– Jeg kan vel trygt si at jeg lever veldig tilbaketrukket og isolert for tiden.
Man kan høre på stemmen i andre enden av telefonen at hun drar på smilebåndet. Humoren har hun fortsatt, men for 63-åringen er det samtidig blodig alvor.
Stortingsrepresentanten ligger på Sørlandet sykehus og får behandling. Hun har med seg strikketøyet, som alltid, og en iPad.
Klokka 12 skal hun delta på et møte i kommunalkomitéen mens cellegiften pumpes inn i kroppen.
– Det eneste jeg ikke deltar på nå er å møte fysisk opp i Stortinget.
Usynlig fiende
I 2015 var hun landets lengstsittende kvinnelige ordfører, og trolig har hun fortsatt den rekorden.
Hun var Vennesla kommunes politiske overhodet fra 1999 til 2017. Da kom hun inn på Stortinget som utjevningsmandat for KrF i Vest-Agder.
Sommeren 2018 fikk hun konstatert kreft. Etter behandling fikk hun i fjor beskjed om at hun var kreftfri. Men gleden ble kortvarig.
Tidlig i mars fikk hun telefon fra sykehuset om at kreften var tilbake.
Nå kjemper hun ikke bare en kamp mot kreften, men også mot en usynlig fiende, Covid-19.
– Vi er mange som er i risikogruppa, og for oss kan jo dette være dødelig. Så en gjør seg mange tanker om dagen.
Døden kommer nærmere
Til nå er det kreftsykdommen som har gitt henne mest dødsangst. Men i det siste har tankene svirret rundt hvordan hun skal beskytte seg mot viruset.
– Døden kommer jo plutselig nærme. En ser hvor viktig livet er, og hvor viktig det er å ha en familie og noen man er glad i.
Hun tar de forholdsregler hun kan, og tilbringer dagene på sykehuset og hjemme i huset sammen med ektemannen i Vennesla.
Lyspunktene er de daglige telefonsamtalene med barna.
– Her om dagen kom min sønn på tunet, så jeg fikk prate med han mens jeg stod på verandaen. Det var godt å se han, selv om det var på avstand.
Imponert over arbeidsviljen
– Situasjonen er ekstra utfordrende for dem som er i risikogruppa, og vi er mange som tenker mye på Torhild i disse dager, sier kollega og partileder i KrF, Kjell Ingolf Ropstad.
Han er imponert over hvordan Bransdal takler den nye hverdagen.
– Samtidig er det den Torhild jeg kjenner. Hun står på fordi hun ønsker å påvirke i samfunnet og gjøre det enda bedre for andre.
Til tross for cellegiftbehandling føler Bransdal at hun er i god form. Å skulle bli sykemeldt, eller slutte å jobbe har hun aldri vurdert.
– Jeg syns det er viktig å stå på og gjøre det en kan. Jobben er utrolig viktig for meg, og får tankene over på andre ting.
– Jeg er jo trassig som et bikkjeskinn, og gir meg ikke på flatmark. Så om jeg må stille opp i Stortinget etter påske, så setter jeg meg i bilen, gjør jobben min, og reiser hjem igjen.