– Det føltes absurd og uvirkelig

Folk gråt. Og de lo. Rune Andersen har tatt barndomsminnene inn i teatersalen, og rørte et fullsatt Kilden i Kristiansand med forestillinga «Lykkeliten».

Rune Andersen i forestillingen Lykkeliten
Foto: Hans Erik Weiby / NRK

«Sølvguttene hadde sunget jula inn, juletreet lyste mot oss, og under lå pakkene. Det var en sånn deilig lukt i leiligheten, sånn julelukt. Men det var ei lukt til: øl. I stolen satt pappa, ei ulykke som bare venta på å skje.»

Rune Andersen beskriver julaften i høyblokka da han var ni, og lillesøster Siv seks. Storesøstrene Bente og Mai-Britt noen år eldre.

«Det var brøling, han skulle ta oss, det var slag. Mamma gikk imellom og tok de. Hun blødde fra nesa. Det dryppa blod ned på den fine kjolen.»

Faren døde i 1985. De fire søsknene la lokk på oppveksten, og snakket aldri om det. Etter 40 år åpna de opp om de vonde minnene, og siden da har mye skjedd. Andersen har flytta leiligheten i Kjempeveien til scenen.

Rune Andersen

Rune Andersen og hans søstre vokste opp med en far som mishandlet dem.

Foto: Privat

– Sterkeste jeg har opplevd

En rørt Rune Andersen møtte NRK like etter premieren:

– Dette var litt sånn «ut av kroppen». Jeg har aldri gjort noe som ligner. Det føltes absurd og uvirkelig, men så er det virkelig likevel.

Etter forestillingen kom alle de tre søstrene opp på scenen for å motta applaus:

De har aldri stått på en scene. Jeg tror det er noe av det sterkeste jeg har opplevd når vi sto der alle fire og bukka og takka, sier Andersen og brister i gråt.

Rune Andersen

Rune Andersens tre søstre (t.h.) kom opp på scenen etter etter forestillingen. – Jeg tror det er noe av det sterkeste jeg har opplevd når vi sto der alle fire og bukka og takka, sier han.

Foto: Hans Erik Weiby / NRK

Håper historien kan hjelpe andre

Tidligere har Andersen sagt til NRK at han har tvilt på om han klarer å formidle historien slik at den blir til hjelp for noen. Nå er det ingen vei tilbake.

– Jeg følger egentlig hele livsløpet mitt for å sette barndommen i perspektiv. Ideen til forestillingen kom etter at jeg hadde kapslet dette inne i 40 år. Da jeg begynte å grave i det som har vært fælt, fant jeg også minner som har vært fine. Minner som har gjort at jeg overlevde og kan klare meg greit – selv om jeg har opplevd mye vanskelig.

Rune Andersen tar barndommen til scenen

Han har med seg en pappfigur av seg selv som liten i forestillinga.

Foto: Geir Ingar Egeland / NRK

Rune Andersen sier at alle som kommer til å følge forestillingen i Kilden, har en historie.

– Min historie er kanskje annerledes og røffere enn andres, men noen kan også ha opplevd enda røffere ting. Samtidig har livet mitt stort sett vært fantastisk. Så dette er en historie du kan grine av. Men du kan også le så du griner, forhåpentligvis!