NRK Meny
Normal

– Måtte venne meg til å være kjendis

Komponist Rolf Løvland har aldri hatt noe ønske om å bli kjendis. Den rollen måtte han likevel venne seg til med suksessen til Secret Garden.

Rolf Løvland om kjendisstatus og Secret Garden

– Den rollen du må inn i som Grand Prix-vinner er en veldig rar rolle, som jeg ikke har talent for, sier Rolf Løvland.

Han er en av landets mest suksessrike komponister og ser tilbake på en 20 års karriere med Secret Garden. Duoen introduserte seg for både det norske og internasjonale publikummet i 1995 ved å vinne Eurovision Song Contest, eller Grand Prix som nordmenn flest kalte konkurransen den gang.

  • Les også: 20 års musikksuksess blir bok
    Secret Garden

    Rolf Løvland sammen med Fionnuala Sherry etter Grand Prix-seieren i 1995. Med låten «Nocturne» ble de kjent over hele Europa. Siden har de blitt verdensstjerner.

    Foto: Johansen, Erik / NTB scanpix

– Ingen popstjerne

Selv om gruppa var ny hadde Rolf Løvland jobbet med musikk lenge. Han hadde vunnet nevnte konkurranse også i 1985, da Bobbysocks fremførte hans låt «La det swinge». Med Secret Garden stod Løvland selv på scenen, men noen popstjerne ønsket han aldri å bli.

– Jeg er i utgangspunktet ikke en popartist som gjerne vil bli kjent. Det har jeg ikke i meg, sier Løvland.

Han vil eksponere musikken og ikke seg selv, men har innsett at kjendisstatusen er en uunngåelig bivirkning.

Rolf Løvland

Rolf Løvland har mottatt bransjeprisen under Spellemannsprisen 2008.

Foto: Åserud, Lise / SCANPIX

– Når et orkester fremfører et stykke blir musikken det vesentlige. I Secret Garden fronter to mennesker musikken og er med å gi den identitet. At mitt ansikt følger musikken blir en del av jobben og er en utvikling jeg har måttet venne meg til. Jeg hadde ikke hatt noe talent for det, hadde det ikke vært rotfestet i en musikalsk trygghet, sier Løvland.

Selvtillit på egen musikk

Løvland har kjent på janteloven når han skal opptre, men får selvtillit ved å fokusere på at folk kommer for å høre ham fremføre musikk han selv har skrevet.

– Jeg er egentlig en sørlending som alle andre her nede. Jeg kan tenke at jeg ikke er god nok, sier Løvland.

Han kan sitte i en konsertsal og spille piano foran flere tusen mennesker, og tenke at mange i salen sikkert er bedre enn ham til å spille.

– Jeg kan syke meg ned på slike ting, men så tenker jeg at ingen kan spille min musikk bedre enn meg. Publikum har kommet for å høre min historie og den må jeg få lov til å fortelle. Så bygger man seg opp en trygghet og selvtillit i det, sier Løvland.