Mennesker og mikrober

Kåseriet i serien Sørlandsakademiet handler denne gangen om mennesker og mikrober

May-Brih Ohman Nielsen

May-Brih Ohman Nielsen

Foto: Sigtor Kjetså / NRK

Kåsør er May-Brith Ohman Nielsen, professor ved institutt for religion, filosofi og historie ved UiA. Hun er historiker og forsker på medisin- og helsehistorie, menneskers livsbetingelser opp gjennom tida.

Mennesker og mikrober

SØRLANDSAKADEMIET torsdag 13.mars

Av May-Brith Ohman Nielsen

Hva er den aller største kampen i historien? Hvilken av de mange historiske kampene har vært mest dramatisk og omfattende, berørt flest mennesker og formet våre moderne samfunn og våre liv mest?

Den største av alle de historiske kampene er kampen mellom menneskene og de mikrobene som gjør mennesker syke, de mikrobene som skapte de mange store og små epidemiene som igjen og igjen skapte store dødstall, bestemte livsvilkår og endret samfunn.

Frem til 1750 var det i vår del av verden særlig pest og kopper som rammet i store epidemier, men da moderniseringen skjøt fart etter napoleonskrigene, og kommunikasjonene ble raskere og tettere fra 1820-årene av kom også en rekke andre sykdomsmikrober i stort omløp; kolera, tyfus, tyfoidfeber, tuberkulose, dysenteri, difteri, meslinger, kikhoste og skarlagensfeber.

1800-tallet ble epidemienes store århundre. Dødeligheten økte igjen i de vestlige samfunnene i årene fra 1830 til 1880, da Europa ble hjemsøkt av store koleraepidemier og en rekke barnesykdommer, som tok livet av mange mennesker. For å bekjempe epidemiene måtte menneskene vite hva som forårsaket dem. Det var vanskelig å finne ut. Før disse mikrobene ble oppdaget i mikroskopene på 1880-tallet, måtte mennesker og medisinere forsøke å resonnere seg frem. De forsøkte å finne årsaken til menneskelig sykdom uten å vite hva de skulle lete etter eller hvor de skulle lete. Ville de finne svaret på epidemienes gåter i luften, i jorden, i atmosfæren, i vannet, i maten eller kanskje i menneskene selv?

Dette var det stor vitenskapelig uenighet om. Og i nesten et halvt hundre år var det tilhengerne av ”miasmeteori” som hadde størst innflytelse innen medisinen, og som ledet helsepolitikken. De hevdet at disse sykdommene ikke smittet mellom mennesker, men at de oppsto spontant i naturen på ”usunne steder”. Derfor tok de bort karantenen for skip fra steder med store epidemier og de motarbeidet bruken av isolasjon, fordi begge disse tiltakene bygget på smitteforståelser. Og forestillingen om smittestoff eller små levende vesener som gjorde menneskene syke, mente de hørte hjemme i middelalderens folkefantasi sammen med andre fabeldyr som enhjørninger, nøkken og midtgardsormen.

I Kristiansand og langs sørlandskysten hadde mange mennesker, og særlig medisinere og myndigheter, andre oppfatninger av dette. De mente sykdommer ble epidemiske fordi de smittet mellom mennesker med spesifikke smittestoff. Dette hadde de erfart når skip med syke om bord spredte sykdom videre til folk i land, og når epidemier spredte seg fra gård til gård med kontakt, eller brøt ut på institusjoner. Nytten av isolasjon for å stanse sykdomsspredning hadde de erfart gjennom karantene, og særlig sett på karantenestasjonen på Odderøya. Likevel tok det et halvt århundre, fra 1830 til 1880, før helsepolitikken i Norge ble lagt om etter smittevernprinsipper. At det tok så lang tid, var en av de største og merkeligste villfarelsene i menneskenes historie.