Mener ukultur har utviklet seg i arbeiderbevegelsen

Hopp til innhold

– Det er nok ingen hemmelighet innad i partiet hvordan Trond Giske har oppført seg flere ganger. Hvis man skal tro på varslerne, har dette foregått i flere titalls år, sier tidligere fylkesleder og landsstyremedlem for AUF i Vest-Agder, Dennis Torkelsen.

I leserinnlegget beskriver han det han kaller en ukultur i Ap, AUF og arbeiderbevegelsen, og sier at dette er en kultur som gjennomsyrer partiet fra topp til tå.

Les også: Dette er Giske-saken
Les også: Støre om Giske-innlegg: – Jeg tar tydelig avstand fra ordbruken

Maktkamp

– I mine år som aktiv i partiet har jeg møtt på flere som har trukket seg fra partiet, fordi de opplever de politiske maktkampene stygge og fæle, og at folk føler seg truet, sier han.

Han mener det er problematisk og skremmende at et parti som står for verdier som solidaritet, rettferdighet og frihet fra undertrykkelse har så store mangler i sin egen praksis.

Torkelsen har trukket seg fra partiet i protest mot håndteringen av Giske-saken.

– I min tid som fylkesleder har jeg opplevd at Arbeiderpartiet sentralt har sendt ned instrukser til årsmøtene om hva vi kan vedta og ikke. Noe han mener grenser til sensur.

Fylkesleder for Arbeiderpartiet i Aust-Agder og sentralstyremedlem, Jon Rolf Næss, kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene til Torkelsen.

– Det betyr ikke at vi ikke har ting å jobbe med i partiet og at vi må jobbe med åpenhetskultur, og hvordan vi behandler varslerne våre, men jeg kjenner meg ikke igjen i den partikulturen som er blitt beskrevet.

Les mer: – Det heile er veldig stygt og meir enn kva eit menneske kan tole

- Er ikke slik

Næss sier han heller ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene om en sensur fra ledelsen i partiet.

– Det får være grenser for beskrivelser. Det kommer ingen instrukser fra sentralt hold. Det er ikke slik det fungerer i demokratiet, og det er ikke slik i de politiske partiene i Norge, heller ikke i Arbeiderpartiet. Alvorlig talt, sier Næss.

Dennis Torkelsen mener det er synd at Jon Rolf Næss, som sentralstyremedlem, allerede har gått ut offentlig og støttet Giske.

– Jeg forventer at sentralstyret sier klart ifra om at seksuell trakassering ikke hører til i vår organisasjon, sier Torkelsen.

– Vi kommer klart og tydelig til å gå gjennom rutinene og prosedyrer vi har. Det er viktig at det skal være trygt å varsle om seksuell trakassering i partisammenheng, avslutter Næss.

Les hele leserinnlegget til Dennis Torkelsen her:

#MeToo problematikken til Ap er en del av en langt større ukultur

2. januar er det klart for krisemøte hos Aps sentralstyre. Giske-saken er på dagsorden, og hele det politiske Norge følger spent med på hvilke beslutninger og konsekvenser som vil komme. Vi vet allerede at svært mange sentrale tillitsvalgte har uttrykt støtte til Giske, eller ønsker at han fortsetter som nestleder. Dersom Giske slipper konsekvenser, vil partiet slå spikeren i sin egen kiste.

Når makt og posisjoner kommer foran menneskene

Giske-saken er et resultat av #MeToo kampanjen høsten 2017. Kampanjen har gitt tusenvis av kvinner motet til å si ifra om de ubehagelighetene så altfor mange har opplevd fra menn som misbruker maktposisjoner. Først kom sakene fra arbeidslivet. Da tok arbeidsgiverne tak. Den siste tiden er det i organisasjonslivet sakene kommer fra. Hvor er toppene nå? Hvor er konsekvensene?

«Alle» toppene sier seg enige i at #metoo er viktig, og at de ikke vil tillate seksuell trakassering hos seg. Men når medlemmene først begynner å varsle blir de møtt med helt andre holdninger. Mange av varslerne møter ikke støtte og omsorg. Mange møtes istedenfor med bagatellisering av det de forteller, og får kjeft for «skape et dårlig bilde i media». De blir redde for å varsle til enkelte sentrale tillitsvalgte, fordi de er overbevist om at de vil arbeide mot dem. #Metoo har synliggjort selve kjernen i et langt mer omfattende problem – at makt og posisjoner kommer foran mennesker.

Vi er mange som kunne fortalt mye

Som tidligere fylkesleder for AUF og partimedlem i Ap har jeg selv vært med på både store og små politiske dramastykker. Jeg har opplevd partipiskens harde slag, og hvordan makteliten på toppen svært aktivt forsøker å kontrollere organisasjonen. Bare i AUF har jeg har opplevd hvordan du er på «godsiden» til dem som har makta når du gjør som du blir bedt om, og den kalde skuldra du får når du ikke vil innrette deg. Jeg har sett flere gi seg i AUF fordi de politiske maktkampene blir for stygge, og jeg har selv opplevd hvordan sentrale tillitsvalgte har lettere for å la de under seg i organisasjonen bli sugd ned i dragsuget alene, heller enn å ta et oppgjør med egen ukultur og ta sin del av ansvaret når ting går galt.

Allerede i ungdomsorganisasjonen til Ap blir man skolert inn i et system hvor makta rår, og de menneskelige aspektene blir tilsidesatt. Dette er ikke unikt med arbeiderbevegelsen. Det er en gjennomgående trend i hele organisasjonslivet, da særlig i de politiske organisasjonene.

Derfor er Giske-saken så spesiell

Det som derimot gjør Giske-saken så spesiell, er at når en nestleder i landets største parti gang på gang bryter lover som partiet selv har gått i bresjen for å få på plass, så gir det ikke reelle konsekvenser. Det blir snakket varmt om solidaritet, likestilling, frihet fra undertrykkelse og rettferdighet, men når Ap selv blir satt på prøve, svikter ideologi under vekten av egeninteresse.

I årevis har rykter og historier om Giske sin upassende oppførsel florert, både I Ap og AUF. «Du vet jo hvordan Giske kan bli», har jeg flere ganger fått høre i sammenheng med partifester. Likevel har Giske gang på gang fått ny tillit i ulike verv. Når media først får vite om det, prøver politikerne uten ryggrad å dekke til alvoret med å bortforklare det som en politisk maktkamp, eller som heksejakt fra media. Det er farlig å gå med på disse premissene, for da fjerner vi kredibiliteten fra de mest sårbare – nemlig varslerne.

Når makteliten heller vil passe på hverandre enn å ta et oppgjør med egen ukultur, er det noe som er alvorlig galt. Da er det troll som må fram i lyset, og harde kamper som må kjempes framover. For skal Ap kunne komme seg opp av den søla de ligger i nå, så må de begynne å ta tak i den ukulturen som gjennomsyrer partiet – fra det mektige sentralstyret, til små og store partilag i hele landet, og i AUF. Klarer de ikke det, vil det uansett komme flere varslere og flere historier. Partiet har en mulighet til å gå foran med et godt eksempel, som jeg som stolt sosialdemokrat og tidligere medlem av Ap håper de ikke forspiller. Fremtidens historiebøker vil felle en knusende dom over Arbeiderpartiets lederskap om de velger å sette egeninteresser foran mennesker og anstendighet.