NRK Meny
Normal

Astrid kjemper sitt livs kamp for å nå Sydpolen

Den siste lille fettreserven går mot slutten. Kulda biter. Det er vanskelig å få i seg mat. Når hun frem til Sydpolen i tide?

Astrid Furholt i Antarktis

Astrid Furholt må gå med maske eller buff over munnen hele tiden for å ikke få den kalde lufta ned i lungene.

Foto: Jan Sverre Sivertsen

– Jeg har det bra, men det begynner å kjennes på kroppen at den har vært på tur i over 50 dager, forteller Astrid Furholt.

Det begynner å røyne på for polfarer Astrid Furholt og makker Jan Sverre Sivertsen. Etter to måneder i isødet nærmer de seg målet, men det er et dramatisk kappløp mot klokka.

De må være framme på Sydpolen senest 17. januar, da går siste ordinære fly. Dersom de skal ha transport ut etter dette, vil det koste en million kroner.

Astrid Furholt i Antarktis

I går: Astrid Furholt på vei mot turens høyeste punkt, Titandomen. De må være fremme på Sydpolen senest 17. januar, da går siste ordinære fly.

Foto: Jan Sverre Sivertsen

Tøffe tak

Hun må jobbe veldig bevisst med å få nok luft i lungene. Musklene må få sitt for å kunne jobbe.

– Jeg går og puster med vidåpen munn hele tiden, sier hun.

Furholt forteller at hun må gå med maske eller buff over munnen for å ikke få den kalde lufta ned i lungene.

Da blir det vått og fryser fast i huden og deretter blir det vanskelig å få i seg mat og drikke. Så en utfordring leder til en annen hele veien.

Ekstrem kulde mellom -25-30 den siste tiden med vind opp i storm styrke gir effektive kuldegrader ned mot - 50.

– Den siste lille fettreserven er i ferd med å forsvinne. Heldigvis får vi tint oss litt opp i teltet når sola står på i teltveggen, forteller hun.

Astrid Furholt og Jan Sverre Sivertsen i Antarktis

Med seg på ekspedisjonen har Astrid Furholt turkameraten Jan Sverre «Sivert» Sivertsen. Nå må de sette opp farten for å nå Sydpolen i tide.

Foto: Jan Sverre Sivertsen / Privat

På vei mot turens høyeste punkt

– Det tøffeste for meg er nok å utlikne når jeg kommer opp i høyden, sier Astrid Furholt.

De er nå på vei mot Titandomen, rutas høyeste punkt 3159 moh.

I går kjempet Furholt mye i oppoverbakker og i et terreng preget av snøskavler som lages av vinterstormene.

De er betongharde og kan være fra 20 til 200 cm høye.

De neste 12 dagene må de gå i snitt 24 kilometer for å nå Sydpolen i tide.

Astrid Furholt i Antarktis

Dette området kom de inn i i går. På bildet ser vi såkalte sastrugier, snøskavler som lages av vinterstormene. De er betongharde og kan være fra 20 til 200 cm høye.

Foto: Jan Sverre Sivertsen

Må rekke fly

17. januar går siste offisielle flighten ut fra polpunktet. All flyvning i dette området går med bensin som er fraktet inn fra Chile og over isen til depoter. Den er ekstremt dyr.

Om hun ikke når flyet den 17. må det settes opp en egen maskin som må fly inn og plukke dem opp. Den vil koste rundt en million kroner og det er penger hun ikke har.

«Vi har bare et liv. Dette livet må leves. Følg drømmen din». Dette skriver Furholt på bloggen sin.

Hun jobber som kreftsykepleier og har samtaler med mennesker som snart skal dø. Derfor er hun opptatt av at drømmen må leves ut mens vi kan.

Dette er hennes drivkraft mot polpunktet. 17. januar får vi vite om drømmen ble til virkelighet.

Astrid Furholt i storm i Antarktis

Noen dager har Astrid og Sivert ligget værfaste i teltet. Nå er ekstradagene spist opp og de må gå 24 kilometer om dagen for å nå Sydpolen 17. januar.

Foto: Jan Sverre Sivertsen / Privat