Kraftig økning av jenter med spiseforstyrrelser – tidlig hjelp nytter

– Jeg lurer ofte på hvor mye fortere jeg kunne blitt frisk om jeg hadde et lavterskeltilbud tilgjengelig.

Elin Heitmann (29) slet med spiseforstyrrelser i ulike former i nesten ti år. Hvis hun hadde blitt sett tidligere, tror hun alvorlig sykdom kunne vært unngått.

Erfaring viser at tidlig hjelp nytter, men køene på lavterskeltilbudene er lengre enn noen gang.

– Et folkehelseproblem

FHI meldte i juli at andelen jenter med spiseforstyrrelser har økt kraftig under pandemien.

De omtaler spiseforstyrrelser blant jenter i alderen 13 til 16 år som et folkehelseproblem.

– Spiseforstyrrelser er den oppsøkingsgrunnen som har økt mest i vår tjeneste, sier Anette Vehus.

Hun jobber i prosjektet «Om mat og sånn», som har erfart at det er viktig å få hjelp tidlig for å forebygge alvorlig utvikling av spiseforstyrrelser.

Lavterskeltilbudet er for barn og unge mellom 13 og 24 år i Kristiansand kommune.

Tilbakemeldinger fra de som tar kontakt, viser en positiv kurve over tid.

Vehus og kollega Marianne Bendiksen ser at når jentene tar kontakt selv, er det alene en motivasjon til endring. De lærer dem å lytte til kroppen sin og å få på plass og stabilisere måltider.

– Vi opplever at mange blir friske. De er sosiale, går tilbake på skolen og noen begynner å jobbe, forteller Bendiksen.

Jentene som tar kontakt, har lenge hatt tanker om at de ikke fortjener hjelpen eller at sykdommen ikke er alvorlig nok.

– Det er ikke rom for å snakke om det. Alle skal liksom være så vellykka. Det er det man blir fortalt på sosiale medier, sier Bendiksen.

Ikke syk nok

Elin Heitmann var en av dem som skammet seg over spiseforstyrrelsen.

Nå jobber hun selv som rådgiver i et lavterskeltilbud kalt ROS, som hjelper barn og unge som strever med mat og kropp.

Hun møter stadig på jenter som ikke føler seg syke nok til å få hjelp.

– De tenker de må bli sykere for å bli sett. Jeg var livredd for å bli normalvektig, for da var jeg redd for å miste hjelpen, forteller 29-åringen.

Hun ønsker å rette opp i en myte når det gjelder sykdommen.

– Det er en myte at dette er en «dødsdom». Man trenger ikke å slite med dette resten av livet. Men det er mange som frykter at det er sånn. Jeg vet om håpløsheten man kan kjenne på.

Nå som hun er frisk har hun noen viktige råd hun mener er viktig å fortelle barn og unge som går gjennom det samme.

Må ta dem på alvor

– Det viktigste er at du vet at uavhengig av hvordan kroppen din ser ut, handler det om hvor stor plass det tar i hodet, sier Heitmann.

Hun understreker at du skal få hjelp, hvis du kjenner det er et problem.

– Man kan også slite selv om man tilsynelatende har en normalvektig kropp.

For det andre var samtaler med familie og venner viktig for Heitmann. Samtidig som samarbeid med psykologer og behandlere hjalp.

– I starten var ikke spiseforstyrrelsen synlig. Så jeg skammet meg veldig over det. Men jeg har heldigvis alltid vært veldig åpen av meg. Jeg har hatt lyst til at andre rundt meg skal forstå hvordan jeg har det.

Det tredje rådet er å finne noen som tar deg på alvor.

Det handler ikke om at man ikke fortjener hjelpen, men om manglende kunnskap om spiseforstyrrelser, mener hun.

– Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har sagt at de selvsagt skal få plass hos oss. Så faller de sammen i gråt fordi de er så lettet over at noen endelig tar dem på alvor.

Heitmann pleier å forberede barn og unge på å bli møtt på denne måten. Både i helsevesenet, på skolen og blant venner.

– Jeg skulle ønske jeg slapp å fortelle dem dette, men vi har altfor mange kunnskapshull om spiseforstyrrelser.

– Hvis du ikke blir tatt på alvor, ikke gi opp.