Blinde Johanne elsker å utfordre naturen

– Dette går fint. Nå får man kjenne litt på hvordan friluftslivet er, sier Johanne Ausel og smiler.

Snøen pisker imot. Vindkastene er oppe i 22 meter i sekundet, og den tunge pulken har kjørt seg fast.

Men Johanne Ausel biter tennene sammen, og setter fiskebein.

Hun er blind, men på vei inn i fjellheimen for å sove i snøhule.

Mange gruer seg

Noen timer tidligere på på Bjåen Turisthytte, helt øverst i Setesdal. Praten rundt frokostbordet er preget av nervøsitet.

Mange av studentene på friluftslivslinja ved Universitetet i Agder (UIA) gruer seg for de neste dagene.

Vinden uler utenfor og meteorologene melder om snø. For mange venter første opplevelse med å overnatte ute i fjellheimen.

– Dere må regne med at jeg kaster snø på dere, kommer det fra Johanne som holder på å pakke inn noen brødskiver til nistemat.

De andre ler.

– Det kan bli vanskelig å grave snøhule når man ikke ser noe, sier hun og ler.

Tøffe forhold

Medstudentene er vant til at Johanne har mye selvironi på at hun er blind. Og hun er trygg på at de vil være der for henne, når hun trenger hjelp på turen.

Pulker og sekker er pakket, og følget på 24 studenter beveger seg sakte mot øst. De første kilometerne er det oppoverbakke.

Det er tungt å gå, og snøføyka er så tett at alt rundt blir hvitt.

Det er vanskelig å snakke fordi vinden uler.

– Akkurat nå blåser det veldig mye og det er surt og kaldt, men jeg kommer jo til å huske denne turen, nettopp fordi det er litt tøffe forhold, sier Johanne.

Det er innstillingen og humøret til 22-åringen som imponerer mange. At hun tør der andre ikke hadde våget.

Johannes assistent Silje Solbjørg lar seg inspirere av alt 22-åringen får til. - Hun går foran som et godt eksempel både for den ene og andre, sier Silje.

Johanne og medelevene møter sterk vind og snøfokk på turen. De skal sove ute flere netter.

22-åringen ble blind som følge av hjernesvulst da hun var ti år. I starten var det hardt å forsone seg med.

Ble blind som 10-åring

Johanne var fire år da hun fikk påvist hjernesvulst. Først forsvant synet på det ene øyet. Hun ble operert på nytt som 10-åring. Da forsvant synet på begge øynene.

Nå ser hun så vidt litt skygger på ett øye.

– Jeg måtte gjennom mye for å godta at jeg var blitt blind. Spesielt tiden på ungdomsskolen var tøff, forteller hun.

Men så skjønte Johanne er hun måtte gjøre det beste ut av det. Hun måtte leve.

Les også De bor i båten hele året – snart må de flytte

– Jeg er jo et menneske, sier hun. Og det å kunne drive friluftsliv er det som interesserer meg mest. Jeg vil ikke at handikapet mitt skal begrense den interessen.

Basecamp er funnet og telt blir slått opp for å gi ly for vinden.

Nå kan snøhule-gravinga begynne.

– Jeg er klar, sier Johanne og finner frem spaden.

– Utrolig imponert

Geir Øvrevik har vært leder av friluftslivslinja på UIA i mange år.

Han husker godt da Johanne ringte og lurte på om hun skulle begynne på studiet.

Geir fortalte om et år med mye aktivitet. Surfecamp på Lista, kajakkturen i skjærgården, utflukter i tøft terreng, og ikke minst; tre dagers vandretur på ski med overnatting i selvlagde snøhuler.

Han trodde aldri han skulle høre fra Johanne igjen. Men en uke senere ringte hun og ville melde seg på studiet.

– Jeg er utrolig imponert over henne. Hun er blind og kaster seg ut i utfordringer mange seende ikke våger seg på. Hun er et stort forbilde for alle, sier han.

Må drømme stort

Det tar tid å bygge snøhule. Johanne graver så svetten siler.

Først når klokken nærmer seg midnatt, er hula ferdig og soveposer og liggeunderlag kan finnes frem.

Johanne kryper nedi og innrømmer at hun er sliten. Men veldig fornøyd.

– Jeg ønsker å motivere andre funksjonshemmede til å tørre å drømme stort. For det aller meste er mulig om man bare våger, sier hun, og finner frem skivene hun smurte til frokost.

– Nå skal det bli godt med litt mat, smiler hun.