– Min mor ønsket ikke at jeg skulle ta andres liv

Det er julaften 1987. 17 år gamle Abdullahi Mohamed Alason sitter på et fly til Norge. Han har forlatt alt det kjente i Somalia og skal snart sette beina i et land han knapt nok har hørt om. Han er redd. Kroppen føles helt stiv.

– Jeg husker at jeg fikk en sjokolade. Jeg holdt den så hardt og lenge at den smeltet i hånda mi, sier Alason.

Det var moren som bestemte at han skulle reise. Om sønnen ble værende i Somalia, risikerte han å bli kidnappet og tvunget til å bli soldat. Det ville hun forhindre.

– Min mor ønsket ikke at jeg skulle ta andres liv. Hun ville ikke at jeg skulle bli skyld i en annen mors sorg, sier han.

Alason hadde aldri reist med fly. Han visste hvor han var på vei, men ikke hva som ventet ham. Han følte at han ikke hadde noen makt over situasjonen han befant seg i, og kjente på en stor uro for hvordan fremtiden ville bli i et ukjent land.

Der og da visste han ingen ting om at nettopp dette landet skulle bli det han etter hvert betraktet som sitt eget.

Det har gått 30 år siden Alason steg ut av flyet på Fornebu. Den 17 år gamle gutten har blitt en mann på 46. Han ler når han tenker tilbake på sitt første møte med Norge.

Tross redselen for det ukjente, var det litt betryggende å vite at moren hadde bedt for ham før han reiste.

Hun ba om at dørene måtte åpne seg for sønnen i det nye landet.

At hun hadde blitt bønnhørt, ble Alason overbevist om på flyplassen. Da han kom til døra på terminalen, åpnet den seg helt av seg selv. Han tok noen steg tilbake før han gikk mot døra igjen. Den åpnet seg på nytt, akkurat som moren hadde bedt om.

– Der og da, tok jeg det som et tegn på at jeg hadde kommet til riktig sted. Det var mitt første møte med en elektrisk dør, sier Alason og ler hjertelig.

En ensom tilværelse

Selv om han i dag kan tenke tilbake på mange morsomme episoder, var det slett ikke lett å begynne på nytt i et fremmed land.

Den første tiden følte han seg veldig ensom.

Alason husker hvor vondt det var å ikke ha noen å snakke med, eller noen å dele tankene sine med. Like ille var det å vite at ingen ventet på ham når han kom hjem, og at om han ble syk, var det ingen som ville komme på besøk.

– Det var rett og slett grusomt. Jeg skulle ønske at ingen måtte forlate sine hjem, sier Alason.

Det skulle imidlertid bli bedre.

Da Alason bodde på et asylmottak på Vestfossen i Buskerud, ble han kjent Roar.

Alason smiler fra øre til øre når han snakker om vennen han fikk for mange år siden.

– Han er broren min, sier han.

At han har god grunn til å smile, skjønner jeg når han forteller videre. Han sier at han fikk spørsmål om han ville flytte inn hos Roar og familien. Alason var overlykkelig over tilbudet og takket selvfølgelig ja. Senga til Roar ble tatt ut fra rommet hans, og i stedet ble det satt inn to madrasser. Det måtte til for at det skulle bli plass til begge to.

Fra da av ble Alason behandlet som en av familien. Han måtte forholde seg til familiens regler og ta sin del av husarbeidet. Familien backet ham opp på alle mulige måter, noe som gjorde tilværelsen betraktelig bedre.

Alason bodde hos familien i ett år, før han fikk tildelt kommune og måtte flytte til Farsund i Vest-Agder. Igjen måtte han begynne på nytt helt alene. Han beholdt imidlertid kontakten med Roar og familien, som han i dag kaller sin norske familie.

Valgte å bli en del av fellesskapet

Helt avgjørende for hvordan Alasons liv skulle utvikle seg i Norge, ble et valg han tok etter å ha snakket med familien i hjemlandet.

– En dag jeg snakket med familien i Somalia, gikk det plutselig opp for meg at jeg ikke hørte til der lenger. Livene deres gikk videre uten meg, sier Alason.

Valget sto mellom å pakke sammen og reise tilbake til Somalia, eller å satse på et liv i Norge.

Ifølge Alason var det ikke noe vanskelig valg. Han valgte å bli i Norge. Fra da av bestemte han seg for å bli det han kaller en fullverdig borger i det norske samfunnet.

– Jeg gikk inn for å lære meg hvordan det norske samfunnet fungerte og bestemte meg for å være åpen for det som var ukjent. Det norske samfunnet kan ikke gjøre noen til nordmenn. Dette må være et ønske som kommer fra hjertet til den enkelte, sier han.

Med det mener han ikke at alle skal bli like.

– Vi er alle et resultat av det vi har opplevd og erfart i løpet av de årene vi har levd. Ulik bakgrunn gjør oss forskjellige, men på tross av denne ulikheten, kan vi velge å stå sammen og jobbe sammen.

Selv har han lang erfaring med hva det innebærer.

Det som begynte med at Roar dro ham med på en av AUFs sommerleirer på Utøya på slutten av 80-tallet, har blitt til en politisk karriere. For ti år siden ble han valgt inn i bystyret i Kristiansand. Han har vært styremedlem i Kristiansand Arbeiderparti i mange år, noen han fortsatt er. I dag jobber han som seniorrådgiver i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

Kalt både neger og svarting

Selv om Alason i mange år har hatt et klart mål om å ta sin plass i samfunnet, har det å bli akseptert som en fullverdig borger, ikke vært problemfritt.

Han har fått kjent på kroppen hva noen mener om mennesker med hans hudfarge. Han har blitt kalt både neger og svarting, og har fått beskjed om å dra tilbake til landet han kom fra.

Det opplevde han de første årene han var i Norge, og det skjer også i dag. Likevel mener han at noe har endret seg.

– Før sa man ansikt til ansikt hva man mente. Hvis noen kalte meg «jævla svarting», kunne jeg ta igjen ved å si «jævla hvit». Da var vi like langt. Dessuten endte det ofte med at vi begge måtte le, og så var vi ferdig med den saken, sier Alason.

Måten slike ting foregår på i dag, synes Alason er mye verre.

– Folk har blitt feigere. De gjemmer seg bak dataskjermen i sin egen stue, hvor de kan sitte på trygg avstand og skrive stygge ting om andre.

Alason er fullt klar over at han ikke ser ut som de fleste nordmenn, men at det skal være grunn til å mislike ham, har han null forståelse for.

– Det er ingen gruppe eller rase som er bedre enn andre. Vi er alle mennesker, sier han.

– Jeg er hjemme

Alason sitter med albuene godt plantet i bordet foran seg. For det meste holder han hendene under eller mot haken. Når han innimellom strekker dem fram, kommer de kritthvite neglene til syne. De ser i hvert fall kritthvite ut mot den ellers så mørke huden.

Alason er like mørk i huden nå som da han kom til Norge, men ellers er det meste forandret.

I dag definerer han seg selv som nordmann og Norge som sitt hjemland.

– Når folk ber meg om å dra tilbake til mitt hjemland, sier jeg at jeg er hjemme. Når folk spør om jeg savner hjemlandet mitt, sier jeg at jeg er jo her hver eneste dag, før jeg spør om de mener landet jeg ble født i, sier Alason.

Det hender at tankene går tilbake til barndommen i Somalia. En bestemt lukt, noe han leser i en bok eller ser på TV, kan få fram gamle minner, både vonde og gode.

Å bryte opp fra Somalia etterlot et tomrom som han kjente på i lang tid. Med tiden har tomrommet blitt fylt opp igjen, ikke av det samme som gikk tapt, men av noe tilsvarende.

– Kone, barn, venner og gode naboer har gjort at jeg ikke føler på denne tomheten lenger. Jeg vet at noen bryr seg om meg og setter pris på meg. Det er en så god følelse, at jeg nesten får lyst til å gråte, sier Alason.

Alasons historie er en historie om en gutt som stod på utsiden av det norske samfunnet, men som bestemte seg for å høre til.

Nå deler han sine erfaringer i boka «Jeg er muslim, men først og fremst norsk». Boka ble lansert denne helgen.