regevik sier hun har innsett at hun lider av tilbakevendende depresjon. Men hun er fast bestemt på å fortsette å smile.

Foto: Lars Erik Larsen / NRK

Livslang kamp

– Overgrep som jeg har blitt påført både fysisk og psykisk tidligere i livet har gjort noe med min depresjon. Jeg har trodd at det alltid er meg det er noe galt med, sier Regevik, som også har fibromyalgi som gjør depresjonene spesielt ille om vinteren.

Psykomotorisk behandling har vært en av de viktigste faktorene til at hun har kommet seg gjennom de mørkeste periodene.

– Jeg var ikke klar over tingene som setter seg i kroppen og hva det gjør med negative tanker, før jeg ble voksen, sier Regevik ettertenksomt.

Å ikke bære på det vonde i skjul, men å kunne snakke om følelsene har vært viktig for Kristiansands-kvinnen. Og det behøver ikke være med helsearbeidere.

– Det er ikke sikkert at det alltid er psykologene som hjelper deg videre i livet. Det kan være hvem som helst. Men det er viktig å ha noen å snakke med og tørre å åpne seg til. Få tilbakemeldinger, sier sørlendingen.

– En dag fikk jeg tanker om at alle ville få det mye bedre hvis jeg ikke var her. Jeg følte at jeg var en belastning. Jeg hadde et raseri som ingen forsto og fikk ikke sagt det med ord. Da prøvde jeg å ta livet av meg

Hilde Regevik

Fornøyd med «det lille»

Også i dag tar hun noe medisiner mot de depressive plagene og får fortsatt profesjonell hjelp til å takle livet.

Hun konsentrerer seg om å ta de små skrittene.

– Jeg har trent på å være fornøyd med «det lille». Ok, hvis jeg ikke får til alt jeg ønsker, så prøver jeg i hvertfall å se på hva jeg kan få til i løpet av en dag.

– Å finne noe du brenner for er kjempeviktig. Noe du føler du kan mestre. Det kan for eksempel være å ta seg av dyr, noe som har vært en veldig stor trøst for meg. Å være glad i noen er viktig, sier Regevik.

Skrittene hun har tatt har ført til at hun i dag er ungdomskontakt i Mental Helse i Kristiansand.

– Jeg begynner å se at jeg kanskje har ressurser til å være til støtte og hjelp for andre mennesker. Fortsatt har jeg mine ting som jeg må jobbe med, men jeg vil bruke det negative til noe positivt. Man må heller snakke i hjel ting enn å tie i hjel ting. Jeg vil hjelpe andre, sier Hilde Regevik.

Video VPL-PGM-121110-WW

Hør humoristen Rigmor Galtung fortelle hvordan hun opplever depresjon. (Arkivvideo)

Isolasjonsfellen

Nettopp det å snakke om ting kan være viktig. Ifølge ekspertene skal man ikke isolere seg når depresjonen rammer.

– En del har lett for å legge seg til sengs og mure seg inne. Men det er viktig at pasienten prøver å gjøre visse ting. Så må man være litt snill med seg selv og gjøre det man kan ha lyst til, sier Einar Kringlen, og legger til at det også er svært viktig å forsøke og snakke med noen om problemene.

– Det er nettverket som skal ta kontakt

Kari Kvaal

Kari Kvaal er Dr. philos. ved Høgskolen i Oslo og Akershus og Høgskolen i Hedmark. (Arkivfoto)

Foto: Privat

Kari Kvaal råder personer med depressive tanker om å ta kontakt med noen så fort som mulig, i første omgang med noen de stoler på i sitt eget nettverk, fremfor legen som kanskje har et kvarters konsultasjonstid.

Men mange tar ikke kontakt. Og da mener hun de som står nær må gripe inn.

– Veldig ofte sier nettverket at «du må bare ta kontakt hvis du trenger meg». Ved depressive tilstander er det nettverket som skal ta kontakt. Personer som erfarer depressive tilstander blir, for å si det billedlig, stående igjen på perrongen. Da er det vi som skal ta kontakt for å få de med, mener Kvaal.

– Det er lite det er farlig å snakke om. Det er farligere å ikke snakke. Tar man feil, kan man si at det var godt å høre, sier Kvaal.

Dersom man får bekreftet at familiemedlemmet eller vennen sliter, kan det være de små ting som får de inn på rett kurs.

– Jeg tror at man kan hjelpe til ved å beholde rutiner i dagliglivet. Det kan være så enkelt som å be vedkommende om å bli med og ta en matbit, sier Kvaal, og legger til at om man vil hjelpe, så må man belage seg på å gå i samme tempo som den deprimerte, skulder ved skulder.

– Du blir frisk

Einar Kringlen påpeker at det er viktig å minne deprimerte om at de høyst trolig blir friske.

– For pårørende, venner, og for så vidt også leger og andre som behandler pasienter, så er det viktig å holde frem at pasienten blir bra. Det er veldig viktig å være optimistisk. I noen få tilfeller kan det vare i lang tid, men som en regel kan man si at alle depresjoner går over, sier Kringlen.

– Himmelen er blå, selv om den er full av skyer...for det er faktisk veldig mye positivt å se.

Cecilie Skagestad

Et ømt tema

Cecilie Skagestad mener de i nettverket rundt må være forsiktig i tilnærmingen til den deprimerte.

– Det er et ganske ømt tema det der. For det er ikke lov å være depressiv og ha en depresjon. Det er noe vi blir lært opp til at «det er bare å ta seg sammen». Det må i så fall være en forsiktig tilnærming. Man må i hvert fall ikke være bardus og si «jeg tror du er deppa», sier Skagestad, og legger til:

– Jeg så ikke selv at jeg hadde en depresjon. Hadde noen sagt det til meg den gangen, hadde jeg blitt sur. For det var ikke noe i veien med meg.

– Piller ingen vei til varig lykke

Begge ekspertene NRK har snakket med sier man skal være forsiktig med bruk av antidepressiver.

– Medikamenter har ikke så stor betydning som man kanskje tror. Det har vært brukt altfor mye. Det blir ofte en placeboeffekt når pasienten blir bra av medisinsk behandling. Det bør være en skikkelig depresjon før du begynner med antidepressiva. Hvis du er litt lettere deprimert, er det bedre å snakke med venner eller familie, lege eller psykolog, sier Einar Kringlen.

Hilde Regevik tar fortsatt medisiner mot depresjon.

Cecilie Skagestad har klart seg uten.

– Jeg har ikke behøvd medikamenter. Men jeg har respekt for de som må ta medisiner, sier Skagestad til NRK.