NRK Meny
Normal

Witold Lutoslawski

Store deler av hans ungdomsverk gikk tapt under krigen, men selv ble han den viktigste fornyeren av den moderne musikken i Østblokken.

Witold Lutoslawski

Witold Lutoslawski

Foto: Wikipedia

Witol Lutoslawski var en polsk komponist, pianist og dirigent, som skulle få avgjørende innflytelse på musikkens utvikling i Østblokken på 1950- og 60-tallet. Han studerte teori og komposisjon til han var tjue år. Da krigen kom til Polen i september 1939 ble Lutoslawski tatt til fange av de nazistiske okkupantene, men rømte, og jobbet siden som pianist i Warszawas kafeer under resten av krigen. Han komponerte mye i krigsårene, spesielt verk for to klaverer, men det meste av denne musikken gikk tapt under krigsavslutningen. Hans tidlige verk i etterkrigstiden ble komponert i skjul, fordi det polske kommunistpartiet la offisielle begrensninger på at komponister måtte skrive i en folkloristisk stil. Hans Konsert for orkester fra 1954 er likevel et vellykket eksempel fra denne perioden.

I det skjulte utviklet han imidlertid sin egen metode for tolvtonebasert akkordbruk, helt forskjellig fra Schönbergs , som han mislikte. Denne metoden ble brukt første gang i hans Funeral Music for strykere og i den andre symfonien. I Jeux Venetiens (”Lek i Venezia”) fra 1960 benyttet han aleatoriske prosedyrer innenfor strengt definerte rammer. Dette verket ble hans internasjonale gjennombrudd. I senere verk kombinerte han denne teknikken med mer tradisjonelle teknikker som ostinat og bruk av harmoniske mønstre.

Da forholdene i Polen ble politisk mer åpne etter 1956, reiste han til USA og Storbritannia for å undervise og gi seminarer og fikk snart et godt rykte i Vesten. Han fikk nå etter hvert mange æresbevisninger og han fikk bestillinger på en rekke verk som Paroles tissées, bestilt av den engelske tenoren Peter Pears, Livre pour Orchestre, Mi-Parti, og en cellokonsert som ble skrevet for den verdensberømte russiske cellisten Rostropovitsj. Polsk musikk fikk i det hele tatt mye oppmerksomhet gjennom Lutoslawskis navn, og fra slutten av 1950-tallet skulle Lutoslawski og hans jevngamle kollega Krzystof Penderecki bli kjent verden over som de ledende navn i den polske skolen, godt hjulpet av at Polen hadde Europas kanskje mest spennende musikkfestival på denne tiden, ”Warszawahøsten”. Den nye musikken i Polen ble på mange måter oppfattet som et fristed for intellektuelle og kunstnere fra mange land, og polsk jazz var regnet for den mest avanserte i Europa på begynnelsen av 1960-tallet. Arne Nordheim reiste også til Warszawa for å arbeide med elektronisk musikk på denne tiden, og noen av hans viktigste verk hentet avgjørende impulser fra de samtidige komponistene, både Lutoslawski og Penderecki.

Witold Lutosławski

Lutosławski

Foto: Fot. L.Kowalski, W.Pniewski/REPORTER / Wikipedia

I Lutoslawskis senere verker fra 1980-tallet, som den tredje og den fjerde symfonien, klaverkonserten som ble skrevet for Leif Ove Andsnes, og sangsyklusen Chantefables et Chantefleurs, som ble skrevet for den norske sangerinnen Solveig Kringlebotn, ble det enda mer tydelig at hans musikk hentet ideer og inspirasjon fra forgjengere som Claude Debussy og tidlig Igor Stravinsky via ungareren Béla Bartók til den franske mesteren Olivier Messiaen . Lutoslawskis håndverk er upåklagelig, og han var en fremragende dirigent, noe som hans mange innspillinger vitner om. På grunn av uenighet med den polske regjeringen om den politiske utviklingen i landet, bodde Lutoslawski i mange år i hemmelighet på Sollerud like utenfor Oslo, fra midten av 1980-tallet og frem mot sin død i 1994, men han deltok lite i norsk musikkliv.