NRK Meny
Normal

Skal sendes tilbake til et av verdens farligste land for kristne

Datteren ble kalt vampyrbarn og ble spyttet på. Foreldrene fra Afghanistan, frykter det bare er forsmaken på hva familien må gjennomgå, dersom de sendes tilbake til hjemlandet.

Kirkeasyl

I begynnelsen av november i fjor, ba den afghanske firebarnsfamilien om å få bli i Vågsbygd kirke i Kristiansand. De fryktet at politiet skulle komme å hente dem og sende dem til tilbake til Afghanistan.

Foto: Asbjorn Odd Berge / NRK

Små barnefingre tar tak i pappas hånd og drar i den. Toåringen vil at pappa skal bli med ut. Som mange ganger før, prøver faren å forklare at det ikke går. Og som gangene før, ender det hele med at den lille gutten begynner å gråte.

– Da kan jeg ikke annet enn å gråte med ham, sier faren fra Afghanistan.

For tre måneder siden søkte familien bestående av far, mor, tre døtre og sønnen på to år, tilflukt i Vågsbygd kirke i Kristiansand. Etter at de hadde fått avslag på søknaden om asyl i Norge, følte de at de ikke hadde noe annet valg. I avslaget de har fått, står det svart på hvitt at de må forlate landet.

Blir ikke trodd

Familien frykter å bli sendt tilbake til Afghanistan, landet hvor begge foreldrene kommer fra.

– Vi klarer ikke å la være å tenke på hva som kan skje med oss dersom vi blir sendt tilbake, sier mor i familien.

Selv skal hun ha flyktet fra Afghanistan for å slippe unna tvangsekteskap med en mye eldre mann. Det alene skal være grunn nok til at familien kan være i fare i hjemlandet. Enda verre er det at de skal ha skiftet tro.

Kirkeasyl Vågsbygd kirke

Firebarnsmoren sier hun flyktet fra Afghanistan for å slippe unna tvangsekteskap med en mye eldre mann.

Foto: Kari Løberg Skår / NRK

Begge foreldrene holder fast på at de har blitt troende kristne. Utlendingsnemnda (UNE), som har behandlet asylsøknaden deres, er imidlertid av en helt annen oppfatning.

Det kommer tydelig fram i avslaget:

«UNE mener at det ikke er noenlunde sannsynliggjort at klageren har konvertert til kristendommen, det vil si at han har en kristen overbevisning.»

Afghanistan tredje verst

Om UNE tar feil i denne saken, kan det få store konsekvenser for familien.

Den internasjonale organisasjonen «Åpne Dører», jobber for å støtte forfulgte kristne over hele verden. Hvert år kommer organisasjonen med en «World Watch List», hvor de lister opp land etter i hvor stor grad kristne forfølges.

På World Watch-listen for 2017, står Nord-Korea på førsteplass, Somalia på andre. Afghanistan er satt opp på tredjeplass, etter at landet rykket én plass opp på lista nå i år.

Fagleder i Åpne Dører, Stig Magne Heitmann, har fulgt med på utviklingen i Afghanistan de siste ti årene.

Han forteller om et land hvor hele samfunnet er gjennomsyret av islam, og hvor Taliban de siste årene har vært med på å radikalisere grupper av befolkningen ytterligere.

Heitmann er ikke i tvil om at afghanere som kommer tilbake som kristne, er i fare.

– Det innebærer en enorm risiko. I Afghanistan er det helt utenkelig at noen kan forlate islam og bli kristne. De som gjør det, blir betraktet som gale. De får gjerne en betenkningstid, men om de velger å holde fast på sin nye tro, kan det i verste fall resultere i æresdrap utført av familien eller klanen. Religiøse ledere kan også kreve at det skal skje, sier han.

Stig Magne Heitmann

Fagleder i Åpne Dører, Stig Magne Heitmann, mener at Afghanistan er et farlig land for afghanske konvertitter.

Foto: Åpne Dører

Ifølge Åpne Dører, risikerer konvertitter også å bli fratatt eiendom og å bli utsatt for vold.

Hvor sterkt samfunnet er preget av islam, kommer også fram i Landinfo, informasjonsbasen utlendingsmyndighetene bruker når de skal ta stilling til asylsøknader.

Hvor mange kristne det er i Afghanistan, finnes det imidlertid ingen oversikt over. Det er sannsynligvis svært få.

Kalt vampyrbarn og spyttet på

Når jeg møter det afghanske ekteparet i Vågsbygd kirke, er de i full gang med dagens vask. Mor vasker bord. Far mopper gulv. Toåringen står og ser på. Han er ikke helt fornøyd. Mor løfter ham opp, før hun fortsetter å vaske med gutten på den ene armen.

Etter at familien kom til Norge, har de ikke lagt skjul på sin kristne tro, heller ikke overfor andre afghanere. Hvilke reaksjoner de kan få på dette i hjemlandet, har de allerede fått et lite glimt av.

Den ene av de tre døtrene skal blant annet ha blitt kalt «vampyrbarn», et ord som brukes om barn av foreldre som har forlatt islam og gått over til kristendommen. Den sammen datteren skal også ha blitt spyttet på.

Dette kan ansatte ved skolen hun går på, bekrefte.

Kirkeasyl Vågsbygd kirke

Mens de tre døtrene er på skolen, bruker foreldrene å hjelpe til med å vaske i kirken.

Foto: Kari Løberg Skår / NRK

Fikk sitt første møte med kristen tro i Tyrkia

En av grunnene til at UNE ikke tror på at familien har blitt kristne, er at far ikke opplyste om dette i det obligatoriske asylintervjuet med UDI.

– Jeg sa at jeg ikke lenger ville ha mitt muslimske navn, men jeg turte ikke si noe om min nye tro. Da var det ikke så lett å sette ord på troen heller. Det som startet som en gryende tro, har gradvis utviklet seg til å bli en klar tro, sier far.

Ekteparet sier at overgangen fra islam til kristendom, har vært en lang prosess. Allerede da de hver for seg flyktet fra Afghanistan, føltes det som en flukt både fra religionen og kulturen i hjemlandet.

Begge dro til Irak, hvor de etter hvert ble kjent hverandre, giftet seg og stiftet familie. Da familien hadde blitt til fem, flyktet de videre til Tyrkia. Det var der de skal ha fått sitt aller første møte med kristendommen.

Ekteparet forteller at de ble kjent med kristne som fortalte dem om sin tro, og at de ble nysgjerrige på dette. De sier også at de selv begynte å delta på kristne samlinger.

Etter hvert begynte ekteparet å frykte sin og barnas sikkerhet, og valgte derfor å forlate landet.

Aktive i kirken

Familien kom til Vågsbygd høsten 2015. Det første møtet med Vågsbygd kirke, var i forbindelse med språkkafeen menigheten driver i bydelen.

Av mange afghanere som benyttet seg av dette tilbudet, var det imidlertid bare firebarnsfamilien som involverte seg mer i kirken. Det var uvanlig.

– De som deltar på språkkafeen, pleier ikke å komme på andre arrangement. Denne familien kom på gudstjenestene, sier sokneprest i Vågsbygd kirke, Nils Terje Andersen.

Da familien fikk avslag på asylsøknaden i september i fjor, hadde de vært faste kirkegjengere i over ett år. De deltok på gudstjenester, bønnesamlinger og familiearrangement. De hadde også spurt om å få bli døpt.

Familien anket saken, men det hjalp ikke. UNE holdt fast på sin beslutning.

Kirkeasyl

Den afghanske firebarnsfamilien skal være de eneste som befinner seg i kirkeasyl i Den norske kirke akkurat nå.

Foto: Asbjørn Odd Berge / NRK

– Begynte å dele familiens frykt

Den 3. november, møtte familien som vanlig opp på familiearrangementet «supertorsdag» i kirken. Da det var slutt og andre dro hjem, tok familien kontakt med ledelsen i kirken.

– Det var en sliten familie som møtte oss, sier sokneprest Andersen.

Familien hadde kommet til et punkt hvor de ikke maktet mer. De var utslitte etter våkenetter på vakt ved vinduet. De fryktet at politiet skulle komme og hente dem og sende dem tilbake til Afghanistan.

Ifølge Andersen ba familien om å få bli i kirken. Før menigheten tok stilling til det, så de på andre løsninger.

Nils Terje Andersen

Sokneprest Nils Terje Andersen har blitt overbevist om det afghanske ekteparet er kristne.

Foto: Asbjorn Odd Berge / NRK

– Først prøvde vi å få dem til å se på hvilke muligheter de hadde om de dro tilbake til Afghanistan. Vi tok kontakt med internasjonale organisasjoner, men jeg må innrømme at det gjorde oss motløse. Vi begynte å dele familiens frykt, sier Andersen.

Da familien fortsatt hadde et ønske om å få bli i kirken, ble både biskop og politi informert om at familien hadde gått i kirkeasyl.

En utfordrende sak for menigheten

For Vågsbygd menighet var dette ingen enkel sak.

– Vi er en stor menighet som består av mennesker med ulike meninger om norsk flyktningpolitikk. Noen var spørrende til dette og lurte på om det var en aksjon mot regjeringens politikk. Det ble også stilt spørsmål ved om vi skulle blande oss inn i slike ting, sier Andersen.

Selv mener han dette ikke handler om politikk, men om kirkens ansvar for å vise omsorg for, og hjelpe mennesker i nød.

Menighetsrådet i Vågsbygd valgte å la den afghanske familien få bli i kirken.

På kontoret sokneprest Andersen hadde for seg selv for tre måneder siden, har det blitt trangere om plassen. To medarbeidere i kirken har ofret sine kontorer for at den afghanske familien skal ha et sted å sove. Undervisningsrommet like ved, har blitt familiens stue.

Kirkeasyl

Det er trangt om plassen på kontoret til sokneprest Nils Terje Andersen. Da firebarnsfamilien flyttet inn i kirken, måtte to av medarbeiderne flytte ut av kontorene sine. Rommene har nå blitt familiens soverom.

Foto: Asbjørn Odd Berge / NRK

– Like kristne som meg

I tiden familien har vært i kirken, har sokneprest Andersen blitt godt kjent med dem, og da spesielt far i familien.

De to har hatt lange samtaler om tro, noe som har overbevist Andersen om at de har med en kristen familie å gjøre.

– Det er tre ting som gjør meg sikker på at de er like kristne som meg. Det ene er refleksjonsnivået deres. De vet godt hva de tror på. Trospraksisen er også veldig tydelig. De går til gudstjener og deltar i nattverden i full offentlighet. Jeg kan også merke en inderlighet som viser at dette betyr mye for dem. Jeg vet ikke hva mer som må til for at noen skulle kunne kalle seg kristne, sier han.

Selv om både han og andre kristne som kjenner familien, har gått god for deres tro, har UNE valgt å se bort fra det.

Beredskapsgruppen i Vågsbygd menighet vil forsikre seg om at UNE har forstått familien riktig og at saken er belyst fra alle sider. Derfor har de engasjert advokat.

Advokaten kommer til å søke omgjøring til UNE, med en stevning til tingretten.

Håpet er de som skal ta den endelige avgjørelse om familiens fremtid, selv skal møte dem.

– Utlendingsnemndas avgjørelse er basert på en skriftlig gjengivelse av familiens historie. Vi tror det er viktig at de selv får møte familien, sier daglig leder i Vågsbygd menighet, Per Gunnar Pedersen.

– Som en fugl i bur

Døtrene har kommet hjem fra skolen. Den eldste på 13 år, setter seg i sofaen sammen med lillebror, mor og far. På spørsmålene der mor og fars norsk ikke strekker helt til for å få fram det de vil, er det jenta som tolker.

Når jeg spør om hvordan det er å leve i kirkeasyl, svarer faren at han føler seg som en fugl som har blitt fanget og satt i bur, men at alternativet er så mye verre.

– Hvis vi ikke hadde kommet til kirken, hadde vi kanskje vært i Afghanistan nå. Myndighetene har sagt at vi må reise, men det er for farlig for oss. Vi kan ikke reise tilbake, sier han.

Ekteparet kan ikke forstå hvorfor norske myndigheter ikke tror på dem.

– Vi tror i hjertet, ber og praktiserer vår tro. Hvordan kan de vite at det ikke stemmer?

Kirkeasyl Vågsbygd

At pappa ikke kan bli med ut, er ikke så lett å forstå for en toåring.

Foto: Asbjorn Odd Berge / NRK

Ute begynner det så smått og mørkne. Om en halv time skal det være «stille kirke» i Vågsbygd kirke. Som vanlig er det den afghanske firebarnsfaren som skal gjøre kirken klar.

Når det er på tide å begynne med dette, vil toåringen bli med. Faren løfter ham opp og bærer ham ned trappa. Mens far tenner lys i kirken, balanserer små, barbeinte gutteføtter på den lange kneleputen ved alterringen. Guttekroppen åler seg fram og tilbake over puta. Enn så lenge er det her han kan boltre seg fritt sammen med pappa.