Opplysningstiden

Hopp til innhold

Kontrasten mellom følgende utsagn illustrerer forandringen i tankesett som fant sted i løpet av det 18. århundret og som påvirket mange sider ved livet:

I 1776 publiserte Charles Burnley sitt første bind av General History of Music hvor en kan finne følgende utsagn: « Musikk er en uskyldig luksus, totalt unødvendig for vår eksistens, men et bidrag til en klar forbedring i utviklingen av høresansen»

Mindre enn hundre år tidligere karakteriserte Andreas Werckmeister musikk som «en gave fra Gud som bare skal brukes til Hans ære».

Det er fire sider ved liv og tanke på 1700-tallet som er spesielt viktige for å forstå periodens musikk.

Kosmopolitisk tidsalder

Det 18. århundret var en kosmopolitisk tidsalder. Nasjonale forskjeller ble redusert, kanskje fordi mange herskere kom fra andre land enn det de hersket i.

Det var konger med tysk bakgrunn i England, Sverige og Polen, en tysk prinsesse(Catharina II) som regjerte i Russland, en spansk konge i Napoli, en fransk fyrste i Toscana etc.

Den franske filosofen Voltaire oppholdt seg ved det fransktalende hoffet i Preussen og den italienske poeten og librettisten Metastasio ved hoffet i Wien.

Quantz skrev i 1752 at «Musikk som blir satt pris på og anerkjent som bra ikke bare av ett land....men av mange folk....må, såfremt det er basert på fornuft og klangfølelse, være det udiskutabelt beste» og Chabanon skrev i 1785 at «Det finnes i dag bare én type musikk......vårt kontinents universelle språk».

1700-tallet var mottakelig for impulser fra fjerne tider og steder. Klassisismen hentet inspirasjon og eksempler fra antikkens kunst og litteratur. Mot slutten av århundret, ved inngangen til romantikken, ble oppmerksomheten mer rettet mot middelalderen samtidig som musikere og poeter begynte å fatte interesse for folkemusikken.

Humanisme

Opplysningstiden var også tiden for humanistiske ideer. Herskere var ikke bare kunstens beskyttere, noen av dem engasjerte seg også med tiltak for sosiale reformer. Det 18. århundret var tiden for opplyst enevelde: Fredrik den store av Preussen, Catharina den store fra Russland, Josph II fra Østerriket og den tidlige Ludvig 16. av Frankrike.

Humanistiske idealer og lengsel etter universelt broderskap var nedfelt i frimurerbevegelsen som raskt spredde seg over Europa. Flere kjente størrelser var aktive frimurere, blant dem poeten Goethe og komponisten Mozart.

Mozarts Trylleføyte, Schillers Ode til gleden og Beethovens symfoni nr 9 var blant det som vokste ut av 1700-tallets humanist-bevegelse.

Popularisering

Ved framveksten av en stadig økende middelklasse med ditto økende innflytelse, ble1700-tallet vitne til de første stegene til populariseringen av kunst. Et nytt marked kom til syne for forfattere og kunstnere som førte til at de måtte tilpasse både innhold og presentasjon av sine verk til de behovene som skulle dekkes. Kunstnerne begynte i større grad å ta hensyn til det brede publikum i stedet for til eksperter og kjennere. Populistiske avhandlinger ble skrevet for å bringe kultur ut til alle, mens romaner og skuespill begynte å skildre hverdagsmennesker med hverdagslige følelser. Selv adferd og mote ble påvirket. I begynnelsen av århundret hermet borgerskapet etter aristokratiet, i slutten hermet de etter de lavere klassene. Tendensen til popularisering fant solid støtte i framveksten av «tilbake til naturen»-bevegelsen (Rousseau) og oppskattingen av følelser og stemning i litteratur og kunst.

Musikk ble påvirket av trenden som all annen kunst. Avhengighet av støtte fra kirke og adel var på hell og et moderne musikalsk publikum var i anmarsj. Offentlige konserter designet for et blandet publikum begynte å rivalisere med private konserter og akademier. Det ble introdusert offentlige konsertserier i Paris (1725), Leipzig (1763), Wien (1771) og Berlin (1790). I London startet det sporadisk i 1672 og mer systematisk fra 1765.

Trykking av musikk økte enormt. Hovedvekten av utgivelsene var rettet mot amatører og mye av musikken ble utgitt i tidsskrifter. Et amatørbasert publikum krevde og kjøpte naturlig nok musikk som var enkel å forstå og spille, og det samme publikumet var interessert i å lese om og diskutere musikk. Musikkjournalistikk oppstod, og etter midten av århundret dukket det opp magasiner som konsentrerte seg om musikknyheter og anmeldelser. De første musikkhistorieverk og de første avhandlinger om middelaldermusikk ble publisert i denne tiden.

Prosaisk tid

Opplysningstiden var en prosaisk tid. Dens beste litteratur var prosa og den verdsatte alle prosaens gode egenskaper: klarhet, full av liv, god smak, proporsjoner og eleganse. Tiden var mer rasjonell enn poetisk og hadde liten sans for barokkens mystikk, alvor, massivitet, storslagenhet, og lidenskap.

Musikk skulle på ett vis etterligne naturen. Ikke konkrete lyder fra naturen, men heller noe i retning av tale som Rousseau og andre beskrev som en mytisk talesang antatt å være menneskets naturlige språk, eller enda mer abstrakt, musikken skulle imitere følelsene i seg selv, ikke nødvendigvis ved å imitere talen.

Først mot slutten av århundret begynte teoretikerne å gradvis tenke på at musikken kunne berøre følelser direkte gjennom dens skjønnhet og at et musikkverk kunne utvikles i tråd med sin egen natur, uavhengig av noen modell. Derav kan musikken karakteriseres som dekorativ kunst, «en uskyldig luksus» som Burnley kalte det.

Dessuten skulle musikk fra denne tiden møte lytteren på hjemmebane og ikke tvinge han til å bestrebe seg på å forstå hva som foregikk. Det førte til at musikken i overveiende grad gikk i dur-tonearter. Musikken skulle behage og bevege og i mindre grad forbause og forvirre. Musikk som « var kunsten som skulle behage med rekken og kombinasjonen av vakker klang» måtte unngå kontrapunktisk kompleksitet som bare kunne verdsettes av noen få skolerte musikkvitere. Rousseau gikk så langt som å definere musikk som «kunsten av å finne opp melodier og akkompagnere dem med passende harmonikk», og han hevdet også at «å spille to melodier på en gang er som å holde to taler på en gang for å bli mer kraftfull», mens Quantz følte at «de gamle komponistene var altfor opptatt av gamle triks og førte dem for langt, slik at de overså det viktigste i musikken; å bevege og behage.

Musikkidealet i klassisismen

Musikkidealet i midten og slutten av det 18. århundret kan beskrives på denne måten:

Det musikalske språket skulle være universelt, ikke begrenset av nasjonsgrenser.
Musikken skulle være nobel og underholdende.
Musikken skulle være uttrykksfull, men ikke slik at det gikk utover dens dekorative funksjon.
Musikken skulle være «naturlig» i betydningen fri for unødvendig kompleksitet og være i stand til å umiddelbart behage enhver oppegående lytter.

Musikken som best levde opp til disse idealene ble skrevet i den wienerklassiske perioden med tyngde på tiden mellom 1770 og 1800, og dens mestere var Gluck, Haydn, Mozart og Beethoven.