NRK Meny
Normal

Døden venter for venninnene, men de vil heller le enn gråte

ARENDAL (NRK): Roxanne og Lise skal begge snart dø av sjelden kreft, men nekter å bruke de siste dagene sine på å grine over den korte tiden som er igjen.

Roxanne Meyer og Lise Lien

GLEDER SEG OVER LIVET: De vil ikke sitte og vente på døden, så Roxanne Meyer (t.v.) og Lise Lien bruker heller tida på ting som gjør dem glade den siste tida før de dør. Roxanne kaller det Prosjekt Livsglede.

Foto: Håvard Karlsen / NRK

Roxanne Meyer (46) flytter litt på fuskepelsputene i sofaen. Det blir ikke den helt store ryddeaksjonen, mylderet av tekniske duppedingser får ligge og det er uaktuelt å bruke energi på matlaging i det nye kjøkkenet.

Når de skal snakke om døden og le, vil hun vil at venninna skal sitte godt og hun vil at de skal sitte sammen.

– Det å kunne le med andre om døden er gull verdt, sier hun.

Møtet er en del av det Roxanne kaller «Prosjekt livsglede», som går ut på å oppleve mest mulig glede før hun dør. Og det gjør godt å dele humor og glede med noen som deler samme skjebne, ei som også har fått dødsdommen.

Trodde det var en makaber aprilspøk

Det er ni måneder siden hun fikk vite sin egen utløpsdato: De færreste lever mer enn ett år etter diagnosen, hun syns hun er heldig hvis hun får oppleve bursdagen sin, 31. januar.

Hun hadde ikke vært særlig syk, så det kom som et sjokk. Da hun dro til dro til sykehuset med magesmerter 1. april i år, trodde hun de kom til å finne gallestein slik mange andre i slekta hadde hatt.

– Jeg fleipet med radiologen og sa at jeg håpet han fant nok stein til å lage et fint smykke. Han lo. Så slutta han å le.

Roxanne Meyer

FORNØYD MED HÅRET: Håret er et tegn på at cellegiften ikke lenger fungerer og Roxanne Meyer har blitt så dårlig at hun bruker rullestol. Hun er likevel ganske fornøyd med å ha samme hårfrisyre som Ellen Ripley i Aliens 3.

Foto: Håvard Karlsen / NRK

Han så ikke gallestein, men noe mye verre. Roxanne hadde langtkommen aggressiv kreft som førte til en mengde svulster i levra. Man kjenner ikke smerte i der, så hun merket ikke noe før den ene svulsten vokste seg så stor at den presset seg mot en smertesensor i mellomgulvmuskelen og ga strålesmerter som minnet om gallestein.

– Jeg husker ikke så mye av de første dagene, men det kom klart fram at det var uhelbredelig, forteller hun.

Nevroendokrin kreft regnes som aggressiv når 20 % av kreftcellene er i aktiv vekst. Hos Roxanne var 98 % av cellene i aktiv vekst, og siden den også hadde spredd seg til lymfeknutene i levra var den uhelbredelig.

– Folk trodde nesten ikke på meg, de trodde det var en dårlig aprilspøk, sier hun.

Hør: Her kan du høre Roxanne selv fortelle historien sin

Ville ha en «kreftvenn»

Det er kaldt ute, men ved inngangen til leiligheten i Arendal står rosene fortsatt i full blomst i midten av desember. Det er akkurat som om de tråkker på for å spare den blide dama for visne påminnelser om livets gang.

– Jeg har ikke tatt på dem siden jeg flytta hit, så det må være ren viljekraft, ler hun og ønsker venninna Lise Lien inn i varmen.

Lise Lien

USANNSYNLIGE VENNER: Lise Lien har ikke mye til felles med venninna, men livsgnisten og latteren til tross for sykdommen har knyttet et sterkt bånd mellom dem.

Foto: Håvard Karlsen / NRK

Det er første gangen hun er på besøk i den nye leiligheten til Roxanne, som er leid med kort oppsigelsestid. Alt er samla på ett plan, med åpen kjøkkenløsning.

– Er det ikke fint? Jeg kunne ikke vært heldigere. Det er så stort at jeg kan danse, sier Roxanne entusiastisk og støtter seg på rullatoren. Den kommer godt med nå som kroppen har begynt å svikte.

– Og du har fått hår igjen? spør Lise overrasket.

– Ja, sier Roxanne fornøyd.

– Men dessverre betyr det kanskje at cellegiften ikke funker da, legger hun til.

Lise skjønner hvordan hun har det. Hennes kreft sitter i binyrene. Hun har visst det i noen år, men legene får ikke til å stoppe spredningen. Hun kan leve i ei uke, en måned eller i flere år til. Det kommer an på om cellegiften fungerer og om immunforsvaret hennes slipper andre sykdommer.

Hun hadde aldri trodd hun skulle få en venn som Roxanne.

– Jeg er så glad for at jeg har møtt deg for du har lært meg at mennesker kan være fantastiske selv om de ikke vokste opp i de normene jeg vokste opp i, sier hun.

Det var Lise som tok kontakt med Roxanne på Facebook. Hun fikk raskt svar, for selv om begge roser helsevesenet i kommunen opp i skyene, ville de gjerne snakke med noen som var i samme situasjon.

Roxanne Meyer i badekaret

SMERTELINDRING: Når smertene blir for ille hjelper det å ligge i badekaret, sier Roxanne.

Foto: Privat

Roxanne er en rocka nordlending, med masse tatoveringer og er gal etter nye tekniske dingser. Lise beskriver seg selv mer som en prektig Bærumsjente med stor familie og som lever en rolig tilværelse på et småbruk på Tromøya utenfor Arendal.

– Du finner ikke mer ulike mennesker, men vi har noe til felles allikevel, altså livsglede. Vi er i stand til å le av ting, sier Roxanne.

– Roxanne og jeg er heldige som har funnet hverandre. For vi har samme syn på hvordan vi skal leve den siste tida, sier Lise.

De vil ikke tenke konstant på døden, og de vil oppleve så mye glede og latter de kan før det er slutt.

Lise: Noen går hjem og griner til de dør

Og latteren deres er smittsom. De ler så mye sammen at det nesten blir litt rart. Det er ikke hver dag man ser godt voksne damer hikste av latter. Skjønner de ikke at de snart skal dø? Det er jo ingen ting å le av.

– Hvorfor skal vi la være å le? Jeg gidder ikke å tenke på at jeg skal dø. Vi er ikke døde før vi er døde, sier Lise.

– Og vi har det jo godt akkurat i dette øyeblikket. Vi har ikke vondt noe sted og sitter her og ser på morsomme bilder sammen, sier Roxanne.

Det ene bildet er av Roxanne iført en knallrød miniflosshatt med fjær, i hotellbadekaret etter en etterlengtet ekspedisjon til favorittutestedet Bar og Cigar i Oslo.

Det var den reisen hun rakk før hun ble for syk til å reise mer.

– Den turen til Oslo for å treffe gamle kolleger og venner var det største høydepunktet i Prosjekt Livsglede. Få dager senere måtte jeg anskaffe rullestol, sier hun.

Hun forteller om et tidligere nachspiel som endte med nakenløping over en golfbane i øsende regn og stummende mørke. Lise kniser som en fjortis og konstaterer at det er langt fra hennes virkelighet.

– Jeg finner glede i at barna mine har kommet hjem til jul og at vi skal spise middag sammen.

Hør: I radiosaken i Norgesglasset kan du høre damenes latter og betraktninger

Roxanne Meyer og Lise Lien

FESTBILDER: Det er aldri for sent å le av gamle nachspillbilder!

Foto: Håvard Karlsen / NRK

De de er veldig enige om, er at de er heldige. Flere ganger i samtalen bruker de uttrykk som å «vinne i lotto».

– Vi er heldige, vi har ikke omkommet i en bilulykke. Vi har fått dyrebar tid med familien vår, så selvfølgelig er vi glade, sier Lise.

Det er noen som heller vil dø plutselig i en bilulykke, enn å skulle dø langsomt.

– Men du pines ikke hver dag, påpeker Roxanne som har vært frisk nok til å både reise og leve ganske normalt helt inntil nylig.

Venninnene med de smittsomme latterkulene håper flere som er i deres situasjon kan prøve å finne glede i små ting i hverdagen. Og det var akkurat derfor den ellers beskjedne Lise lot seg overtale til å bli med på intervjuet. Hun håper at noen som leser dette kommer seg bort fra tanken om at i morgen blir vond, og heller tenker at kanskje i morgen blir bra.

– Ja, før du vet ordet så finner du glede i de minste ting, sier Roxanne som også har fotalt historien sin til Agderposten.

– Men jeg tror ikke det nytter å si til noen «ikke mur deg inne, vær glad» for vi er forskjellige. Ikke alle kan reagere som Roxanne og meg, for andre er det mer naturlig å deppe og gå hjem og grine til de dør, sier Lise.

Når Roxanne forteller om alle de praktiske tingene hun har ordna fordi hun snart blir borte, vitner det likevel om en hun er realistisk i forhold til hva som snart skal skje: Leilighet med kort oppsigelsestid, bredbånd og strømleverandør uten bindingstid, hun skulle gjerne hatt ny mobil men ser ikke poenget med å kjøpe seg ny.

Latter forlenger, faktisk, livet

Det gode humøret til Roxanne og Lise fører ikke bare til at de har en bedre hverdag med sykdommen, det kan også føre til at de faktisk lever lenger.

Atle Dyregrov

GLEDE FORLENGER LIVET: Psykologspesialist Atle Dyregrov sier folk som greier å være positive og glade etter en kreftdiagnose sannsynligvis lever lenger.

Foto: UiB

– Studier gjort av blant andre psykologiprofessor Barbara Fredrickson viser at sterke positive opplevelser både reduserer stress og fysisk ubehag i kroppen, sier krisepsykolog Atle Dyregrov, leder ved Senter for krisepsykologi i Bergen.

Det at man kan le når man er i en krisesituasjon er et tegn på at man har gode mestringsressurser, og de er det viktig at man utnytter.

– Jeg kan ikke si at det har innvirkning på selve kreften, men det er påvist at positive holdninger påvirker overlevelsestiden til pasienter som får vite at de har kreft, sier Dyregrov.

Folk kan reagere negativt på livslysten til folk som er syke eller har opplevd en krise, men Dyregrov det er pasientens rett til å finne gleder der de kan.

– Noen etterlatte føler ikke at de fikk nok tid til å snakke om det som skulle skje fordi pasienten var for opptatt med å leve livet til det fulle, men de etterlatte har tross alt livet i behold.