Kåseriet denne gang er skrevet av universitetslektor Ingrid Lund ved institutt for pedagogikk ved UiA.
Hun forsker på ungdom som viser innagerende atferdsproblemer.
Og her er teksten:
Alle har sine historier
Alle mennesker har sine historier, lever midt i dem - uavhengig av kjønn, lønnstrinn, posisjon eller alder. I barndommen er foreldre og søsken de viktigste med-forfatterne. Interessen eller likegyldigheten historiene den enkelte blir møtt med vil avgjøre om du fortsetter å fortelle eller om du velger å la være. Det er dessverre altfor mange voksne som redigerer rått i forhold til barn og unges historier. Når vi redigerer , vektlegger det vi liker best, og er med på å hindre barnets stemme i å komme frem og oppleve seg betydningsfull. Grensesetting er nødvendig og viktig i barneoppdragelse, men ikke når det gjelder å la barn få formidle seg selv og sine opplevelser. Det er to helt forskjellige ting. Når barn blir møtt med sin fortelling øker det opplevelsen av å være betydningsfull og verdifull, noe som igjen styrker selvfølelsen.
Mange har en forestilling om at når en har vokst opp i samme familie med de samme foreldrene så har en samme historie å fortelle, om ferien, julaften og hverdagene, men slik er det ikke. Hver enkelt har sin opplevelse av det som har skjedd, og ingen har monopol på sannheten om ”vår” familiehistorie. Vi kan stadfeste hvor vi var i hvilket årstall, vi kan fortelle hva slags yrke våre foreldre hadde, hvilke omgangsvenner som kom og gikk- men opplevelsene av det som skjedde vil variere. Både voksne og barn i en familie oppfører seg forskjellig overfor hverandre, tar ulikt hensyn, går i ulike allianser, liker hverandre bedre eller dårligere, favoriserer eller krenker på ulikt vis.
Barn og unge trenger også voksne som fortellere. De trenger historiene fra både mor og far, søsken, besteforeldre og andre viktige voksne. De er med på skape en sammenheng og gi en opplevelse av å være i en sammenheng. Når voksne forteller historier fra for eksempel jobben, sin egen oppvekst og hvorfor farfar er på sykehuset skapes det en kultur i familien der det å dele, stille spørsmål og forklare gir mening til mye av det som ikke er til å forstå. Da hjelper en også barn og unge til å ta ordene i bruk og formidle seg selv. Mange terapitimer kunne vært unngått i voksen alder dersom det å fortelle, stille spørsmål, undre seg sammen og dele det en tenker på hadde blitt en del av det å være i en familie.
