– Du føler du soner dobbelt fordi du aldri vet når du skal inn. Det er som psykisk tortur, sier Sand.
Bak gjerdet i Arendal fengsel sitter Sand fordi han brøt loven da han kjørte bil i ruspåvirket tilstand. Men soningen lot vente på seg. Han prøvde å pushe på for å komme inn raskt og bli ferdig med straffen.
Det gikk ikke. I tre år ventet han.
– Først gikk jeg ett helt år og bare ventet, men så fant jeg ut at jeg ikke kunne stoppe opp livet mitt helt, så jeg begynte på skole. Men hele tiden tenkte jeg på når soningen skulle skje. Jeg var redd for at jeg plutselig måtte inn midt i semesteret.
Da politiet etter tre år stod på døra måtte han inn for å sone uken etter.
Livet på pause
Mange av de innsatte som Sand soner med, har samme opplevelse. En ny studie om kriminalomsorgen i nordiske land viser at innsatte opplever ventingen i soningskø som en stor belastning.
– Veldig mange opplevde at ventetiden var verre enn selve soningen, forteller Kristian Mjåland førsteamanuensis ved Universitetet i Agder og forsker ved University of Cambridge.
Soningskø defineres som ventetid mellom rettskraftig dom og straff, på over to måneder.
– Når en stor del opplever det å vente på straff som en del av straffen, så reiser jo det spørsmål om de kortere straffene egentlig er så korte.
Færre står i kø
På det meste stod 4000 mennesker i soningskø i Norge, mens det i dag er 500. Det er et historisk lavt tall, forteller Mjåland.
Noe av årsaken til at mange må vente lenge på å få sone er for å unngå at fengslene skal bli overfylte.
– Det ligger en human tanke bak. I Norge vil man at de dømte skal vente ute i samfunnet i stedet for å risikere overfylte fengsler. Men på den annen side har det ikke blitt undersøkt grundig nok hvordan denne venteperioden oppleves, sier Mjåland.
Kriminalomsorgen sier til NRK at de hele tiden jobber for å redusere soningskøen.
Snart ute
Om fire uker er Hans Christian igjen en fri mann. Han er glad for endelig å ha gjort opp for seg, men mener at noe må endres:
– Etter tre år kan jeg endelig fortsette resten av livet mitt. Jeg tror løsningen hadde vært flere åpne soningsplasser, og at folk kom raskere inn, avslutter han.