Progrock

Stilpluralisme

1960-tallet var rockens tiår. The Beatles, The Rolling Stones, Jimi Hendrix og The Beach Boys var alle med på å forme og prege rockens utvikling dette tiåret. I 1967 gav The Beatles ut den banebrytende LP-en Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band. Et såkalt konseptalbum, hvor alle låtene på tross av stor musikalsk spennvidde, var knyttet sammen av en bærende idé. Året før, i 1966, hadde The Beach Boys gitt ut konseptalbumet Pet Sounds. The Beatles og The Beach Boys utnyttet tidas nye teknologiske muligheter når de spilte inn plater. Jimi Hendrix eksperimenterte ved å utnytte gitarforsterkerens muligheter til å lage nye og annerledes gitarlyder. Rocken på slutten av 1960-tallet var eksperimentell og progressiv.

Grunnlaget var lagt for stilpluralismen som kjennetegner rocken på 1970-tallet. På 1970-tallet splittet nemlig rocken seg opp i mange ulike retninger, som gjerne sto i motsetning til hverandre. I artikkelen Stileksplosjon kan du lese mer om stilpluralismen på 1970-tallet. Progrockbandene som oppsto på slutten av 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet, kom i all hovedsak fra Storbritania. Felles for disse var at de på ulike måter ønsket å være eksperimentelle og nyskapende.

Rock møter klassisk musikk

På albumet Sgt. Pepper Lonely Hearts Club Band eksperimenterer The Beatles med flere musikalske sjangre. I låten ”A Day in the Life” hører vi for eksempel et improviserende symfoniorkester som spiller en lang crescendo fra lavest mulig tone til høyest mulig tone. På slutten av 1960-tallet ble det imidlertid dannet flere britiske rockeband med en eksperimenterende tilnærming til andre musikksjangre, spesielt til klassisk musikk. Her finner vi band som Procul Harum, Electric Light Orcehstra og Jethro Tull. Flere av bandmedlemmene i disse bandene var klassisk skolerte musikere. Man la vekt på et høyt instrumentalteknisk nivå, kunnskaper om klassisk komposisjonsteori og musikkhistorisk og teknologisk innsikt. Flørting med klassisk musikk ble et av kjennetegnene på musikken som etterhvert fikk merkelappen progrock.

Procul Harums hit ”A Whiter Shade of Pale” fra 1967 gjorde at publikum fikk øynene opp for koplingen mellom rock og klassisk musikk. ”A Whiter Shade of Pale” er sterkt inspirert av Johan Sebastian Bachs ”Air” fra orkestersuite nr.3 i D-dur. Kan du høre hva Procul Harum har lånt fra Johan Sebastian Bach?

Teksten til ”A Whiter Shade of Pale”, og de fleste andre Procul Harum-låter, er skrevet av Keith Ried (f.1946). Reid ble regnet som et fullverdig bandmedlem i Procul Harum, uten å hverken synge eller spille noe instrument. De gåtefulle tekstene han skrev, ble imidlertid et forbilde for senere progrocktekstforfattere.

Et annet tidlig eksempel på stilblandling er Jethro Tulls versjon av Johan Sebastian Bachs ”Boureé” fra Suite nr. 1 for lutt fra 1969. I tillegg til en åpenbar flørt med barokkmusikk, finner vi også bruk av walking bass og tydelig improviserte deler. Jethro Tull lager en kopling mellom rock, klassisk musikk og jazz. Frontfiguren, Ian Anderson (f.1947), spiller tverrfløyte. Progrockbandene utfordret gjerne den tradisjonelle rockebesetningen med gitar, bass og trommer som de viktigste instrumentene.

Et litt kuriøst eksempel på at progrockband utfordret tradisjonell rockebesetning og kombinerte rock og klassisk musikk, er det britiske progrock-bandet Electric Light Orchestras versjon av Chuck Berrys 1950-tallsklassisker ”Roll over Beethoven” fra 1973:

King Crimson – ”In the court of the Crimson King”

I boka ”WOW!- populærmusikkens historie” skriver forfatterne Audun Molde og Yngve Blokhus at bandet King Crimson ble selve prototypen på tidlig britisk progrock. Bandet ble dannet i 1969. Samme år kom deres første LP In the Court of the Crimson King, et av progrockens mest innflytelsesrike album. Her finnes stor musikalsk spennvidde, fra svevende og melodiske ”I talk to the wind”,

til upolerte ”21th Century Schizoid Man”,

Likevel er albumet tenkt som en helhet, et samlet verk. Bandmedlemmene i King Crimson var inspirert av impresjonistene Claude Debussy (1982-1918) og Maurice Ravel (1875-1937), og av den ungarske komponisten Béla Bartók (1881-1945). Vi hører også innflytelse fra 1960-tallets frijazz, med vekt på nærmest utagerende improvisasjon. Låtskriver og tekstforfatter på albumet In the Court of the Crimson King, Peter Sinfield (f.1943) beskriver King Crimsons musikk på følgende måte:

"If it sounded at all popular, it was out. So it had to be complicated, it had to be more expansive chords, it had to have strange influences. If it sounded, like, too simple, we'd make it more complicated, we'd play it in 7/8 or 5/8, just to show off".

Konseptalbum-tanken gjør det mulig å forlate konvensjonen med korte, ca 3,5 minutter lange rockelåter. Den korteste låten på In the Court of the Crimson King varer i litt over seks minutter. Den lengste låten er tolv minutter lang.

Den impresjonistiske komponisten Claude Debussy var opptatt av å klang og klangfarge når han komponerte musikk. Også bandmedlemmene i King Crimson eksperimenterer med lydbildet, blant annet ved å trekke inn instrumentet mellotron. Her forklarer Paul Mc Cartney fra The Beatles hvordan en mellotron virker:

På albumet In the Court of the Crimson King hører vi mellotronspill blant annet i introen til låta ”Epitaph”. Her får du høre introen bare spilt av mellotron:

Og i samspill med de andre instrumentene:

En musikk-kritiker kalte King Crimsons musikk for ”organisert anarki”. Likevel ble LP-en In the Court of the Crimson King et av årets mest solgte album i 1969. LP-en definerer på mange måter det som blir progrocksjangeren utover på 1970-tallet:

• Lange låter med kompleks struktur – bruk av improvisasjon og ujevne taktarter som 7/8-takt og 5/8-takt.
• Drømmende og filosofiske tekster
• Eksperimentering med lydbildet. Bruk av ”nye” instrumenter som mellotron og synthesizere.
• Utnyttelse av LP-plata som format, man lager ”verk” og ikke enkeltstående rockelåter.

Emerson, Lake & Palmer og Yes - keyboardisten blir rockehelt

Gruppa Emerson, Lake & Palmer ble dannet i 1970 og besto av keyboardist Keith Emerson (f.1944), bassist Greg Lake (f. 1947), som tidligere spilte i King Crimson, og perkusjonist Carl Palmer (f.1950). Frem til nå har lyden av elgitar vært et av rockens fremste kjennetegn. Emerson, Lake & Palmer er noe så uvanlig som et gitarløst rockeband. Uten elgitar fikk keyboardist Keith Emerson god plass til å boltre seg i lydbilde. Godt hjulpet av den teknologiske utviklingen, ble keyboardisten for første gang rockehelt.

Emerson, Lake & Palmer slo for alvor gjennom med albumet Tarkus i 1971. I et liveopptak av tittelsporet fra 1971, hører vi flere av progrockens kjennetegn; kompleks låtstruktur i lange låter, lange instrumentale partier og bruk av 5/4-takt. I tillegg til en keyboardist i de musikalske begivenhetenes sentrum:

Et annet progrockband med keyboardisten som et fremtredende bandmedlem, er gruppa Yes. Yes ble dannet allerede i 1968. I 1971 ble keyboardisten Rick Wakeman (f.1949) med i bandet. Wakeman hadde vært klassisk pianostudent ved Royal College of London, men han hoppet av utdannelsen for å bli studiomusiker for blant annet David Bowie og Elton John. Wakemans keyboardspill bidro til å skape gruppa Yes´ særegne sound. Yes var ikke et gitarløst band, og hadde foruten keyboard, gitar, bass, trommer og vokal i besetningen. Yes slo gjennom i 1971, og var på sitt mest populære med LP-en Close to the Edge i 1972. Kritikere mente imidlertid at musikken var for pretensiøs, og kalte musikkstilen og sceneshowet til Yes for ”technoflash”. Her er tittelsporet ”Close to the Edge” fra LP-en med samme navn i et liveopptak fra 1972. Låta ”Close to the Edge” er delt inn i 4 satser og varer i 18 minutter.

På starten av 1970-tallet konkurrerte Keith Emerson med Rick Wakeman om å være verdens fremste keyboardspiller. Keith Emerson imponerte publikum blant annet med å gå til angrep på hammondorgelet med kniv:

Rick Wakeman begeistret med spektakulært keyboardspill på det ambisiøse soloprosjektet The Six Wiives of Henry VIII:

Genesis – vekt på det visuelle og det mystiske

Genesis, et av 1970-tallets store progrockband, ble dannet i 1967 av fem gutter som møtte hverandre på Charterhouse Boarding School i Surrey. Et eksempel på at progrockband gjerne besto av gutter fra den øvre middelklassen og med et annet formelt utdanningsnivå enn for eksempel arbeiderklasseguttene i The Beatles.

Genesis´ gjennombrudd kom med LP-en Foxtrot i 1972. Her utnytter og eksperimenterer Genesis med LP-formatet ved å la låten ”Supper´s ready” fylle hele LP-platas side to. ”Supper´s ready” er bygd opp som et helhetlig syklisk verk, satt sammen av sju satser. Teksten tar for seg ulike mytologiske temaer. Tilsammen varer verket ”Supper´s ready” i 23 minutter.

Peter Gabriel (f.1950) var vokalist, låtskriver og frontfigur i Genesis. I tillegg til å være vokalist, spilte Gabriel tverrfløyte. På samme måte som Jethro Tull, drar Genesis det klassiske instrumentet tverrfløyte inn i rockeuniverset sitt. Et eksempel på dette finner vi i låten ”Firth of Fifth” fra albumet Selling England by the Pound fra 1973, Fløytesoloen kommer 4.25 minutter ut i låten. Hvilke andre av progrockens kjennetegn hører du i denne låten?

Gabriel er ble etter hvert mer berømt for sine ulike scenekostymer, og sin ansiktssminke, enn for sitt tverrfløytespill. Han brukte kostymer for visualisere de musikalske idéene. I ”Supper´s ready” kler han seg ut som en blomst.

I ”Watcher Of The Skies”, åpningslåten fra LP-en Foxtrot (1972) med hvit ansiktsmaling, glittrende kappe og flaggermusvinger:

Peter Gabriels kostymer og ansiktssminke, i tillegg til bandets eksperimentering med lyseffekter som blacklight gjorde at konsertene til Genesis nærmet seg teatret i formen. Gabriel introduserte låtene ved å fortelle absurde, mystiske drømmeaktige fortellinger:

Peter Gabriel forlot Genesis i 1975 for å jobbe med egne soloprosjekter. Bandet skal ha hatt over 400 sangere på audition for å forsøke å finne Gabriels erstatter Etter sigende skal Jahn Teigen, som på den tiden var vokalist i det norske progrockbandet Popul Vuh, ha blitt spurt om han ville komme på audition. Teigen skal imidlertid ha sagt nei til å stille på audition. Jakten på ny vokalist endte med at Phil Collins, som hadde vært trommeslager i Genesis siden 1972, overtok jobben som vokalist etter Peter Gabriel.

Mike Oldfield- Tubular Bells

Mens progrocksjangeren forøvrig handler om ulike band, er komponist, multi-instrumentalist og produsent Mike Oldfield et særegent unntak. Debut-LP-en hans Tubular Bells fra 1973 er blitt stående som et av de viktige verkene i historien om progrocken. 19 år gammel spiller Oldfield de fleste instrumentene på plata selv. Musikken er bygd opp som et langt sammenhengende instrumentalverk i to deler, hvor hver del fyller en side på LP-plata. Verket har en langsom tematisk utvikling hvor ulike motiver gjentas med stadig endret klang. Her er Oldfield ganske langt fra det som tradisjonelt blir oppfattet som populærmusikk. Tubular Bells har felles trekk med musikken til minimalistiske komponister fra 1960-tallet, som for eksempel Phillip Glass og Steve Reich. Tubular Bells regnes som et ytterpunkt i progrocken, hvor man er like nær den avantgarde kunstmusikken som populærmusikken.

Tubular Bells solgte relativt dårlig men en gang albumet ble gitt ut på plateselskapet Virgin.

Salget av tok seg imidlertid betydelig opp da åpningstemaet ble brukt som en del av filmmusikken til filmen ”The Exorcist” (1973). I dag er Tubular Bells solgt i over 15 millioner eksemplarer på verdensbasis og regnes som en av plateselskapet Virgins suksesser. Siden 1973 har Mike Oldfield gitt ut Tubular Bells i flere ulike versjoner.

Pink Floyd

Bandet Pink Floyd, et annet av progrockens viktige band, ble dannet i universitetsmiljøet i London i 1964. Bassist og vokalist Roger Waters (f.1944), keyboardist Richard Wright (f.1945) og trommeslager Nick Mason (f.1945) var alle arkitekturstudenter ved Regent Street Polytechnic. Gitarist Syd Barrett (1946-2006) var en lovende kunststudent ved Camberwell School of Art.

Syd Barret var den kreative kraften i Pink Floyd i gruppas tidlige fase. Med Syd Barret i førersetet, laget Pink Floyd komprimerte psykedeliske låter, med absurde, men humoristiske tekster, som var velegnet for singelformatet. Låten ”Flaming” fra debutalbumet The Piper of the gates of dawn fra 1967, er et eksempel på dette:

Syd Barret fikk stadig større rusproblemer. Han forlot bandet i 1968, angivelig på grunn av sviktende mental helse. Barett ble erstattet av gitarist og vokalist David Gilmour. Roger Waters overtok imidlertid som musikalsk leder. Under Roger Waters musikalske ledelse, orienterte Pink Floyd seg mot lengre og mer komplekse låter, med flere av progrockens musikalske kjennetegn. Låten ”Set the Controls for the Heart of the Sun” fra dobbeltalbumet Ummagumma som kom i 1969, er et eksempel på dette:

I 1970 gikk Pink Floyd fra å være en del av Londons undergrunnsmiljø, til å bli en konsertattraksjon som samlet 100 000 tilskuere i Hyde Park:

LP-en Dark Side of the Moon fra 1973 regnes gjerne som Pink Floyds mesterverk, og et av rockehistoriens viktigste album. Dark Side of the Moon er et konseptalbum som tar for seg ulike sider ved det å være menneske. For eksempel det å ta egne valg og leve med konsekvensene i låtene ”Speak to Me” og ”Breathe”. Refleksjon over tida som går og konsekvensene av dette i låtene ”Time” og ”The Great Gig in the Sky”. Kritikk av forbrukersamfunnet i låten ”Money”. Perspektiver på psykisk helse i ”Braindamage”. Albumet er bilderikt, ikke bare på grunn av tekstene, også musikken virker visuell.

Dark Side of the Moon har også blitt stående i musikkhistorien fordi Pink Floyd henter fra elementer fra 1950-tallet elektroakustiske kunstmusikk, spesielt fra retningen som gjerne kalles Musique Concrete. Lydpionéren Pierre Schaeffer (1910-1984) gjorde opptak av konkrete lyder, som for eksempel lyden av tog, som han bearbeidet, kjørte gjennom ulike lydfiltre og satte sammen til musikalske verk, som her i stykket ”Jernbaneetyde” (1948):

På Dark Side of the Moon bruker Pink Floyd elementer fra Musique Concrete i en populærmusikalsk sammenheng. I låten ”Time” danner en lyden av tikkende klokke det rytmiske utgangspunktet for låten:

I låten ”Money” er lyden fra et kassa-apparat med å skape grooven og sette stemningen i låten:

Forfatterne Audun Molde og Yngve Blokhus beskriver Dark Side of the Moon på følgende måte i boka ”Wow!:

”Musikalsk fremsto Dark Side of the Moon som et modent, stilsikkert og helstøpt verk (...). Musikken fanget lytternes oppmerksomhet gjennom rike dynamiske og klanglige variasjoner, gjennom et nyskapende sound, men samtidig gjennom lyttervennlige temaer (....) Dark Side of the Moon forente både de avantgardistiske og de romantiske trendene i progrocken, med rockens mer tradisjonelle stiltrekk.”

Dark Side of the Moon ble både en kommersiell og en kunstnerisk suksess for Pink Floyd. Med utgivelsen av det doble konseptalbumet The Wall i 1979, skapte Pink Floyd enda en milepæl i rockehistorien. Turnéen som fulgte, flyttet grenser for hva en rockekonsert kunne inneholde med tanke på bruk av visuelle effekter.

Progrock på hell – slutten av 1970-tallet

Mot slutten av 1970-tallet var trenden nedadgående for progrocken som sjanger. Det var flere årsaker til dette. Midt på 1970-tallet fikk punkrocken, med vekt på få akkorder og klare, konkrete tekstlige budskap, gjennomslag. Progrockens vekt på instrumental virtuositet ble sett på som en trussel mot rockens utvikling. Nå som hippietiden var på hell, virket progrockens mystiske, og idealistiske tekster, umoderne. Flere av progrockbandene slet med interne konflikter og musikken de laget var ikke lenger så progressiv som den virket på starten av 1970-tallet. Lyden av hammond-orgel og mellotron fremsto etterhvert mer som en klisjé, enn som noe nyskapende. Komponist og gitarist i King Crimson, Robert Fripp, formulerte det slik: ”Once ”progressiv rock” ceased to cover new ground, becoming a set of conventions to be repeated and imitated – the genre's premise had ceased to be "progressive”.”

Progrockens tilknytning både til avantgard kunstmusikk og til universitetsutdannede gutter fra Englands øvre middelklasse, bidro til å gjøre sjangeren mindre populær utover på 1970-tallet. Progrocken evnet ikke å fange interessen til arbeiderklasseungdom i en tid hvor både britene og andre slet med stram økonomi og økende arbeidsledighet.

Progrockens synkende popularitet mot slutten av 1970-tallet hang også sammen med at flere små og uavhengige plateselskaper slo seg sammen til større selskaper. Å satse på lange, eksperimentelle instrumentallåter, var ikke en del av de store plateselskapenes markedsføringsstrategi.

Begrepet ”progrock”

Er det relevant å fortsatt bruke ”progrock” som sjangerbetegnelse dersom progrocken sluttet med å være nyskapende og progressiv mot slutten av 1970-tallet, slik Robert Fripp hevder? I dag brukes begrepet ”progrock” vanligvis om musikk som inneholder noen av de musikalske kjennetegnene som vi finner hos 1970-tallets progrockband. Begrepet ”progrock” brukes derfor ikke som en betegnelse på progressive og eksperimentelle tendenser i rock i vid forstand, men som begrep for en undersjanger innen rock på linje med punkrock, heavyrock og glamrock. Progrock-kjennere mener at begrepet ”progrock” like gjerne kan være en betegnelse på den indre, ”proggressive” utviklingen i de lange, komplekse låtene som kjennetegner sjangeren, som en betegnelse på at musikken som helhet er nyskapende.

Progrocken var ikke død

Selv om progrocklåter ikke i sammen grad er å finne på hitlistene på 1980- og 1990-tallet, fortsatte sjangeren å leve sitt eget liv. Det canadiske bandet Rush videreførte arven fra band som King Crimson og Yes. Bandet Dream Theater, dannet av studenter ved Berklee College of Music i Boston midt på 1980-tallet, fikk mange dedikerte progrockfans utover på 1990-tallet. Dream Theater gav ut sitt trettende album i 2016. Progrocken lever fortsatt i beste velgåendet, både som inspirasjonskilde for mange band, men også i høyst nykomponert musikk. Hør på låten ”Tower” med det norske bandet Motorpsycho fra albumet Tower utgitt i 2017:

Her er oppgaver du kan jobbe med etter at du har lest artikkelen

Kilder:

Molde, Audun, og Salvesen, Geir (2000) Ekko2. Musikkorientering. Gyldendal Norsk Forlag

Molde, Audun og Blokhus, Yngve (1996) Wow! Populærmusikkens historie, Universitetsforlaget

http://www.progarchives.com/Progressive-rock.asp
http://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/jahn_teigen/
http://teachrock.org/lesson/the-roots-of-progressive-rock/
https://en.wikipedia.org/wiki/Electric_Light_Orchestra
https://en.wikipedia.org/wiki/Emerson,_Lake_%26_Palmer
https://en.wikipedia.org/wiki/Genesis_(band)
https://en.wikipedia.org/wiki/King_Crimson
https://en.wikipedia.org/wiki/Procol_Harum
https://en.wikipedia.org/wiki/Progressive_rock
https://en.wikipedia.org/wiki/Yes_(band)