Hæ? Er dette en tegning?

Juliane Berge ble oppdaget ved en tilfeldighet

I fjor høst kom hun til et galleri i Kristiansand for å ramme inn tegningene sine.

Gallerieieren hadde aldri sett maken.

Hun måtte fortelle at det ikke var fotografier, men tegninger hun kom med.

– Det var som å være fotballtrener. Så kommer det et stort talent inn fra sidelinja, Bernt Bisseth i Galleri Bi-Z.

– Det var en helt utrolig opplevelse.

Hyperrealisme er en etablert kunstsjanger, men sjelden. Slike evner er ikke mulig, uten at det er medfødt, sier Bisseth.

Han har 40 års fartstid som kunstformidler i et av Sør-Norges største, private galleri.

– Jeg ser fort når noe er kunst. Dette er stor kunst, slår han fast.

Selvlært

Juliane har aldri tatt et eneste tegnekurs. Hun har på egen hånd funnet teknikkene som skaper det helt naturtro resultatet.

Som i bildet av den unge kvinnen, med det intense blikket og med sandkorn i ansiktet.

Det er kanskje Julianes favoritt. Lillesøster Ingrid Nevland har vært modell.

Hun fuktet ansiktet med vann og gned seg inn med sand, som festet seg til huden.

Detaljene i tegningen vekker oppsikt.

Juliane har fotografert, og brukt bildet som grunnlag for å få frem det spesielle uttrykket hun var ute etter.

Hun bruker ofte folk hun kjenner som modeller.

Gjerne ett av de seks søsknene.

Glamour

En nett skikkelse. Alltid med beina inn under seg på stolen når hun jobber.

Med superlange, lakkerte negler. Byens kanskje tetteste og lengste øyenvipper. Et fossefall av blondt, bølget hår.

Glamour langt inne i skogen, hvor hun bor, sammen med mann og to barn.

Ti år som frisør preger 30-åringen. Hun kan fremdeles bruke en evighet på hår og sminke. Hvis hun har tid.

Samtidig kan hun godt jobbe med motorsaga, eller gå tur med fem svære bikkjer fra ektemannen Erlends kennel.

Hun er vokst opp i en familie med mange barn og høyt støynivå.

Nå gir livet på landet ro, slik at hun kan konsentrere seg om tegningen for fullt.

Overtalt av Erlend

Det var Erlend som overtalte henne til å satse på tegningen.

Eldstesønnen Colton ble født for fem år siden. Han var en unge som gråt konstant i ett år. Det var ei tøff tid.

– Jeg trengte å kople av, og fokusere på meg sjøl. Derfor begynte jeg å tegne igjen, sier Juliane.

I permisjon med yngstegutten Vincent for tre år siden bestemte hun seg. Kam og saks ble byttet ut med kull og bly.

– Hun hadde en helt enorm fremgang på veldig kort tid, sier Erlend.

– Hvis hun kan utvikle dette talentet er det bare fantasien som setter grenser.

Juliane ga ham muligheten til å starte kennelen. Nå var det hennes tur til å realisere sin drøm.

Mange av de beste hjelpemidlene har hun funnet hjemme.

For eksempel bruker hun helst sminkekoster, for å børste ut til et jevnt resultat.

Detaljer

Hun elsker å jobbe med detaljer. Så mange som mulig.

Som med sandkornene i ansiktet til Ingrid. Hun forklarer hvordan hun jobber.

– Først får jeg fram hudtoner. Deretter skygger.

– Så bruker jeg viskelær, for å få fram lys og volum.

– Når første seksjonen, for eksempel panna, er tegnet, så er også grunnlaget for de forskjellige nyansene i ansiktet lagt.

Hun tegner fullstendig på frihånd. Et lite felt av gangen, som hun kan bruke mange timer på.

Så går hun videre, som i et puslespill.

Når hun er ferdig, stemmer alt. Både nyanser og proposjoner.

Det beste hun vet er å fordype seg i detaljene. Jo flere, desto bedre.

– Det gir meg en utrolig energi å holde på med dette, sier hun.

Det er nesten som en slags terapi, hvor jeg forsvinner helt inn i min egen verden.

Naturlige tenner

Den leende jenta med lua trukket langt ned over fjeset er en venninne.

Her har hun brukt samme teknikker for å få frem alle detaljer.

Dette var første gang hun virkelig klarte å tegne tenner som ser perfekt naturlige ut.

Utstillingen

Rett før koronapandemien stengte det meste, holdt hun sin første utstilling.

Hun viste originale tegninger og trykk, og fikk en super mottakelse i hjembyen.

Hvert eneste arbeid ble solgt.

Det kom godt med i ei tid hvor folk hadde mindre bruk for hundepass i kennelen på Erkleiv.

– Jeg har hatt en periode hvor jeg ikke har bidratt til familiens økonomi.

– Derfor var det godt å kunne gjøre det nå, sier Juliane.

Tegningen av Jonas Stefan Ntibigarura fikk hovedplass på utstillingen.

Der fikk han se bildet av seg selv første gang.

– Hun har fått til en sårhet i uttrykket, sier Jonas.

– Det synes jeg er veldig godt gjort å få fram.

Juliane sier at hun ikke var ute etter å lage en perfekt kopi av Jonas. Hun ville formidle følelsen han gav henne.

Det samme gjelder bildet av lillesøster Ingrid. Hun med sandkorn i ansiktet.

– Ingrid har en litt sart sjel. Det var det jeg ville vise med tegningen, sier Juliane.

Nå håper hun utstillingen er en start, og at hun får sjanse til å gjøre dette mange flere ganger.

Lillebror

Lillebror Emil har Downs syndrom. Han er den femte i søskenflokken på sju.

Fram til i høst var han den eneste av søsknene Juliane ikke hadde tegnet.

Det er viktig å fremstille nettopp ham akkurat slik som hun og familien oppfatter gutten, som var litt annerledes da han ble født.

– Det ekstra kromosomet han har, er bare glede, sier hun.

Hun prøvde seg fram med nye teknikker.

Brukte blekk for å få riktig effekt.

En mørk bakgrunn, hvor Emil står fram som selve lyset.

– Han er vår solstråle. Det vil jeg at alle skal vite, sier Juliane Berge.

Lillebror smilte fra øre til øre, da han så resultatet. Kry som en hane over bildet av seg selv. Portrettet av glede.