Her kjemper hjorten for livet i det iskalde vannet

– Jeg så et mørkt felt i isen, og der lå det en hjort med geviret stikkende opp, forteller Karin Bøe.

Sammen med en nabo var hun ute og gikk tur søndag formiddag. Turen gikk langs riksvei 9 som går parallelt med elven Otra i Setesdal.

Hjorten lå veldig stille, så hun lurte først på om den var død. Men så begynte den å kave og prøve å komme seg opp på isen.

– Han klarte det ikke og datt bare ned igjen og ble liggende.

Da ringte hun til Knut Flateland, som er leder av fallviltgruppa i Valle.

– Jeg var heldigvis hos min far, bare én kilometer unna, sier Flateland.

Flateland og faren gikk rett til garasjen for å hente tau. Men de tok også med børsa, i tilfellet de ikke skulle klare å få den opp.

Fædrelandsvennen omtalte dramaet først.

Gjennom isen tre ganger

De kom raskt frem til Flateland camping der dramaet utspant seg.

Flateland knyttet det lengste tauet rundt livet, og gikk forsiktig ut på den tre-fire cm tjukke isen.

– Jeg kjente jo at isen var dårlig og gikk rett igjennom først én gang. Jeg fikk far min til å dra meg opp, og prøvde igjen. Jeg gikk bare en halvmeter til og så falt jeg igjennom en gang til.

Med 8–10 minusgrader i luften og cirka to grader i vannet var det ingen lett oppgave de hadde foran seg.

Flateland gikk rundt råken og fant et sted hvor isen virket tryggere. Samtidig fikk faren kastet et tau rundt geviret på hjorten, så de fikk dratt dyret inntil kanten.

– Han traff på første forsøket, men han måtte bruke vårt eget redningstau, så det var ikke helt ideelt, humrer han.

Flateland fikk til slutt tak i geviret og prøvde å dra den opp.

Da brast isen for tredje gang, og Flateland sto plutselig med vann til brystet med en kavende hjort rett ved siden av seg.

– Det var en voksen hjort, så den veide sikkert 150–160 kilo. Og den hadde nok ikke ligget uti vannet så lenge, for den hadde fortsatt krefter.

Kom uskadd fra

– Det var ganske dramatisk og skummelt. Hjorten kunne ha stanget eller sparket han, eller han kunne ha kommet helt under vann, sier Karin Bøe som fulgte hele redningsaksjonen fra land.

Men Flateland kom seg opp på isen igjen, og fikk nok en gang tak i geviret på hjorten.

– Jeg måtte få av tauet så ikke den ville springe av gårde med meg på slep hvis den kom seg opp.

Og til slutt klarte han å dra dyret opp av isen.

– Den rista litt på seg og så sprang den av gårde, så det gikk nok bra med den, sier han.

Karin Bøe er imponert over innsatsen til redningsmennene. Bare 25 minutter etter at hun ringte var hjorten på land.

– Så utmattende det må ha vært å komme ut i det kalde vannet, og skummelt med den svære, tunge hjorten. Det var modig av ham å stå der å holde i geviret og dra.

– Holder meg hjemme i dag

Etter en våt og kald redningsaksjon, var far og sønn Flateland raskt i bilen igjen.

– Vi var kjapt tilbake i huset og der krøp jeg inntil ovnen, og fikk til slutt varmen i meg igjen.

Han hadde allerede slitt med forkjølelse i to uker, og tror helgens strabaser neppe har gjort formen bedre.

– Jeg holder meg hjemme og slapper av i dag.

Men det er nok ikke lenge før han må ut igjen.

Som leder av fallviltgruppa i kommunen må han ofte rykke ut etter at dyr er blitt påkjørt.

– Det er mye krysninger av dyr på veiene nå, og det har vært en del påkjørsler allerede, så folk må være observante når de ser spor i veien, og kanskje sakke farten litt.

Han oppfordrer alle som måtte være uheldig å kjøre på et dyr om å varsle politiet og merke stedet.

– Gjerne med en tomflaske eller noe annet søppel som vi lett kan finne. Det er så mye lettere å spore dyret om vi vet hvor vi skal starte, avslutter han.