Når språket uteblir

De to første leveårene var Katrine som barn flest. Hun var blid, aktiv og veldig sta. To år gammel kunne hun si «mamma» og «pappa». Ordene som kom etterpå, var utydelige og uforståelige for andre enn den nærmeste familien. De gangene selv ikke familien skjønte hva Katrine sa, ble hun veldig sint.

– Vi tenkte at hun var trassig. I ettertid har vi skjønt at det var fordi hun ikke ble forstått. Det har vi fryktelig dårlig samvittighet for i dag, sier mor Lillian Johansen.

Mistanke om at noe var galt

Katrine lagde sine egne ord. Søsteren Maren ble kalt «mar». Broren Stian ble «ian». Foreldrene sammenlignet Katrines utvikling med storesøsteren som var to år eldre. Når det gjaldt å snakke, gikk det ikke bare saktere med Katrine. Det gikk mye saktere.

Da det i tillegg tok lang tid mellom hvert nye ord som kom, fikk foreldrene mistanke om at noe ikke var som det skulle være.

Det skulle vise seg å stemme.

Foreldrenes bekymring ble delt av helsesøsteren på helsestasjonen. I barnehagen ble en spesialpedagog satt inn for å hjelpe. Katrine lærte tegnspråk. Det var lettere å lære ord og uttale når lydene ble knyttet til et tegn.

På hjemmebane ble det også nødvendig å ta noen grep. Familien måtte bruke få ord når de skulle snakke til Katrine.

Familien tok også i bruk bilder. Hvis de skulle reise på hytta, viste de fram et bilde av hytta. Da kunne Katrine lettere forstå at hytte skulle uttales «hytte».

Mange undersøkelser

Innsatsen hjemme og i barnehagen ga resultater. I femårsalderen kunne Katrine sette sammen to eller tre ord til setninger.

Ennå hadde ikke familien fått noe svar på hvorfor Katrine hadde så store problemer med å lære å snakke. Hun hadde blitt undersøkt av barnelege, fysioterapeut, psykolog og logoped. Så ble det kromosomundersøkelse, CT-undersøkelse og EEG.

EEG-undersøkelsen registrerte elektriske impulser i hjernen. Katrines resultat avvek fra normalen. Familien fikk endelig svar på hvorfor Katrine hadde så store problemer med å lære å snakke.

Seks år gammel fikk Katrine diagnosen «impressiv språkforstyrrelse». Det er en svikt i språkforståelsen som skyldes en liten koblingsfeil i hjernen. Barn med denne diagnosen har problemer med å få mening ut av det som blir sagt.

Lå langt etter de jevnaldrende

Med god pedagogisk hjelp gikk det fremover, men Katrine lå langt etter de jevnaldrende klassekameratene.

På skolen fikk hun spesialundervisning for å lære å snakke tydelig. Mange dager var det bare henne og pedagogen. Å lære å lese og skrive bød også på store utfordringer.

Når klassekameratene skrev historier, tegnet Katrine. På den måten kunne hun også fortelle sine historier.

Først i fjerdeklasse begynte språket å løsne.

– Da begynte hun å knekke lesekoden. Hun klarte å skille bokstavene fra hverandre og uttale dem tydelig, sier moren.

Men Katrine lå fortsatt langt bak de andre. I femteklasse var Katrines leseferdigheter på nivået til en andreklassing.

Spydige kommentarer

Barn med Katrines diagnose kan få store sosiale problemer. Det gjelder også barn med mindre alvorlige språkvansker. Tross språkproblemene, har Katrine stort sett klart seg bra.

I barnehagen lekte hun mye med den samme jenta.

– Hun var litt smådøv. Det gjorde at vi kom ganske greit overens, sier Katrine.

Selv om Katrine ofte ble tatt ut av klassen, kan hun ikke huske at det sosiale var noe problem på barneskolen heller. Hun hadde god kontakt med medelevene. På ungdomsskolen ble det verre.

– Jeg kunne ikke snakke engelsk. Selv om jeg prøvde, fikk jeg det ikke til. Det hendte at det kom noen spydige kommentarer fra medelever.

– Alt kan jobbes med

Tross mange utfordringer, har Katrine vært heldig. Hun fikk hjelp tidlig.

Det betyr ikke at det har vært enkelt. Katrine har jobbet hardere enn de fleste. Utallige timer har gått med til pugging og terping. Selv om det har vært tøft, har Katrine ikke gitt opp. Å være sta har vært en fordel.

– Alt kan jobbes med hvis man er villig til å gjøre det. Det er viljen det står på, sier hun.

Etter ungdomsskolen valgte Katrine å ta en praktisk utdanning. Noe annet var ikke aktuelt.

– Det ville jeg aldri ha klart. Jeg hadde kanskje klart det nå, men ikke da.

Nå er Katrine 22 år gammel. Hun er ferdig med utdannelsen som har resultert i et fagbrev i gartnernæring. Nå er hun klar for å begynne å jobbe.

Kan glemme ord

I dag er det vanskelig å høre at Katrine har en alvorlig språkforstyrrelse. Hun snakker tydelig og i et normalt tempo. Hun er poengtert og rett på sak. Det er ikke mye bruk av unødvendige ord.

Selv om Katrines språk er på plass, krever det fortsatt en del jobb. Om hun snakker mindre i en periode, kan hun glemme ord.

Å lese går også bra. Nå leser hun til og med bøker på engelsk.

– Jeg er imponert over det hun har fått til. Jeg blir stolt når jeg ser at hun sitter og leser på engelsk. Det var ingen selvfølge da hun fikk denne diagnosen, sier moren.

Foreldrene har lagt mye arbeid i å hjelpe Katrine.

– Det handler mye om å brette opp ermene og si at dette går, dette klarer vi. Det kan kreve mye jobb, men det går om man bare setter viljen til.

• LES OGSÅ: Lærerstudenter lærer ikke om barn som sliter på skolen
• LES OGSÅ: Lærevanskar kan avdekkast i barnehagen

Fikk god hjelp

Norske og internasjonale studier viser at rundt ti prosent av barn mellom seks og ti år har språkvansker, de fleste i mildere grad enn Katrine.

Mor Lillian skryter av hjelpen de har fått både i barnehagen, på barneskolen, fra Habiliteringsseksjonen for barn og unge (HABU) og Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT).

Hun mener likevel at lærere og skoler har en del å lære når det gjelder språkvansker.

At Katrine har fått mye hjelp, kan man høre når hun snakker. Mens resten av familien fra Kristiansand snakker sørlandsdialekt, snakker Katrine østlandsk. Det skyldes alle timene med ikke-sørlandske pedagoger i barnehagen og på barneskolen.

– Til tider har det vært rene Oslo vestkant-dialekt. Logopeden ville la henne beholde rulle r-en, for den er lettere for henne å uttale. For oss spiller det ingen rolle hvordan hun snakker, bare hun snakker, sier mor Lillian Johansen.