«Sofia» viser fram bildene hun tok av seg selv i slutten av mars 2015. Blåmerkene skal ifølge henne, være et resultat av eksmannens sinne.
Hun sier det skjedde da hun ba ektemannen om å få tilbake telefonen han hadde tatt fra henne. Hun trengte telefonen for å følge med på datteren som var høygravid og i et risikofullt svangerskap.
Sofia forteller at det ikke hjalp å be om å få telefonen tilbake, og at hun i fortvilelse tok tak i ektemannens skjorte. Da skal han ifølge henne ha blitt så sint at han begynte å slå henne med knyttneven.
Hun hevder han slo henne flere ganger i ansiktet. Det skal ha gitt henne et forslått øye. Blåmerkene på høyre arm, sier hun at hun fikk fordi hun prøvde å beskytte seg mot slagene.
Sofia sier at det slett ikke var dette hun hadde forestilt seg da hun fire år tidligere stod forventningsfull på en flyplass i hjemlandet.
Hun hadde forlatt hus og jobb, venner og familie for å starte et nytt liv i Norge. Grunnen var en nordmann som hadde sjarmert henne i senk. Mannen som hun nå var gift med, og som snart skulle ta imot henne i Norge, kalte henne sin latinske skjønnhet. Han hadde også forsikret henne om at hun var den han ville bli gammel med.
De første årene i Norge gikk ganske bra. Det eneste Sofia slet med, var hjemlengsel. Å bo i Norge, var som å bo på en annen planet. Kulturen var helt annerledes og språket vanskelig å lære. Hun var vant til å ha en stor omgangskrets. Nå ble hun isolert.
Sofia sier at det var i løpet av det tredje året ting virkelig forandret seg. Ektemannens temperament som hun til da hadde fått merke i form av banning og roping, tok en ny retning.
Ifølge Sofia, begynte han å slå henne når han var misfornøyd med noe.
Hun forteller også om ting han skal ha sagt til henne. Hun sier at han kalte henne stygg, feit og dum, at han sa at han hadde lyst til å slå inn fjeset hennes, samt at han truet med å kjøpe et nytt hus for å ha et sted å drepe henne.
Sofia forteller at hun gjorde alt hun kunne for å prøve å gjøre ektemannen fornøyd. Hun ønsket å leve opp til forestillingene han hadde gitt henne om at hun var hans drømmedame. Hun ville lokke fram det flotte smilet, som hun i utgangspunktet hadde falt for, og som mange andre hadde latt seg sjarmere av gang på gang.
Sofia sier at uansett hva hun gjorde, ble det aldri bra nok for ektemannen. Ifølge henne ble han bare verre og verre.
Dette blåmerket skal ifølge Sofia stamme fra slag hun fikk av eksmannen i juli 2015.
Foto: privatFlere anmelder
Da Sofia for ett og et halvt år siden valgte å anmelde eksmannen, ble hun et tall i politiets statistikk over «mishandling i nære relasjoner»,- en statistikk hvor tallet stadig øker.
Antall anmeldelser av slike saker, har økt med nesten 32 prosent de fem siste årene.
Politiet mener økningen sannsynligvis skyldes avdekking av mørketall. Økt fokus på familievold og informasjonskampanjer som hvorlite.no og dinutvei.no, har trolig fått flere til å anmelde. Slik sett er det en ønsket utvikling.
Regjeringen har uttalt at vold i nære relasjoner er et viktig satsingsområde, fordi slike saker blant annet har et betydelig omfang og er et folkehelseproblem. Arbeid med å avdekke mørketall, samt å etterforske og oppklare slike saker, skal også prioriteres av politiet.
– Er det en død kropp som må til?
Siden Sofia anmeldte eksmannen, har hun gått og ventet på at saken skal komme for retten. Hun vil at han skal stå til rette for det hun hevder han har gjort mot henne.
Den 26. mars i år, fikk hun beskjeden hun slett ikke var forberedt på.
Statsadvokaten som har vurdert hennes sak, mener det ikke foreligger tilstrekkelig bevis for domfellelse, og har derfor henlagt saken.
Sofia kan ikke begripe hvordan statsadvokaten kan ha kommet til en slik konklusjon.
Hun mener hun har mer enn nok bevis.
Hun har bilder hun har tatt av seg selv med skader hun sier ektemannen har påført henne. Hun har blitt hentet av ambulanse flere ganger. Hun har dokumenter fra flere leger og sykehus hvor det står at hun har kommet inn med både blåmerker og andre skader. Hun har vært innlagt på grunn av voldstraumer og vært på krisesenter.
Når dette ikke er nok bevis til å få saken for retten, vet hun ikke hva hun skal gjøre.
– Trenger statsadvokaten en død kropp for at det skal skje noe? Er det virkelig det som må til for at myndighetene skal ta slik mishandling på alvor, spør Sofia.
Hva skjer med de anmeldte sakene?
Sofias sak er slett ikke spesiell. Den føyer seg inn i en lang rekke av saker som har blitt henlagt de siste årene.
For tross økningen i antall anmeldelser, har det skjedd lite med tanke på hvor stor del av de anmeldte sakene som kommer for retten.
Fortsatt er det sånn at de aller fleste sakene blir henlagt.
Av 2989 saker kodet som «mishandling i nære relasjoner» som ble påtalebehandlet i fjor, har 31 prosent av sakene fått benevnelsen «oppklart». I disse inngår de 788 sakene hvor det ble tatt ut tiltale, saker som har blitt oversendt retten for tilståelsesdom, samt saker som har blitt avgjort med forelegg, konfliktrådsbehandling eller påtaleunnlatelse. 69 prosent av sakene, anses som «ikke oppklart», noe som i utgangspunktet betyr at de er henlagt.
Hva må til?
For å få svar på hva som skal til for å få slike saker for retten, kontakter NRK Riksadvokaten, som er den høyeste påtalemyndighet i Norge.
Konstituert statsadvokat ved Riksadvokatembetet, Ingrid Wirum, sier at det kan være flere årsaker til at de anmeldte sakene ikke havner i retten, men at i saker som handler om mishandling i nære relasjoner, er den vanligste årsaken manglende bevis eller bevisets stilling.
– For å ta ut tiltale må påtalemyndigheten være overbevist om at de objektive og subjektive vilkårene for straff er oppfylt, og dessuten at dette kan bevises i retten. Dette innebærer at det ikke er grunnlag for tiltale dersom det er rimelig og fornuftig tvil om faktiske omstendigheter som har betydning for om straffbarhetsvilkårene er oppfylt.
Det skal statsadvokaten som får saken på bordet, avgjøre.
Konstituert statsadvokat, Ingrid Wirum, sier at utfordringen med saker som omhandler mishandling i nære relasjoner, er at det ofte ikke er noen vitner til selve voldshandlingen.
Foto: NRKMener terskelen er for høy
På et advokatkontor i Trondheim sitter Leif Strøm. Han er Sofias bistandsadvokat og kjenner saken godt. For noen uker siden skrev han sin mening om henleggelsen i klagen som nå er sendt til Riksadvokaten.
Han mener terskelen for å ta ut tiltale mot den anmeldte i slike saker, generelt er altfor høy. Det mener han også om Sofias sak.
– Det er ingen ting som mangler for at denne saken skal kunne føres for retten, sier han.
Strøm har en teori om hva som kan ha skjedd i denne saken. Han tror kulturell bakgrunn kan ha hatt innvirkning på avgjørelsen som er tatt.
– Mennesker fra andre kulturer uttrykker seg på en annen måte enn nordmenn. Det kan gjøre at de blir oppfattet som hysteriske. Jeg har en mistanke om at det kan ha skjedd i Sofias sak. I så fall underbygger det den ressurssterke og taleføre eksmannens argumenter, som påstår at hun er psykisk ustabil, sier han.
Strøm påpeker at Sofia etter den alvorligste voldshendelsen, ble undersøkt nettopp med tanke på psykisk ustabilitet. Psykiateren som undersøkte henne, konkluderte med at det ikke var noe i veien med psyken hennes.
Strøm presiserer også at han som bistandsadvokat ikke får direkte innsyn i hvilke anbefalinger som er gitt videre i de ulike instansene som har vært inne i saken. Han sier at det er politiet som står for selve etterforskningen. Deretter skal saken gjennom en politiadvokat, før den til sist havner på bordet til en statsadvokat som skal ta den endelige avgjørelsen om det skal reises tiltale eller ikke.
Strøm mener det er varierende kvalitet på politiets etterforskning av slike saker, men når det gjelder denne konkrete saken, mener han etterforskeren i politiet har gjort en god jobb.
Derimot stiller han spørsmål ved vurderingen som er gjort med tanke på bevisene som foreligger.
NRK har vært i kontakt med statsadvokaten som har henlagt Sofias sak, for å spørre om hun vil utdype dette.
– Det er ikke naturlig å uttale seg om saken, fordi den nå er under klagebehandling sier hun.
Sofias bistandsadvokat, Leif Strøm, mener at man i dag er alt for forsiktig med å prøve slike saker for retten.
Foto: Morten Andersen / NRKOrd mot ord
Mishandling i nære relasjoner foregår som regel i det skjulte. Det er sjelden vitner til selve voldsutøvelsen. Det er det som er det store problemet. Da blir det ord mot ord.
Sofia sier at det vet hun alt om.
Ifølge henne har eksmannen vist stor kreativitet når det gjelder å bortforklare alle blåmerkene hun har hatt. Det har variert fra at hun har falt på flatt gulv, til at hun har skadet seg selv med vilje.
Det skal blant annet ha skjedd da ambulansepersonell fant henne liggende bevisstløs i sin egen urin hjemme på kjøkkengulvet en vårkveld i 2015.
Sofia sier at da hun kom til seg selv, skjønte hun at hun hadde ligget slik i flere timer. Det som hadde ført til dette, skjedde mens det var lyst ute. Nå var det mørkt.
Sofia hevder at mens hun ble lagt på en båre for å bæres ut i ambulansen, hørte hun ektemannen si til ambulansepersonalet at hun hadde tatt medisiner fra kjøkkenskapet og at hun sannsynligvis hadde prøvd å ta sitt eget liv.
Sofia husker fortvilelsen hun kjente der og da. Hun sier at hun ropte ut at det ektemannen sa ikke stemte. Det var han som nå stod og bortforklarte det hele, som hadde dyttet henne så hardt at hun slo hodet og besvimte.
Sofia hevder også at ektemannen har spredd rykter om henne for å få det til å virke som om det er henne det er noe galt med.
Hun hadde håpet på at en rettssak skulle stoppe dette, at det ville gi henne en sjanse til å bli trodd.
– Nå er det ingen ting som hindrer ham i å fortsette å spre løgner om meg. Han kan fortsette å fortelle andre at jeg har diktet opp alt og at jeg er gal og ruser meg, sier Sofia.
Redd han skal skade andre
Sofia har kommet seg unna eksmannen, men det er ikke er nok for henne. Hun håper hun får møte ham i retten en dag. Det er ikke bare for sin egen del.
Hun sier hun er redd han kan være i stand til å skade andre. En slik frykt skal hun ha kjent på tidligere.
Ifølge henne skjedde det etter at eksmannen hadde hatt en amper telefonsamtale med noen i banken.
Sofia hevder at da samtalen var over, hørte hun ham lade en av sine mange jaktrifler, før han begynte å gå mot utgangsdøra. Da hun spurte ham om hvor han skulle, skal han ifølge henne ha sagt at han skulle drepe noen i banken.
Sofia sier at hun den gangen heldigvis klarte å få ham på andre tanker.
Denne hendelsen fortalte Sofia om da hun var på et krisesenter i 2016. Det resulterte i at ansatte på krisesenteret tok kontakt med politiet, som så dro hjem til eksmannen og beslagla samtlige rifler.
Nå som hennes sak er henlagt, frykter hun at eksmannen skal få riflene tilbake.
Mener de ikke blir tatt på alvor
Sofia sier at hun frykter hevn for å gå ut med sin historie. Likevel er hun fast bestemt på å stille til intervju.
Hun sier hun vil snakke for alle som har levd i, og som fortsatt lever i det hun selv kaller et helvete. Hun vil snakke for dem som føler seg usynlige og som alltid skylder på seg selv for alt som går galt.
Hun vil snakke for dem som prøver å gjøre det som må til for å hindre voldsutøvere i å fortsette mishandlingen, for dem som tross belastningene det medfører, velger å anmelde.
Hun vil at de skal blir hørt og tatt på alvor. Det mener hun de ikke blir i dag.
