NRK Meny
Normal

Distriktspolitikk som klimapolitikk

KRONIKK: Skal arbeidet med å redusere utslippene av klimagasser virkelig monne bør politikerne gå inn for god gammeldags distriktspolitikk.

Barcode, Oslo

VEKST: Oslo må slutte å vokse om Norge skal nå klimamålene. God, gammeldags distriktspolitikk kan være en løsning, skriver forskingsleder ved Vestlandsforsking, Carlo Aall

Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

Logo valkronikk

Kommunevalget handler med rette også om nasjonal politikk. Mange endringer innen miljøpolitikken nasjonalt har startet med press fra kommunene. Bergen var lenge før Stortinget i å vedta et klimamål. Flora kommune var mange år før Stortinget i å utforme en politikk for klimatilpassing. I tillegg til å gjøre konkrete klimatiltak lokalt er det derfor også viktig at lokalpolitikere uttrykker sitt syn på den nasjonale klimapolitikken.

Administrasjonen i Oslo kommune har lagt fram forslag om å redusere trafikken i Oslo for å nå målet om bedre lokal luftkvalitet, noe som også vil redusere utslippene av klimagasser. 2015 blir trolig det varmeste året globalt siden man startet målinger av den globale gjennomsnittlige lufttemperaturen. Verdenssamfunnet har sluttet opp om det såkalte 2 gradersmålet; altså at den globale oppvarmingen etter førindustrielt nivå ikke bør overstige 2 grader. Dette målet er satt for at verden skal unngå det forskerne kaller "farlig menneskelig påvirkning av klimasystemet”. Verden er nå på vei mot 4 grader global oppvarming. Det er ingen forskere i dag som kan si noe sikkert om hva det vil innebære.

Reise mindre

FNs klimapanel oppgir i sin siste fagrapport (fra 2013) på at verden må redusere sine utslipp av klimagasser med 40–70 % innen 2050 om verden skal nå 2 gradersmålet. Disse allerede svært krevende målene er imidlertid i praksis enda mer krevende for Norge, av to grunner: (1) De fattige landene krever at rike land som Norge bør redusere utslippene enda mer, for å gi rom for at fattige land kan øke sin levestandard og dermed få noe bedre tid til å omstille seg til en null-utslippssituasjon. (2) Og som om ikke det var nok, så vil utfordringene for Norge bli enda tøffere – i og med at Norge sammenlignet med andre land har en mye større andel av sine klimagassutslipp fra nettopp transport. Noe som igjen skyldes at vi (heldigvis) har en stor andel av fornybar energibruk der andre land fortsatt har fossil energi (eks til oppvarming).

Problemet er at skal utslippene fra transport reduseres drastisk, så er det ikke nok bare å skifte ut drivstoff. Vi må også reise mindre. Det er ikke mulig å se for seg et fornybarbasert fullelektrifisert motorisert transportsystem (biler, busser, lastebiler, fly, båter) som samtidig tillater at transportomfanget fortsetter å vokse. Ikke minst gjelder dette globale flyreiser, for øvrig en transportform som byfolk benytter seg mye mer av enn folk som bor i små distriktskommuner.

Oslo vil ikke slutte å vokse av seg selv. Skal det skje trengs det en gjenoppliving av distriktspolitikken.

Carlo Aall

Og det er mer. Uansett hvor raskt vi klarer å redusere utslippene av klimagasser globalt (og i Norge), så må verden belage seg på et mye "tøffere" klima. For Norges del koker dette mye ned til at vi må hanskes med ”mer vann” (mer ekstremnedbør, mindre snø, mindre isbreer) som igjen vil gi en vesentlig økning i problemer med flom og skred i ulike former.

Oslo må slutte å vokse

En spesiell klimautfordring for den eneste virkelige storbyen i Norge–Oslo–er at man trolig må stoppe å vokse. Det er flere grunner til dette: (1) Innbyggere i Oslo reiser vesentlig mer med fly enn i resten av landet. Flere folk som bor nær Gardermoen fører til økt bruk av fly, både ukependling til andre byer og reiser til utlandet. (2) Det er svært vanskelig å se for seg at Oslo klarer å få til et tilfredsstillende brukervennlig lokalt transportsystem om innbyggertallet og folks bruk av privatbil skal få lov å fortsette å øke. (3) Skal Oslo klare å ta hånd om en forventet økning i ekstremnedbør, og dermed påfølgende urbanflom, trengs det mer plass til å ta seg av vann (eks grøntområder). Dette vil fort komme i konflikt med et annet hensyn, om å fortette Oslo med økende andel ”harde flater” for dermed å få plass til flere innbyggere og å redusere transportbehovet lokalt.

Gjenoppliving av distriktspolitikken

Oslo er en viktig driver for utviklingen i Norge. Oslo vil ikke slutte å vokse av seg selv. Skal det skje trengs det en gjenoppliving av distriktspolitikken. Forrige gang vi hadde en borgerlig regjering gjorde man et grep med relativt stor utflytting av statlige arbeidsplasser. Det kan være en vei å gå. Stans i utbygging av Gardermoen kan være et annet grep. Stans i nybygging av boliger kan være et annet grep.

Det å stoppe veksten i Oslo kan altså bli en nødvendighet ut fra andre hensyn enn det å redusere klimagassutslipp, men hva vil dette kunne føre til for de samlede klimagassutslippene i Norge? Om vi avgrenser oss til å vurdere den delen av klimagassutslipp som kommer fra transport kan en slik utvikling være positiv. Vi kan få mindre utslipp fra flytransport–kanskje særlig utenlands flytransport. Oslo-folk har også en stor andel fritidsreiser innenlands; her er det med andre ord også et potensial for reduksjon. Disse to postene vil trolig bidra mer enn det forholdet at det å bo i Oslo kan redusere hverdagskjøringen med bil.

Detaljane skal finpussast
Huset til filosofen Wittgenstein flyttar.
Vestlandsbønder må hente enorme mengder naudfôr frå Austlandet og Sverige. Dette fordi begge grasavlingane på Vestlandet var langt under normalen i sommar.