Derfor elsker vi å bli skremt

– Det jeg egentlig er mest glad i, er å sitte og kjenne at jeg blir redd, forteller Kim Øverland Pettersen.

– Når du blir redd, pumper adrenalinet. Det er litt gøy, men samtidig skummelt. Du får en blandet sinnsstemning, fortsetter 18-åringen, når han skal forklare sin fascinasjon for skrekkfilm.

Favoritten er «The Strangers» fra 2008. Freddy Krueger og Hannibal Lecter er blant favorittkarakterene.

– Det tok litt tid for meg å venne meg til skrekkfilmer, for jeg ble grusomt redd. Husker fremdeles første gang jeg så «Haisommer». Da var jeg redd for å gå ut i regnvær etterpå, forteller han.

Den «krypende» følelsen

Ute på terrassen på Søm i Kristiansand, er det liten grunn til å frykte regn denne solfylte maidagen.

Vegringen mot skrekkfilmer er uansett et tilbakelagt kapittel nå, for 18-åringen som til daglig lærer film ved Filmverkstedet i Kristiansand.

Nå er det nærmere en lidenskap, og noe han har «veldig mange» av i samlingen.

Inne i stua surrer Mikael Håfströms «1408» i bakgrunnen på NRK3. Det handler kort fortalt om en hotellgjest (John Cusack) som sjekker inn på et mystisk hotellrom.

18-åringen bruker hyppig ordet «krypende» til å beskrive hva som kjennetegner en god skrekkfilm. Det skal være uhyggelig, klamt og nervepirrende.

– Når jeg tenker på skrekkfilm, ser jeg for meg to forskjellige typer. Jeg er mest glad i filmer som for eksempel «1408», som er «krypende». Du sitter med den ekle følelsen gjennom hele filmen.

– Den andre typen er i gata med «Fredag den 13.», der de prøver å skremme deg hele tiden med lyder og forskjellig. Jeg er ikke like glad i dem, sier filmentusiasten.

For da blir litt av «vitsen» borte.

– Jeg synes det er gøy å få en skikkelig støkk, sånn at du hopper ordentlig til. Da må de gjøre det ordentlig, ikke som på «Fredag den 13.», hvor de gjør det hele tiden.

– Folk liker å bli sjokkert

Redaktør Runar Pettersen av nettstedet skrekkfilm.com påpeker at fra kinosetet eller godstolen hjemme, kan folk oppleve spenning uten å måtte utsette seg selv for fare.

– Folk liker å bli skremt, liker å bli sjokkert, liker å føle spenning - på en trygg avstand, mener skrekkentusiasten.

– Det har vel egentlig alltid vært sånn at folk liker å føle at nakkehårene reiser seg litt. Man føler seg litt levende på den måten, sier Pettersen, som understreker at det kan være mange grunner til at folk liker skrekkfilm, som for eksempel svart humor.

– Men når man ikke får sove om natta etter å ha sett en skrekkfilm, hvorfor fortsetter man å se dem?

– Nei, si det. Jeg tror det er fordi man liker den opplevelsen, til en viss grad. Kanskje man liker å utfordre seg selv litt. Man vet jo at det er trygt, selv om man kanskje blir skremt, mener Pettersen.

– Et behov for å føle fare

Professor i samfunnsvitenskapelige fag ved Norges idrettshøgskole, Gunnar Breivik, mener man må se på to forklaringer på hvorfor folk vil ha skrekkelig underholdning.

Den ene handler om evolusjon og biologi.

– Vi er tilpasset ganske krevende forhold. Mennesker har overlevd på jorden takket være det å ta sjanser og gjøre ting som er stort sett farlige. Vi er vant til det skrekkelige.

– Det betyr at det i dagens samfunn er blitt en mangel på det skrekkelige. Vi søker en slags erstatning for den virkeligheten som før var der, og som gjorde at vi ble skremt og opplevde dramatiske ting. Nå må vi ta det igjen på vikarierende måter, for eksempel i form av skrekkfilmer, sier Breivik.

Det andre aspektet handler om utviklingen av samfunnet i moderne tid.

– Hvis man går bare hundre år tilbake, så var det mye sterk stimulering. Mye skrekk og gru. Nå har vi utviklet et samfunn basert på kontroll og i stor grad et kjedelig samfunn, vil mange si. Da søker man til arenaer hvor man kan få tilfredsstilt dette behovet for å oppleve sterke følelser, sier professoren.

– Passe mett, passe varm, passe kvalm

Behovet for sterke følelser i dag blir rett og slett ikke blir tilfredsstilt for mange, mener Breivik.

– Hvis man til sist skal spekulere, så tror jeg en del er sånn passe søtladne og kvalme av det moderne samfunn, hvor man hele tiden er passe mett, passe varm og passe kvalm. Man ønsker rett og slett å rive opp i følelseslivet sitt og få seg en skikkelig rysare som gjør at nakkehårene reiser seg og at det går kaldt nedover ryggen.

– Da søker man for eksempel en skrekkfilm for å få denne sterke opprivende følelsesmessige opplevelsen, som er vanskelig å få på andre måter, sier Breivik.

Popkorn & pine

De fleste skrekkfilmer tar for seg én eller flere personer som havner i en håpløs situasjon. Enten det er lille uskyldige Regan som blir besatt av djevelen, eller et offer for galningen i Halloween.

Altså eksponeres man for grusomme og farlige situasjoner, uten at man på noe tidspunkt er i fare selv.

– Det er også et poeng at man kan gjøre dette under full kontroll. Man kan lukke øynene eller gå ut av kinosalen. Slikt sett er det et paradoks - det er en kontroll av det ukontrollerbare skrekkelige, sier Breivik.

Mannen som har skrevet bøker om ekstremsport ser helt klart en link mellom dragning til risikoidrett og skrekkfilm.

– Ja, det er noe felles. Det er gjort en god del studier som viser at de som søker spenning på én arena, for eksempel ekstremsport, i større grad også har preferanser i retning av spennende kontrastfylte ting på andre områder, sier Breivik.

• SE OGSÅ: De beste og verste Cannes-filmene
• SE OGSÅ: «Prometheus» snart klar for kinoen

Følelsen av å føle seg levende

Regissøren av «Fritt Vilt», Roar Uthaug, tror også mye handler om et uforløst behov for sterke følelser, som man på skjermen kan få utløp for uten å fysisk utsette seg for fare.

– Ettersom vi lever i en tryggere og tryggere verden, så er det kanskje instinktivt noe som mangler. Folk synes nok at det er morsomt å oppleve noe på film som de ikke opplever i virkeligheten. I trygge rammer kan de kjenne på følelser som de ikke kjenner på til daglig, på samme måte som de kan gå i fornøyelsespark og kjøre berg- og dalbane.

– Jeg tror det er deilig for folk å kjenne på disse følelsene iblant jeg. Kanskje man kjenner seg mer levende, undrer Uthaug.

Lokker frem redselen

Filmregissøren, som ser ut til å treffe blink igjen med «Flukt», vet godt hvordan han skal «sette en støkk» i folk. Det gjelder å skape den rette, uhyggelige stemningen.

– Slike ting man synes er skumle i virkeligheten, knirking i dører og at det blåser i vinden. Man benytter seg ofte av slike ting.

– Så spiller man mye på frykten i mennesker. Alt fra frykten for mørket, til det vi ikke kan kontrollere, som ville dyr, sier Uthaug.

Men skal kinogjengerne hoppe opp fra setene sine, må timingen være riktig.

– Å få folk til å skvette handler veldig mye om dynamikk, for eksempel ved at du fjerner veldig mye lyd og gjør det veldig stille. Man lener seg frem og spisser ørene for å høre bedre. Når det da smeller, oppleves smellet som enda høyere, sier Uthaug.

• Se alt om film hos Filmpolitiet
• SE OGSÅ: Vart-du-skremt-no?

Gjenkjenning

I «Fritt Vilt» er det en vanlig vennegjeng som drar ut på en tilsynelatende vanlig fjelltur, før helvetet bryter løs.

Ved å ta utgangspunkt i «vanlige» folk i «vanlige» omgivelser, etableres det bånd mellom karakterene og tilskuerne.

– Hvis folk ikke engasjerer seg i karakterene, så blir det heller ikke skummelt det som skjer med dem. Før man kan begynne å gjøre det skummelt, så må man få publikum til å engasjere seg i karakterenes vel og ve, gjennom at man skaper gjenkjenning hos publikum i hva de står oppe i, forklarer Uthaug.

Kjente seg igjen

Denne gjenkjenningen gjorde skrekkfilmentusiast Kim Øverland Pettersen ekstra nervøs under en mislykket fjelltur for noen år siden.

– Jeg skadet beinet mitt og måtte hentes med helikopter, forteller han.

– Men de andre måtte følge planen og labbet ned. Så satt jeg alene i ei hytte midt oppå fjellet i fem timer og ventet på helikopter. Det var helgen etter at jeg hadde sett «Fritt Vilt».

– Veden jeg fyrte med for å holde meg varm var bak i hytta, der det ikke var noe lys. Å halte rundt i de mørke gangene rett etter å ha sett «Fritt Vilt», det gjorde litt vondt.

«Torturporno»

I kjølvannet av splattersjangeren har det de siste årene vokst frem en ny, mørkere slektning, populært kalt torturporno, der visualisering av grov vold og tortur er i fokus.

Filmer som Saw og Hostel har vekket stor avsky og kritikk, men også en voldsom interesse og spilt inn vanvittige summer.

– Saw-filmene er kule. Men det er fordi jeg synes regissøren som skrev hele Saw-greia er veldig flink. Det er en tråd hele veien, hvor det er skjulte ting gjennom alle filmene, hvor alt blir løst i den siste filmen. Har du sett alle, legger du merke til alt som blir løst til slutt, sier Øverland Pettersen.

– Men sånn som «Hostel», den torturfilmen, den synes jeg ikke noe om. Det var bare kvalmt, forteller han.

18-åringen tror fremveksten av genren kan skyldes dansen med det forbudte.

– Det er vel kanskje fordi sånne ting er tabu. Det er så grotesk og ekkelt at det blir uvirkelig. Og da synes kanskje folk at det er spennende, mener Øverland Pettersen.

– Og når en film klarer å slå igjennom med en type oppskrift, så følger ofte mange opp slik at det blir en trend, sier Runar Pettersen.

– En farlig kanal

Gunnar Breivik mener man skal være forsiktig med å la film med tortur og grov vold bli kanalen der man får stimulert sitt behov for sterke emosjoner.

– Jeg er meget skeptisk til å ta ut behovet for rå følelser ved å dvele ved mord og vold og opprivende ting. Dette stimulibehovet er moralsk nøytralt i utgangspunktet. Derfor mener jeg det er viktig å kanalisere det i konstruktive retninger, spesielt blant unge.

Ifølge professoren i samfunnsvitenskapelige fag, viser mange studier at å stadig la seg underholde av slike makabre ting, selv i en virtuell verden, kan ha en negativ effekt på folk.

– Det kan bli en type læring og tilpasning, som spesielt appellerer til noen. Noen er mer disponert enn andre.

– Hvis dette blir en vanlig type omgivelser, så blir det en type normalisering som gjør at sannsynligheten for at man også i den virkelige verden trer over en terskel, blir større, advarer Breivik.