En mainatt i 1979 kjører Marius Heyerdahl til en badeplass under Varoddbroa litt utenfor Kristiansand. I tilhengeren bak bilen ligger det kunstverk han har laget.
Skulpturene er laget av farget glasstein, støpt inn i stål. De ser ut som store, ruglete kumlokk.
Vel fremme, lemper han skulpturene ut i fjorden. De forsvinner under vann og havner dypt nedi mudderet på bunnen av Topdalsfjorden.
Så kjører han bort.
Ikke lenge etter dør Marius Heyerdahl, bare 41 år gammel, etter å ha tatt sitt eget liv.
Redningsaksjonen
Nesten 40 år etter at Marius Heyerdahl lempet kunsten sin i vannet, foregår det en storstilt redningsaksjon under Varoddbroa.
Etter flere tidligere søk, skal Marius Heyerdahls kunst nå lokaliseres og heves opp fra Topdalsfjorden.
Og det er et formidabelt maskineri som er satt i gang for å få det til.
På dekket på en svær dykkerbåt på størrelse med en fiskeskøyte, vrimler det av folk; en ivrig kunsthistoriker fra Universitetet i Agder, fire-fem dykkere fra Agdertech, flere reportere fra NRK Sørlandet, og sønnen til Marius Heyerdahl, Hauk, han er også med.
Det er finansmann, kunstsamler og sørlending Nicolai Tangen som betaler for søket etter kunsten.
Med tiden skal det de finner inn i det nye Sørlandets Kunstmuseum "Silosamlingen" som etter planen skal stå ferdig på Odderøya i Kristiansand i 2021.
Mannen som ville skape
Marius Heyerdahl ble født 17. mai i 1938 i Oslo. Han vokste opp som enebarn, med to fraværende foreldre.
– Marius ville skape kunst og var full av påfunn, og gjorde stort sett som han ville, forteller sønnen Hauk Heyerdahl.
Han skulle bli en av Norges første installasjonskunstnere, og hentet inspirasjon fra det meste annet enn fjell og daler. Det var mer skrot, metall, søppel, lys og lyd som inspirerte.
Marius Heyerdahl bygget protestkunstverket "Den siste alke", og gjennom hele kunstnerkarrieren skulle han få elendige kritikker. Nesten alt han laget sørget han for å ødelegge, eller kaste i Topdalsfjorden, men før alt dette møtte han Solveig Hodne og kjærligheten.
Marius og Solveig levde et bekymringsløst bohemliv i Oslo midt på 60-tallet med kunstnervenner og studier. Og de trengte ikke å engste seg for pengemangel, for Marius Heyerdahls foreldre var ekstremt velstående. Han bestemte seg på et tidspunkt for å leve selvstendig og klare seg selv, og sa derfor nei til å få mer penger og økonomisk støtte fra familien.
Provokasjon og slakt
Marius Heyerdahl debuterte som maler i 1964. Titlene på maleriene var utfordrende og provoserende, de het for eksempel "Nymphomania blues", "Orgiet" og "Det kunstige selvmord". Marius Heyerdahl ble kalt for "dilettant" i Morgenbladet, og i Dagbladet skrev kritikeren at "bildene var så dårlige at man måtte se dem for å skjønne det".
Han og flere andre unge kunstnere fikk heller ikke komme med på Høstutstillingen i Oslo samme år. Det stoppet dem ikke. De laget sin egen utstilling som de kalte "Noen Unge Refuserte".
I 1965 fikk Marius Heyerdahl antatt to verk til Høstutstillingen i Oslo.
Det var ikke malerier, men to skulpturer. Disse kalte han Homo Cyberneticus 1 og 2. Skulpturene beveget seg, og de laget lyder. Begge skulpturene var i menneskehøyde, kroppene var aluminiummalte og bestod av sveisede maskindeler. Det forestiller en mann og en kvinne, der kvinnens hode og mage stort sett består av vaskemaskindeler, mens mannen blant annet har manometer-penishode.
Det er den første bevegelige kunsten som er vist på Høstutstillingen.
Det blir helslakt. Kritikeren i avisen "Friheten" skriver om robotene: "Et redselsfullt, infantilt sammensurium av oppvaskkummer, eksospotter, vaskemaskindeler, speil, lyspærer, rør, tråder og hva det nå er alt sammen av skitt og lort."
Det var kanskje ikke så rart at Marius Heyerdahl ønsket seg bort fra Oslo på begynnelsen av 1970-tallet. Han ville at familien skulle bosette seg i Kristiansand. Han ville se havet og ha bedre plass. Solveig jobbet som sykepleier, og mens hun jobbet stelte Marius hjemme for de tre barna.
Marius fortsatte å lage kunst. Han jobbet med prosjektene sine i garasjen ved siden av huset på Søm, og tok seg innimellom småjobber ved siden av for å spe på inntekten.
Alkedød og miljøengasjement
På et tidspunkt på tidlig 70-tall oppdaget han at det ble færre og færre alkefugler langs sørlandskysten der familien hadde hytte. Marius mente dette skyldtes forurensing av Nordsjøen og bestemte seg for å lage en protestaksjon.
Marius Heyerdahls store kongstanke, protestaksjonen "Den siste alke", kom fra en intens og oppriktig bekymring for forurensning av Nordsjøen. Han fryktet en stor, global naturkatastrofe.
Etter å ha gjort grundige undersøkelser, fant Marius ut at det var kjemiske utslipp fra store industribedrifter i Europa som var skyld i alkedøden langs sørlandskysten.
Marius Heyerdahl hadde kjøpt en svensk, eggeformet campingvogn. Den kledde han med glassfiber, og fikk kunstner Kari Rolfsen til å lage et enormt fuglehode, av en alke, som han festet på toppen av vognen. Dette fuglehodet kunne snus på, sånn at fuglen både kunne se rett frem og til begge sidene. Det var festet vinger på siden av campingvognen. Disse var sammenfoldet når de kjørte fra sted til sted, men når de stod stille, brettet de gjerne ut det massive vingespennet, så det så ut som en alkefugl på vei til å lette fra bakken.
Hele fuglen var malt svart og i det åpne nebbet var det festet en høyttaler, og ut av den, på maks volum kunne folk høre dødsskriket til en alke.
Et filmteam fra NRK som ville lage dokumentar om protestaksjonen "Den siste alke" dro av gårde i en Ford Transit sommeren 1971, med den voldsomme campingvogn-alkefuglen hengende bakpå for å oppsøke de bedriftene som dumpet kjemisk avfall i havet og protestere mot forurensingen, sier Lars Jørgen Mørland, lydmann på dokumentarfilmen. Men industrilederne falt ikke akkurat pladask når Marius og filmteamet kom kjørende, uten en eneste avtale for å levere protestskriv på ulike språk, mens Marius Heyerdahl forlangte å få snakke med ledelsen. De grusomme, klagende lydene på full styrke fra nebbet til alken virket nok heller ikke blidgjørende på bedriftslederne. Men da filmen endelig var ferdig og ble vist på NRK TV, var reaksjonene overraskende få, og de som kom var heller lunkne, forteller Lars Jørgen Mørland:
–Jeg tenker at hadde det vært vist 10 år senere, 20 år senere, så hadde det gjort mer av seg, altså det var virket som om man ikke helt var moden for å ta det innover seg, at veldig mange så på det som en pussighet nærmest, som noe noen skrullinger hadde gjort.
Protestkunstverket "Den siste alke", campingvognen med den enorme glassfiberfuglen tredd over, seg fikk også nytt liv langs sørlandskysten.
Marius Heyerdahl fjernet hjulene på campingvognen, og plasserte hele kunstverket på en flåte. Med påhengsmotor. Så sjøsatte de "Den siste alke". Dermed fikk familien et nytt feriested. De dro rundt med kjempefuglen, og fortøyde den der de hadde lyst, forteller Hauk Heyerdahl.
Depresjon og ødeleggelser
Livet for familien kunne ha fortsatt å være en kunstneridyll og fargeklatt i det borgerlige miljøet på Søm i Kristiansand, men Marius Heyerdahl begynte gradvis å endre seg.
Solveig Hodne var bekymret.
–Han ble litt paranoid. Han var mistenksom og sov ikke. Jeg er jo sykepleier og så jo symptomene, men han ville ikke snakke med leger, eller psykolog eller noen ting.
Det gikk veldig fort, 3–4 uker etter at han begynte å endre seg dro Marius til Oslo og tok sitt eget liv. Med pistol. Han etterlater seg noen små pappbiter med ordene manisk depressiv og psykiatrisk poliklinikk.
Blant verkene Marius Heyerdahl skapte, fantes også to 300 kilo tunge menneskelignende figurer av en slags løst sammensveisede nøster, laget av svartlakkerte metallbånd. I fasong ligner de litt på Michelin-mannen.
Disse over to meter høye figurene plasserte han i hagen på Søm, godt synlig for naboene. Og antagelig ligger disse to skulpturene, som han kalte "Homo Cosmos 1 og 2" også et sted på bunnen av Topdalsfjorden ved Varoddbroa.
Sønnen Hauk Heyerdahl har vært spent på hvordan stål og glasskunstverkene kommer til å se ut etter så mange år i saltvann, kommer tingene til å falle fra hverandre, og kommer det de har funnet på noen måte til å ligne på kunstverk?
–Det var en rar opplevelse. Det er veldig gøy å se de. Jeg trodde faktisk ikke de skulle være hele, men de er jo hele.
– Å se disse skulpturene. Oppe. Det var på en måte som å åpne graven hans. For meg. Og spesielt da med så mye oppmerksomhet så føltes det rart. Det var jo to andre langt mere spektakulære skulpturer som vi håpet på å finne der. Som vi ikke fant. Men de ligger der og det er kanskje det beste?
–Dette var gjort i affekt. Du kan godt si at hele denne seansen her også er en del av hans kunstprosjekt. Det å ta det opp og betrakte det, stille det ut på nytt og se om det kan, på en eller annen måte, fremdeles påvirke et publikum, sier Hauk Heyerdahl.
Marius Heyerdahls kunst er kommet opp fra fjorden. Og får komme på museum.
Marius som var så opptatt av forurensing kastet altså tingene han laget i sjøen for at de skulle forsvinne.
Men kanskje han hadde likt at kunsten ble hevet, i et miljøperspektiv?
Moderne kunst provoserer ikke på samme måte som før, men mye i verden kunne nok vært annerledes, dersom vi hadde lyttet til det Marius Heyerdahl egentlig forsøkte å fortelle oss i 1971 da han protesterte mot havforurensing med "Den siste alke".
Hør radiodokumentaren om Marius Heyerdahls liv her.